Liste #16 (Hvorfor jeg ikke har lest så veldig mye av det Ole Robert Sunde har skrevet. Også en slags sammenligning av Svein Jarvoll og ORS. Ikke uttømmende. Mer følger, muligens, seinere)

1. Fordi jeg synes det han skriver er kjedelig.


 (1b. Og jeg leser mye kjedelig, men det må være kjedelig på en interessant måte).


2. Fordi jeg opplever språket, de lange setningene, de mange digresjonene, som manierte, jålete, som om forfatteren ikke skriver lange setninger fordi han må, eller fordi det er det som tjener teksten best, eller fordi det er slik det faller seg naturlig for ham å skrive, men fordi han har bestemt seg for at lange setninger er slik han skal skrive, han gjør dem slik selv om de blir dårligere av det, tvinger seg selv til å utsette å sette punktum.

3. Og også, i forlengelsen av det foregående, fordi jeg ikke synes det flyter særlig godt heller, språket altså, det er ofte hakkete, krøkkete.
(3a. Noe som står i motsetning til flyten, eller hva skal man si, den suverene selvsagtheten jeg opplever i de lange setningene hos Proust (i Amadous oversettelse), eller hos Bernhard (også i norsk oversettelse), eller (på norsk) hos Thure Erik Lund og Svein Jarvoll).

4. Fordi jeg oppdaget Svein Jarvoll først, og i mitt personlige mentale hierarki har Sunde blitt klassifisert som en Jarvoll-epigon, stilistisk og intellektuellt svakere, noe jeg innser at sikkert er både urettferdig og upresist, men som allikevel fører til at når jeg plukker opp en tekst av Sunde etter få sider får mer lyst til å hente frem Jarvoll fra bokhylla.

5. Jeg innser at dette ikke duger som forklaring, at jeg ikke er i stand til å forklare det, men her er to eksempler på hvordan jeg mener Jarvoll gjør bra det Sunde bare gjør halvbra.

5a. Svein Jarvoll, "Et hvilket som helst glass vann", essay, fra boken ved samme navn, Gyldendal 2001, s. 7.

Jeg henter et vannglass, et vanlig kjøkkenglass, et duralexglass, fra en av stablene oppe i kjøkkenskapet, de står der, med bunnen i været, oppå hverandre, trædd (ikke uten en viss eleganse) inni hverandre, i flere mindre stabler, ikke ulikt maneter i polyppstadiet, jeg fyller vann i vannglasset under kjøkkenspringen, den fosser, og bærer det bort til bordet, og setter det foran meg på bordet, og ser nøye på det, både på vannglasset, på vannet, og på vannet slik det fortoner seg i glasset. Jeg vet at denne gjenstanden kun er en tilstand, blant andre tilstander: vannet ville fryse, hvis det var kulde; glasset ville smelte, hvis det var nok hete; jeg vet av et besøk på glassmuseet på Murano, Venezia, at det først på 1400-tallet lyktes glassmesteren Barovier å fremstille et klart farveløst glass uten utenheter, såkalt cristallo (et dokument av 24.5.1453 nevner et saltkar i cristallo); jeg vet at ordet krystall kommer av det greske ordet for is, krústallos. Når vannglasset står i ro, går innhold og det inneholdende, vann og vannglass, nesten i ett, det er særlig øverst i glasset at vannet er synlig, i vannhinnen (eller vannskorpen, eller vannspeilet), sett fra siden fortoner denne hinnen eller filmen seg mørkere enn resten av vannet, og rett fra siden synes den å krumme seg, konkavt, eller er dette bare noe jeg innbiller meg på grunn av mitt kjennskap til den såkalte menisken i væsker øverst i pipetter, og tilsvarende fenomener, hva er det nå jeg ser når jeg ser, og straks etter at jeg har fylt vann i vannglasset, oppdager jeg små, lysende, hvite, bobler sittende i hinnen, bobler som brister én for én, boblen brister, lyset brister eller slukner i boblen, bulla caduca, homo bulla, bulla caduca sum, bullae caduca sumus, og blir borte, mens vannet under hinnen hele veien ned til bunnen av glasset er usynlig, skjønt det siste er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg stiller et make, men tomt, glass ved siden av det fylte vannglasset, får jeg min anelse bestyrket, at vannet i glasset, vannet i glasset er ikke til å skille fra lyset i vannet i glasset, ikke for meg, qua observatør, utgjør et selvstendig og sansbart legeme, i glasset, hvis sansbarhet riktignok er subtil. 

5b. Ole Robert Sunde, fra "Et avrevet ark, kanskje noe fra en konvolutt", prosa, fra samlingen All verdens småting, Gyldendal 1996, side 13.

Jeg tenker på et hvitt løvblad, rynkete, eller med spiler slått ut i selve teksturen, som om det kunne ha vært vasket i klor. Fasongen er som et eikeløv, umåtelig og standhaftig, ettersom det ikke skal gå til grunne, eller allerede har gått til grunne for at det ikke skal gå til grunne en gang til? Kanten er lodden, som flimmerhår, eller styreorganer, det kan gå ut på ett, og jeg undrer på om det ble noen molekyler, svevende ut i luften, som hva da, etter at jeg kunne ha revet av denne biten, og hvor skulle de ha falt og hvordan ville de gå til grunne, hjemløse uten å skulle forføye noe, eller ville de ha forføyet seg, i det øyeblikket de falt, eller ble revet ut av sine forføyinger? Et merke deler papirer i to like deler, som en buksepress, tenker jeg, og av uforståelige grunner tenker jeg på den linjen som skiller det onde fra det gode, og hvem det er som kan skille de to, det kan alle, det kan ingen, det gjør jeg med glede og jeg vet ikke hva jeg gjør, det gjør du vel, hva mener du, som denne bretten, hentet, eller tatt, fra den plassen på konvolutten som er nærmest avsenderens adresse, adressen i seg selv og frimerket, for ikke å glemme den lukkede åpningen: (...).

6. Mens det var en rein nytelse å skrive av Jarvolls ovenstående tekst var det en pine å skrive av Sundes. Jarvolls fløt, den fungerte, det var ikke på noe tidspunkt vanskelig å se hvor i setningen jeg var, hverken i boka eller på papiret, mens Sundes tekst ikke henger sammen, den flyter ikke, den harker og hoster, den er selvopptatt, selvbesatt, jålete, maniert, uelegant, slitsom.

7. For eksempel der Jarvoll i sin meditasjon over vannglasset kommer med det glassklare (haha), brilliante spørsmålet "hva er det nå jeg ser når jeg ser", tilsynelatende tilfeldig innskutt men allikevel fullstendig naturlig i sammenhengen, uten å gjøre noe vesen av det, kommer Sunde med det banale og intetsigende innskuddet om "linjen som skiller det gode fra det onde", tatt ut av det blå med det idiotisk kokette "av uforståelige grunner" som bindeledd.

8. Eller der Jarvoll sammenligner glassene som er stablet i hverandre med maneter i polyppstadiet, et originalt, slående bilde som umiddelbart maner frem synet av stablede glass for mitt indre øye, så kommer Sunde med en sammeligning av det avrevne arkets fasong med fasongen til et eikeløv, noe som i og for seg er greit, selv om det er vanskelig å se for seg en bit av en konvolutt med akkurat den formen, men etter komma dukker det opp "umåtelig og standhaftig", hva nå det skal bety enten vi snakker om eikeløv eller papirark eller deres respektive form, det henger ikke på greip, er det et tankesprang, er det eika selv Sunde tenker på her? Det er ikke godt å si, og ikke bryr jeg meg heller, der jeg fortsetter å lese/skrive av, og ser at resten av setningen glir ut i reint og skjært tullprat om å gå til grunne, gå til grunne, ikke gå til grunne, hva pokker er dette for noe, tenker jeg, og leser setningen tre ganger til, men det er jo bare tåkeprat.

9. Av slike grunner, blant annet, har jeg lest ganske lite Sunde. Ikke kan han tenke og ikke kan han skrive, er det faktisk fristende å si, som en spissformulering, men det sier jeg ikke, for jeg har som nevnt ikke lest så voldsomt mye av det han har skrevet, jeg anslår 150 sider til sammen, her og der, spredt ut over ulike bøker, tidskrifter etc., så kanskje det finnes noe annet et annet sted som er skikkelig bra, hva veit vel jeg.

9 punkter om Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud

1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.

2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!

3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:

4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.

5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.

6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.

7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund. 
 Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla. 

8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.

9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg. 

Broker fra et utkast til et lesermanifest #5

...senere samme kveld, etter å ha drukket amforaen tom for vin og spist alle druene, tok profeten ordet og sa:

Det å lese er en hellig handling. At ordene vekkes til live og fremstår for den lesende som virkelige er symbol på skapelsen. Den som skriver uten å respektere språket han bruker, uten å legge sin sjel og sitt hjerte i det han skriver, uten å arbiede nitid, flittig for å gjøre teksten så god som mulig, han skal jages fra byen under spott og hån, mens dere kaster kål som har ligget for lenge og blitt råtten etter hodet hans. Men også den som leser skal være bundet av den samme pakten. Sannelig jeg sier dere: den leseren som ikke leser på alvor, han skal være forbannet i syv slektsledd, og hans sønner og døtre skal ha væskende akne i lysken og vedvarende, ukurerbar halitosis i alle sine dager.

Audun Mortensen - New Balance

Fra Klassekampens Poetisk Praksis-spalte, lørdag 3.11.12

Ungdommens kritikerpris

Ungdommens kritikerpris er etterhvert blitt en av de mer interessante litterære prisene i Norge. Det har noe å gjøre med ungdommene, muligens, at det er kult med ikke-profesjonelle lesere som avgjør, men mest tror jeg det har å gjøre med at juryene de ulike årene har vært kompromissløse og ikke undervurdert ungdommene.

Årets liste ble offentliggjort i går og ser slik ut:

Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm)

Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou (Aschehoug)

Vigdis Hjorth: Leve posthornet! (Cappelen Damm)

Mona Høvring: Venterommet i Atlanteren (Oktober)

Trude Marstein: Hjem til meg (Gyldendal)

Per Petterson: Jeg nekter (Oktober)

Lars Ove Seljestad: Isberg (Aschehoug)

Lars Amund Vaage: Syngja (Oktober)

Foreløpig har jeg bare lest to av disse (Isberg og Jeg nekter), så jeg har ingen sterke meninger om hvem som fortjener å vinne. Ungdommene har foresten vist seg å like mørke ting; i fjor vant Stig Sæterbakken, og for noen år siden fikk Jon Øistein Flink prisen for Sex, død og ekteskap. Sånn sett har kanskje Seljestad en god sjanse til å ta prisen i år? 

Et ankepunkt: ingen novelle- eller diktsamlinger på lista.

Juryens nominasjonsbegrunnelser for de 8 bøkene. 

Roberto Bolaños råd om novelleskriving

 Publisert i World Literature Today, bildene er rappa fra biblioklept.org

Linker #11 (Bokomslag spesial)

The Book Cover Archive er en nettside som utelukkende handler om bokomslag, det vil si: bilder av bokomslag. Fokuset er engelskspråklig, utvalget stort og kanskje ikke alltid like kresent, men veldig mange flotte forsider her.

Blæst designs skryteside for bokomslag er en fiffig sak, og de har laget noen av de flotteste norske bokomslagene de siste årene.

I den andre enden av god/dårlig-spekteret har vi bloggen Good Show, Sir som utelukkende publiserer bilder av de styggeste/rareste/mest uforståelige science-fiction-bokomslagene. De "morsome" kommentarene til bildene kan man godt droppe å lese, for øvrig.

Bloggen Caustic Cover Critic har flere poster om det inkompetente forlaget Tutis' bokomslag til klassikere. Som for eksempel dette uforståelige omslaget til Stevensons Treasure Island.

Franz Kafka. Verdens beste kortprosatekst? (4 varianter). Eller: viktigheten av en god oversettelse. (Brøgger!). Tysk, norsk, norsk, engelsk.

Wunsch, Indianer zu werden


Wenn man doch ein Indianer wäre, gleich bereit, und auf dem rennenden Pferde, schief in der Luft, immer wieder kurz erzitterte über dem zitternden Boden, bis man die Sporen ließ, denn es gab keine Sporen, bis man die Zügel wegwarf, denn es gab keine Zügel, und kaum das Land vor sich als glattgemähte Heide sah, schon ohne Pferdehals und Pferdekopf.

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare var indianer, alltid beredt, og om og om igjen dirret på hesten som løper over den dirrende marken, om man dirret på skrå i luften, til man slapp sporene, for det fantes ingen sporer, og til man kastet vekk tøylene, for det fantes ingen tøyler, og nesten ikke så landet for seg som en snauslått slette, allerede uten hestehals og hestehode.

Waldemar Brøggers oversettelse

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare hadde vært indianer, øyeblikkelig parat, og på den løpende hesten, skjevt i luften, igjen og igjen hadde dirret kort over den dirrende bakken, til man slapp sporene, for det var ingen sporer, til man kastet tøylene, for det var ingen tøyler, og bare såvidt så landet for seg som snauslått gressmark, allerede uten hestehals og hestehode.

Trond Winjes oversettelse

***  

The wish to be a red indian  

If one were only an Indian, instantly alert, and on a racing horse, leaning against the wind, kept on quivering jerkily over the quivering ground, until one shed one’s spurs, for there needed no spurs, threw away the reins, for there needed no reins, and hardly saw that the land before one was smoothly shorn heath when horse’s neck and head would be already gone. 

Willa og Edwin Muirs oversettelse  

America's Funniest Home Videos

Min (så langt) komplette samling av America's Funniest Home Videos utgivelser.

For- og baksider. Jeg skal skrive mer om disse på et seinere tidspunkt.

Halloweenlesning (link til linker)

Edwin Turner på den ofte interessante bokbloggen biblioklept anbefaler et knippe av sine egne blogposter som Halloween-relatert lesning.

Gunnstein Bakke - Maud og Aud

Aud og Maud sit i baksetet når driftssjefen mister grepet, når familien familien blir rykt ut av kvardagen og vegbanen og ei iblant dei, Ruth Bore, frå det eine sekundet til det neste er kommen til endes med alt som har vore henne. Fjellet gjorde ingenting frå eller til, fjellet låg der fjellet låg og stansa det raske kjøtet, det irrande kjøtet, stansa ferda til det dristige kjøtet, og av det som hadde vore Ruth var nesten berre andletet intakt, ei skive skjelvande oppå eit rørleg sjikt av slamser og splintar, med munnen halvt open, som om ho hadde meint å presentere seg for noko altfor ukjent og bratt. For svart til å vere. For hardt.

Fra Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud - Ein roman om trafikk. Oktober forlag 2011, s. 17.

Liste #15 (Motorpsycho)

1. Timothy's Monster
2. Angels and Daemons at Play
3. Blissard
4. Demon Box
5. Trust Us
6. Let Them Eat Cake

Kan det stemme at der er gått 12 år siden de sist slapp noe som virkelig er verdt å høre på?

James Wood - Half Against Flaubert

The failings of contemporary writers reveal certain weaknesses in Flaubert's greatness. Flaubert, for better or worse, established for us our idea of realism: a pressure of detail, a poised, deliberate chosenness. In Flaubert, the monstrous chosenness of detail is revealed through reticence. The pressure of the prose is the pressure of the thought that preceded it but wich does not lie on the page. The great descriptions in Flaubert - the great ball at La Vaubyessard in Madame Bovary, or the agricultural show in the same novel, or the Parisian barricades of 1848 in Sentimental Education - are surrounded by the ghost of avoidance, by everything that was rejected to produce this style, by the careful hiatus, by the intelligent starvation. It is the idea of paint, of depiction rather than thought or commentary: the very speck of the real. Contemporary writing - Robert Stone is an obvious example - takes Flaubert's controlled visual sweep, shaves of some of its richness, and merely cinematizes it. How would a town square in Italy or Brazil be described nowadays? I will parody the style: "In the northeast corner, a woman threw out her bucket of water, the contents of wich briefly yellowed the large, red slabs of the town square. On the other side, a priest, who had been reading the excitable morning paper, looked up and smiled, apparently to himself. His paper rustled in the small, hot breeze like fire. A piano could be heard: it was Miss Dupont's first pupil of the day." This kind of thing, or something like it, is the staple not only of realism, but of magic realism and of thriller writing. And there is good reason, because precise, observed detail is the food of any decent fiction. But Flaubert surely institutionalized this way of writing, canonized it into orthodoxy. Flaubert made it into a style: "A breeze from the window ruffled the cloth on the table, and down in the square the peasant women's big bonnets lifted up, fluttering like white butterflies' wings" (Madama Bovary)

Fra Woods essay om Flaubert i The Broken Estate, (Picador 2010) s. 61

Linker #10

En fin liten sak om Neil Youngs sangtekster fra The Paris Review.

Og når vi først snakker om TPR - her er Lorin Stein om novellens plass og funksjon - et veldig fint lite essay.

En interessant artikkel fra N+1 om "teorigenerasjonen."

Debatten om bibliotekets død fortsetter, jeg liker særlig dette personlige og saklige forsvaret fra Sven Egil Omdal.

En anmeldelse av den nye samlingen med essays av DFW som kommer straks (6. november). Av Sean Conner, Anobium.
  
Med liten skrift til slutt: jeg er ikke større som menneske enn at jeg ble litt glad da jeg så at det var en (kort) oppføring om meg på nynorsk wikipedia.

10 punkter om Michel Houellebecqs Plattform

1. Historien er enkel. Den følelsesmessig avstumpede Michel er på gruppeferie i Thailand. Stort sett avskyr han menneskene rundt seg, bortsett fra Valérie, som han får en slags kontakt med. De kommer hjem til Frankrike og innleder et forhold. Valérie jobber for et turselskap, og får så jobb for et firma som driver hoteller. Sammen med hennes sjef lager de en plan for å selge inn sexturisme som svaret på den tomheten alle vestlige mennesker føler. Slemme islamister og dumme venstremoralister ødelegger planen. Michel er alene igjen og forbereder seg på å dø.

2. Det er mye suging, ronking og puling i boka, alt sammen beskrevet i et flatt og uengasjert språk. Orgasme sammenlignes flere steder med å reise ut i verdensrommet eller oppløses i et verdensalt. Det er faktisk noen av de ytterst få stedene det opptrer metaforer eller similer i boka. Det er klisjéaktig og ikke spesielt bra, men føles også, muligens på grunn av alle gjentagelsene, på et eller annet nivå ektefølt. Det er i hvert fall de eneste gangene hovepersonen føler noe særlig - i det han kommer.

3. Utdrag fra boka:
Jeg våknet rett før klokken tolv. Airconditionanlegget ga fra seg en dyp brummelyd; jeg hadde litt mindre vondt i hodet. Jeg lå på tvers av king size-sengen og tenkte over hvordan rundturen skulle foregå og hva som skulle skje underveis. Gruppen, som hittil hadde vært konturløs, ville bli omdannet til et levende lite samfunn. Allerede i ettermiddag burde jeg posisjonere meg, og alt nå velge meg ut et par shorts til spaserturen på de såkalte klongs. Jeg valgte en halvlang modell i jeans-stoff, ikke altfor tettsittende, og kompletterte den med en Radiohead-T-skjorte. Deretter stoppet jeg noen saker i en ryggsekk. Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

4. Språket er som sagt flatt, ofte direkte dårlig, klønete, men jeg er ikke helt sikker på om det skyldes oversettelsen eller originalen. Det merkelige ordet "indiskutabelt" dukker for eksempel opp et par ganger. Det er allikevel såpass gjennomført at det på et eller annet nivå må være bevisst, tenker jeg, men det gjør det ikke noe mindre slitsomt å lese.

5. Det er en del glimt av humor i boka, men kanskje færre i denne enn i andre Houellebecq-bøker jeg har lest. Det er også mulig grunnen til at jeg synes denne er mindre morsom er fordi tonen i bøkene er såpass lik, og nå har den ikke nyhetens interesse (for meg). Lange partier av boka er rett og slett gørrkjedelige. Det gjelder spesielt de essayistiske partiene, der Michel legger ut et eller annet om endringer i samfunnet eller økonomien i turistnæringen, og også sexscenene, som utover i boka mer og mer fremstår som en ensom manns patetiske masturbasjonsfantasier.

6. Houellebecq er omdiskutert, en av vår tids mest omdiskuterte forfattere, muligens. Hovedpersonen i denne boka er utilslørt islamofob, og kommer med en hel del rasistiske konstateringer av hvordan ulike folkeslag og kulturer er. Han er misantropisk, og, kanskje mer diskuterbart, misogyn. Siden hovedpersonen heter Michel er det veldig lett å lese dette som forfatteren selv som taler. Også når man sammenligner med de andre bøkene hans, hvor mye av de samme oppfatningene dukker opp, er det lett å trekke den konklusjonen.

7.  Samtidig er han bejublet, kritikerrost og prisbelønnet. Alan Jenkins, sjefredaktør i The Times Litterary Supplement, sa nylig til Aftenposten i forbindelse med de årlige Nobelprisspekulasjonene: "Til slutt et navn som jeg anser som en av tidenes største, men som trolig ikke vil ville Nobelprisen på en million år: Michel Houellebecq, en av de veldig få forfatterne i verden som faktisk har noe å fortelle." Jeg har sett andre litteraturkritikere si lignende ting før. Det er et utsagn som er helt uforståelig for meg; hverken i denne eller i noen av de tre andre Houellebecq-bøkene jeg har lest ser jeg noen som helst kvaliteter som kan foranledige en sånn påstand. En interessant forfatter, dyktig, morsom - absolutt. Men genial? Vår tids største? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

8. Platform kom ut i 2001 (norsk utgave 2002), altså er den allerede over ti år gammel. Det er mulig, faktisk når jeg tenker meg om ganske sannsynlig, at det har skjedd en endring i kulturen siden da som gjør at det som den gangen opplevdes som friskt og nyskapende nå er blitt så dagligdags at det bare virker som klisjeer. Det er kanskje særlig kritikken av islam som har blitt svært mye vanligere siden den gangen. Den gang kunne det kanskje oppfattes som modig og nytenkende og kritisere islam, i dag er krass islamofobi blitt en ubehagelig men også uopphørlig, nærmest normal, del av samfunnsdebatten. Det endrer uansett ikke det faktumet at Houellebecqs islamkritikk er av det temmelig platte og kunnskapsløse slaget, så også hans kritikk av forbrukersamfunnet, eller påstanden om at seksualitet er blitt en handelsvare, en gjenstand for kapitalistisk logikk, der noen har mer "erotisk kapital" enn andre.


9. Når jeg sier at jeg har lest tre andre Houellebecq-bøker er jeg faktisk ikke helt sikker på antallet. Den forrige jeg leste var Lanzarote, og før det leste jeg Kartet og terrenget. Så har jeg også for ganske lenge siden lest enten Utvidelse av kampsonen eller De grunnleggende bestanddeler, eller begge to. Under store deler av Plattform hadde jeg også følelsen av å ha lest boka før, det er mulig jeg begynte på den en gang og ikke gjorde den ferdig. Det er altså ikke bøker som etterlater noe større inntrykk hos meg.

10. Plattform, Cappelen Forlag 2002, originaltittel Plateforme, Flammarion 2001. Oversatt av Per E. Fosser. 317 sider.

Gamle menn

Jeg har nettopp lest J. M. Coetzees Disgrace, en av de sterkeste romanene jeg har lest på lenge. Den handler om en professor som har en affære med en student, mister jobben og flytter inn hos datteren som driver en liten bondegård. De to utsettes for et brutalt ran, og derfra skjærer ting seg fullstendig. Professoren forsøker å skrive en kammeropera om Byron, men kommer ingen vei. Han og datteren klarer ikke å snakke sammen. Han jobber som fivillig på en dyreklinikk, og hjelper til med å avlive hunder og katter som er syke eller uønsket. Historien er ganske enkel, og har i liten grad noen dramatisk kurve - det er riktignok et fall og et slags forsøk på å reise seg igjen, men det er ingen ting som løser seg, ingen ting som går opp. Det hele er fortalt i et språk som er enkelt, klart. Jeg har foreløpig ingen anelse om hvofor dette er så bra, hva det er som gjør at jeg blir så kraftig berørt at jeg sitter med tårer i øynene etter endt lesing. En annen ting jeg lurer på er hvorfor jeg oftere og oftere faller for fortellinger om gamle menn som gruer seg til å dø.

Hvordan elefantfabrikkens lesere fordeler seg etter hvilken nettleser de bruker

 

Liste #14 (Biblioteker jeg har tilbrakt tid på)

1. Nannestad folkebibliotek
2. Universitetsbiblioteket (Blindern)
3. Bokbussen Akershus
4. Deichmanske Hovedutlånet
5. Deichmanske Bjerke
6. Deichmanske Schous Plass
7. Horten folkebibliotek
8. Jessheim folkebibliotek

Bibliotekdebatten fortsetter

Debatten jeg linket til i går fortsetter. Meisingset gir seg ikke, men fortsetter å argumentere for at bibilotekene bør legges ned i Aftenposten. Det ser ut som om det skal være en radiodebatt også i løpet av dagen, og på twitter og rundt forbi er det mange som har kastet seg inn. Bibliotekenes forsvarere er mange. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av denne litt tøysete debatten - kanskje det fører til en klargjøring av hva som er prinsippene og beveggrunnene for et åpent, gratis folkebibliotek, og være med på å øke bevisstheten om hva en slik institusjon betyr for samfunnet.

Semantikk

"Jeg ønsker å være personlig uten å bli privat."

"Jeg ønsker å være privat uten å bli personlig."

Er det egentlig noen forskjell på disse to utsagnene?

Linker #9

Kristian Meisingset har spådd bibliotekenes død på Minerva. Ikke overraskende blei mange sinte, minerva sin nettside fikk mange klikk, og jeg gjetter at Meisingset var godt fornøyd og kunne gå til sengs med den gode følelsen av å "generere debatt i andre medier", som er det største en person som mener ting i offentligheten kan oppnå her i livet. Blant tilsvarene til Meisingset er dette fra Aftenposten, av Karianne Bjellås Gilje, lesverdig, men muligens litt for snilt.

D. A. Pennebakers brilliante og legendariske dokumentarfilm Don't Look Back om Bob Dylan finnes på nrk nett-tv, gratis tilgjengelig til 28. desember i år. Halvannen time lang, absolutt verdt å se.

Jenn Shapland, som har organisert papirene David Foster Wallace etterlot seg til sin ufullførte roman The Pale King har skrevet et interessant og personlig essay for The Millions.

John Cheever

INTERVIEWER

What comes first, the plot?

CHEEVER

I don’t work with plots. I work with intuition, apprehension, dreams, concepts. Characters and events come simultaneously to me. Plot implies narrative and a lot of crap. It is a calculated attempt to hold the reader’s interest at the sacrifice of moral conviction. Of course, one doesn’t want to be boring . . . one needs an element of suspense. But a good narrative is a rudimentary structure, rather like a kidney.


Fra The Paris Review - The Art of Fiction No. 62

Bokhylla

Nasjonalbibliotekets tjeneste bokhylla ser virkelig ut til å være gull. Jeg kan ikke så mye om rettighetsprobelamtikken, men som bokleser er dette virkelig et stort skritt i riktig retning for å gjøre den norske bokarven tilgjengelig for alle. Her finner du veldig mye godt, gammelt som ikke er kommersielt forsvarlig å ha på trykk og tilgjengelig i bokhandel, og som du antagelig må dypt inn i arkivene på Deichmanske for å finne et papireksemplar av. For eksempel denne av Rolf Sagen, Morgonmannen held utstilling. Riktig så sjarmerende er det at bokstempler og andre notater også er med i scanningen. Kvaliteten er ikke like god på alt jeg har sett på, men stort sett helt ok, og navigeringen er funksjonabel. Mulighetene for oppgraderinger er naturlig nok legio, og en hel del kommer sikkert etterhvert. Jeg ser for eksempel for meg at det er mulig å gjøre søkeverktøyene betraktelig bedre. Mest av alt ønsker jeg meg en utlånsvariant for epub-filer, og det er forhåpentligvis bare et spørsmål om tid (og rettighetsforhandlinger) før det er på plass.

Crowdfunding + Motorpsycho

Crowdfunding (finnes det noe godt norsk ord for det?) er interessant, men har vel ikke akkurat tatt helt av her i landet foreløpig. NewJelly er en norsk nettside som er satt opp for crowdfunding i norge (amerikanske Kickstarter er ikke tilgjengelig for prosjekter av andre enn amerikanere foreløpig). Det ser ikke ut som om den har vært den helt store suksessen så langt, og det er nærliggende å tenke at norge er et litt for lite land til å få dette til å fungere, og/eller at nordmenn ikke har fått øynene helt opp for crowdfundingen foreløpig.

Nå kommer det imidlertid et prosjekt som kanskje, kanskje kan ta hull på byllen. En bok om Motorpsycho av Johan Harstad bør treffe fan/nerde-demografien midt i snørrfletta, og den er allerede godt på vei til å nå målet.

Hva blir den første norske skjønnlitterære utgivelsen som blir finansiert på slikt vis?

Som norsk ord for crowdfunding lanserer jeg forresten flokkfinansiering.

Oppdatering 21.10 - og da er den allerede 157% funded, etter bare tre dager! Dermed har det blitt bevist at flokkfinansiering også funker i Norge, bare man finner riktig prosjekt. Gratulerer til Falck forlag og Johan Harstad.

Oppdatering 23.10 - Da ligger den på 350% funded. På amerikanske Kickstarter er det rel. vanlig med sk. stretch goals for fundingkampanjer som går over sitt opprinnelige mål. Siden flere bøker trykt = lavere kostnad pr. eksemplar ville det ikke vært unaturlig om Falck & Co. så på mulighetene for å inkludere fargebilder, oppgradere papirkvaliteten etc. Jeg fant for øvrig ut at ordet folkefinansiering allerede er brukt om crowdfunding, så mitt nyord må annses som dødfødt. Vel vel.

Liste #13 (Hva jeg tenker på når jeg tenker på Albert Åberg)

1. Skybert
2. Piperøyking
3. Johan Harstad
4. Duu-dudu-du-du-du-duu-du

Stig Sæterbakken

Cappelen Damm har nettopp kommet med første bind av Stig Sæterbakkens samlede verker, Dikt og fortellinger. Bnd. 1. Denne inneholder de to første diktsamlingene hans, Flytende paraplyer og Sverdet ble til et barn fra hhv. 1984 og 1986, og den første samlingen med prosa, Vandrebok fra 1988.

Et temmelig tilfeldig valgt dikt fra boka:

Linker #8

Slate har denne interessante artikkelen om hvordan Cormac McCarthy skrev Blood Meridian.

D. T. Max skriver om en ufullført DFW-historie på hos The New Yorker.

Absolutt alt på internett handler til syvende og sist om DFW, eller er hans skyld, er mitt bestemte inntrykk om dagen. Redaktørene i N+1 skriver om twitter og blogging.

Mye rart er (som vanlig) skrevet om årets Nobelpris i litteratur, Laura Miller på Salon har skrevet noe av det mer intelligente.

James Wood - The Broken Estate

[...] "realism", by contrast, is a historical term that originated in France in the 1850's (first applied to Courbet's paintings, then to Flaubert's fiction), and designates a certain set of conventions and expectations. Much fictional narrative produced nowadays is rather lazily "realistic" in this sense: people have "normal" names [...], they enter and leave rooms, eat meals, have sex, fall in love, converse with each other, and so on. They belong to the recongizable world [...]. There are rather too many sentences along the familiar lines of: "She toyed with her spaghetti while she spoke," or "He fixed himself a drink, sat down, and started to think furiously about what just happened." A certain level of well-selected detail to keep the balloon of versimilitude afloat ("The ice cubes jostled coldly in his glass"). The narrative action obeys the basic requirements of plausibility. And so on.

Fra introduksjonen, s. xvii

Liste #12 (Anmeldere i norsk presse)

1. Tom Egil Hverven (Klassekampen)
2. Ane Farsethås (Morgenbladet)
3. Susanne Christensen (Klassekampen)
4. Leif Ekle (NRK)
5. Knut Hoem (NRK)

10 + 1 punkter om Christian Valeurs Pusling!!!

1. 252 sider, tok meg ~3 timer å lese, mye dialog, korte kapitler. Jeg lo høyt flere ganger.

2. Handler om Fredrik som aldri blir sint, men som vil bli det.

3. Utdrag: "Mustaphe er kanskje en av de irriterende innvandrerne som snakker meningsløst høyt med andre innvandrere når han sitter på buss eller T-bane. Han innbiller seg at man kan komme til Norge og snakke så høyt man vil på steder hvor folk helst vil være i fred. Og ikke bare høyt, men også på et aggresivt språk som høres ut som gurgling og harking og planlegging."

4. Andre forfattere og bøker jeg tenkte på under lesingen (kronologisk): Dag Solstad, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (spesifikt det første kapitlet hvor forfatteren henvender seg direkte til leseren); Tor Åge Bringsværd, bøkene om Bløtkakemannen; Jon Øystein Flink, Bort med den dagen da Jon ble født; AS Hermansen, Vikariatet. I tillegg tenkte jeg på Donald Barthelme, men han tenker jeg veldig ofte på uansett, så det er ikke sikkert det er relevant.

5. Kapitlene er nummerert av en person som holder shift-tasten nede, slik at f.eks. kapittel 135 skrives slik: !#%. Nummereringen begyner på !=! og går til !/!, altså 70 kapitler.

6. På et tidspunkt i boka oppfordres leseren til å ta ut sinnet sitt på boka, kaste den i veggen og ødelegge den. Jeg fant frem drillen, la boka i utslagsvasken og forsøkte å borre et hull tvers igjennom, men det var vanskelig å borre i papir, så jeg kom ikke lenger en ca. halvveis før jeg ga opp. Kanskje 2/3. Så tok jeg frem hammeren fra verktøyskrinet og slo boka 6-7 ganger, men ga meg fordi jeg tenkte at det var plagsomt for naboene med bankelyder. Til slutt tok jeg en avbitertang og klipte noen hakk i permen. Jeg vurderte å kaste den i veggen også, men gjorde det ikke.

7. Tittelen referer ikke bare til at hovedpersonen er en pusling, men også til pusling av puslespill. Et puslespill har en sentral rolle. Boken er strukturert som et puslespill, eller etter hvordan man pusler et puslespill, forsøksvis.

8. Språket er gjennomarbeidet, gjennomført. Forfatteren har kontroll på det han skriver. Friksjonen mellom den direkte forfatterstemmen som stadig henvender seg til leseren og den impliserte,  "ekte", forfatteren er fruktbar. "Forfatteren" er ikke forfatteren. Eller omformulert: det er en implisitt forfatter utenfor førsteperonsforfatteren i boka. Det er mulig det foregående utsagnet gjelder alle bøker skrevet i førsteperson, men her er det tydeligere enn det vanligvis er.

9. Caveat emptor: jeg har hilst på forfatteren ved et par anledninger og snakket med ham i ~30 minutter tilsammen. Hyggelig fyr. Ut i fra observasjoner jeg har gjort av (særlig unge) kvinners oppførsel i hans nærhet tror jeg vi kan slå fast at Valeur er en av norges peneste unge mannlige forfattere. Om dette påvirker hva jeg synes/skriver om boka? Tror ikke det, men hvem vet.

10. Usikkerhetsmomenter jeg kjenner på som leser: Usikker på hvilken diskurs i samtiden jeg skal plassere boka innafor. Usikker på hvor linja mellom ironi og inderlighet går. Usikker på om denne usikkerheten er tilsiktet eller et resultat av at prosjektet ikke går helt opp. Usikker på om puslespillmetaforikken er vellykket gjennomført. Usikker på om de manglende brikkene mangler på en god måte.

10 + 1. Som sagt: Jeg lo høyt flere ganger under lesingen, >3. Det er det ganske sjelden jeg gjør.

Stig Sæterbaken - Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov

Noe lignende er det som finner sted, tror jeg, under lesningen av bøker. Forente i en felles løsrivelse enes de, verket og leseren, med like deler skrekk og fryd, om diktverkets versjon av virkeligheten, som er noe annet enn virkeligheten, noe utenfor grensene av det vi lever innenfor, noe vesensforskjellig fra det foreliggende, og som i sin ytterste konsekvens er muligheten av en annen verden, en annen ordning, en annen innstilling til verden eller til verdensordenen. Lesningens gyldne øyeblikk: idet man gjenkjenner forfatterens overvinnelse av sin egen angst overfor det han eller hun vet, i og med skrivingen, blir rykket løs fra sin vante sammenheng og satt i drift, og i dette også anerkjenner nødvendigheten av å overskride sine egne begrensninger, rykke seg selv løs fra den sammenhengen man er støpt inn i.
 Liksom hvert enkelt verk sier til leseren: Dette var ikke så fast forankret som vi trodde! Dette var til å rokke ved allikevel!

Fra Dirty Things, Cappelen Damm 2010

Ray Bradbury

INTERVIEWER

One of the most popular stories in the book [The Martian Chronicles] is “There Will Come Soft Rains,” about a mechanized house that continues to operate after the atomic bomb has been dropped. There are no people in that story. Where did you get the idea for that?

BRADBURY

After Hiroshima was bombed I saw a photograph of the side of a house with the shadows of the people who had lived there burned into the wall from the intensity of the bomb. The people were gone, but their shadows remained. That affected me so much, I wrote the story.

Fra intervju i The Paris Review.

Liste #11 (Bøker alle sier er så utrolig morsomme og bra men som kjedet meg og jeg ikke leste ferdig.)

1. O'Toole - Tåpenes sammensvergelse
2. Heller - Catch 22
3. Bulgakov - Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita har jeg en vag plan om å prøve meg på en gang til.

Linker #7 + Nobelprisspekulasjoner

Foran morgendagens offentliggjøring av Nobelprisvinneren i litteratur er det selvfølgelig mange spekulasjoner. Aftenposten har spurt en haug kulturfolk fra rundt forbi om deres tips. Roth og Murakami er navn som går igjen, og som også ligger høyt hos ladbrokes. Det har blitt bemerket at Nadas har klatret høyt på oddslista de siste dagene, og at det muligens, muligens kan være en indikasjon på ett eller annet. Personlig heier jeg på Philip Roth, tror av en eller annen grunn det blir Assia Djebar (som jeg ikke har lest) og ville blitt svært, svært overrasket dersom det ble Murakami - som er en forfatter jeg absolutt liker, men som virker for lett for denne sammenhengen. Torsdag 11. klokken 13 får vi svaret.


Audun Vingers surmagede kritikk av det nye Astrup Fernley Museet er fornøyelig lesning. Skulle egentlig ønske han hadde tatt forakten ennå mer ut og gjort det til en skikkelig Bernhardsk harang, det hadde vært forfriskende

Lorin Stein, redaktør av The Paris Review, anbefaler novellesamlinger.

Kleppo og Pettersen samtaler om Ben Lerners Leaving the Atocha Station, en roman jeg allerede har fått anbefalt sterkt flere ganger og som jeg etterhvert tenker at jeg blir nødt til å ta en kikk på.

Fra HTMLgiant, en ganske vittig takedown av undertitlene i nyere sakprosa.

10 punkter om Édouard Levés Selvportrett

1. Originaltittel Autoportrait, utgitt i Frankrike i 2005. Oversatt av Rune H. Skoe for Flamme Forlag 2011. Forord av Nicolas Bouyssi. Etterord av oversetteren. 108 sider.

2. Ingen narrativ, bare en lang rekke opplysninger om forfatteren, ønsker, preferanser, opplevelser, meninger. Enkelte små anekdoter.

3. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger: "Å høre noen spille på sag gjør meg mer deprimert enn å høre trekkspill, men mindre enn synet av klovner.", "Jeg går ikke i trange bukser, det hindrer meg i å skrive."Når jeg trener karate, blir jeg oppstemt av å kjempe mot usynlige fiender."

4. Det høres trettende ut, men det er det ikke, tvert i mot, det er veldig fascinerende.

5. Forfatteren lar seg trekke med i assosiasjonsrekker som gir teksten ett driv, samtidig som han innimellom hopper voldsomt i tema fra setning til setning. Effekten blir at man aldri vet helt hva som kommer samtidig som man har lyst til å lese videre.

6. Boka virker veldig ærlig og veldig kunstig på en gang.

7. Levé tok livet av seg i 2007, 47 år gammel, noen uker etter at han hadde sendt sin forelegger et manus med tittelen Suicide.

8. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger til: "En kvinnes bryster kan fange oppmerksomheten min så til de grader at jeg ikke lenger hører hva hun sier.", "Mine beste mannlige venner har alle noe feminint ved seg.", "Jeg har sparket i stykker en maurtue."

9. Den ærlige, lett distanserte men samtidig manikyrerte blotteleggingen av bokas forfatter åpner for leserens refleksjoner rundt sitt eget liv, på en lignende måte en del lesere har rapportert om at Knausgårds verk Min kamp 1-6 kan gjøre.

10. Men altså på ca. 2400 sider mindre.

Blogg blogg blogg

1. Det foregår en slags debatt for tiden om profesjonelt anmelderi vs. bokblogging, og deler av den diskusjonen er interessant nok. Denne NRK-artikkelen inneholder en del ulike synspunkter. Det dreier seg om amatørenes entusiasme vs. den profesjonelles analytiske blikk, eller noe sånt, og redselen for at det første på et eller annet vis skal fortrenge det siste, eller forveksles med det, eller gjøre det overflødig.

1a. Eller også - en bekymring over at salgsavdelingene til forlagene i stadig større grad benytter sitater fra blogger i markedsføringen, fremfor sitater fra profesjonelle anmeldere, og bekymringen for at publikum ikke skal se forskjell. Dessuten en bekymring for at bloggerne har lav integritet og lar seg "kjøpe" av forlagene med gratiseksemplarer ol.

1b. Som bokhandleransatt kan jeg love at de bøkene med sitater fra blogger (og bokhandleransatte) ikke tas på alvor av folk som skal kjøpe bøker - i hvert fall ikke i butikken der jeg jobber, og ikke på samme måte som et velvalgt sitat fra en (kjent og respektert) anmelder.

1c. Jeg tror faktisk ikke de sitatene er så forferdelig salgsutløsende uansett, egentlig, når jeg tenker meg om, uansett fra hvem de måtte komme fra i utgangspunktet. 

2. Nå tror jeg ikke egentlig noen bryr seg, men jeg har allikevel et slags behov for å si noe om hva jeg driver med her på elefantfabrikken: Det som legges ut her er ikke anmeldelser.

2a. Jeg gjentar: elefantfabrikken publiserer ikke anmeldelser.

3. Så hva holder elefantfabrikken på med? Strøtanker, innfall, mikroomtaler, miniessays kan muligens være beskrivende på det som postes her - avhengig av hvor pretensiøs jeg til enhver tid føler meg på egne vegne - men det finnes egentlig ikke noe godt ord for det, annet en kan hende "blogging".

4. Men smak litt på det ordet! Jeg innrømer glatt at jeg har en hel del fordommer mot "blogging" eller å være en "blogger". Det handler selvfølgelig om at det meste som foregår av sk. "blogging" er både kjedelig og amatørmessig.

5. Det finnes for eksempel ikke særlig mange sk. "bokblogger" som jeg føler jeg har noe igjen for å lese. De aller fleste er drevet av entusiasme og leseglede, og sånt kommer det som kjent sjelden noe interessant ut av.

5a. På den andre siden er det ganske mye rart som publiseres som sk. "anmeldelser" i norsk dagspresse også, det er slettes ikke slik at enhver sk. "anmelder" slår meg i bakken med kunnskapsrike og presise lesninger. Heldigvis finnes det et dusin eller så anmeldere rundt om i ulike aviser/medier som både kan lese, tenke og skrive og i tillegg får nok spalteplass til å utfolde seg i en viss dybde.

6. Den enkelte skribents evner og utfoldelsesmuligheter er altså viktigere en mediet, tror jeg. Bloggen mangler en redaksjonell instans som kan ivareta integriteten og bidra til å heve tekstene over det banale (det er det de kan og bør gjøre, men ikke nødvendigvis det de gjør) der bloggen tillater ubegrenset publisering av hva som helst. På den andre siden begrenser ofte den redaksjonelle instansen lengden på det som skrives og styrer hvilke bøker det skal skrives om. Det er altså ingen ting som hindrer en riktig god anmelder/skribent i å bruke en blogg til å lage kritikker/omtaler/essays som kan gå langt utenpå det som finnes i dagspressen.

6a. Bortsett fra at de ikke får betalt, selvfølgelig.

6b.  Og det er jo et ganske stort ankepunkt for de fleste.

7. Jeg kan ikke se for meg at bloggerne skal ta over for de profesjonelle anmelderne/kritikerne. Jeg håper ikke det skjer. De kan helt fint leve side om side. Forhåpentligvis vil det etterhvert også dukke opp flere bokblogger som har hjerne i tillegg til hjerte.Når jeg sier at det ikke finnes veldig mange norske bokblogger jeg synes det er verdt å lese så kan jeg også legge til at det virker som det er en viss kvalitetsheving på gang - både fordi det stadig dukker opp flere, og dermed flere gode, men også kanskje fordi nettopp denne debatten har bidratt til å øke bevisstheten blant en del bloggere.

De tapte bøkene - The Book of Lost Books av Stuart Kelly

Det er noe fascinerende med de bøkene man aldri, aldri kommer til å få lese - fordi de rett og slett ikke eksisterer. I denne boka skriver Stuart Kelly om alle de verkene som har gått tapt opp gjennom historien; Sofokles-dramaene som Aristoteles referer til men som vi aldri får se; amerika-kofferten til Hemingway som forsvant med alt han hadde skrevet over flere år; papirene Kafka brant før han døde. Mange av de fra antikken, men også nyere bøker. Stjålet, brent, forsvunnet - og i noen tilfeller aldri skrevet ferdig. Hver forfatter får sitt eget lille essay, 45 i tallet. Kellys essayistikk er ikke alltid like interessant, men historiene i seg selv er det.

Georges Perec fikk aldri skrevet ferdig 53 Jours, ei heller planlagte verker om all maten han spiste i løpet av ett år eller et verk om alle sengene han noensinne hadde ligget i.

I våre dager hender det jeg tenker at problemet på sett og vis er det motsatte - ikke at ting skal gå tapt, men at alt for mye tas vare på, slik at det vil bli en nær umulig oppgave for fremtiden å finne det som faktisk er verdt noe. Når det er sagt er det en veldig banal lærdom som slår meg hver gang jeg ser denne boka i bokhylla: Husk å ta backup!

Anders det kyniske pinnsvinet #6

Anders treffer den irriterende optimistiske spissmusa Fredrik.

Mine to favorittvitser som tenåring

Det var en sopp som satt i toppen av en heisekran, så kom det en mann forbi og sa "Hei, Sopp!".

Det var to kuer som satt oppe i et tre og strikket syltetøy. Sa kom det en hest flygende forbi. "Se, der flyr det en hest!" sa den ene kua. "Ja, så sannelig", svarte den andre. Så strikket de videre. Etter en stund kom hesten flygende tilbake. "Nei, der er den hesten igjen!" sa den første kua. "Ja", sa den andre kua og tenkte seg om. "Den har kanskje rede her i nærheten?" 

Liste #10 (Nye norske bøker høsten 2012 som jeg med noen grad av forventning ser frem til å lese, basert på hva jeg har hørt om bøkene så langt + tidligere kjennskap til forfatterne)

1. Kjersti Annesdatter Skomsvold - Monstermenneske
2. Lars Amund Vaage - Syngja
3. Lars Ramslie - Liten fugl
4. Dan Alexander Andersen - Krise i jammerdarn
5. Trude Marstein - Hjem til meg

Det kommer/har kommet en hel del andre nye norske bøker jeg har lyst til å lese, men som jeg antagelig kommer til å prioritere vekk. Et evig luksusproblem - det finnes for mange interessante bøker til at jeg rekker å lese alle. Jeg har også litt for lett for å bli litt for opptatt av nyheter og norske bøker - antagelig en bieffekt ved å jobbe i bokhandel og følge mye med på bokstoffet i avisene. Samtidig er jeg jo oppriktig interessert i å følge med på hva som skjer og være i stand til å ha en mening om omtalte og debatterte titler. Det blir kanskje først et problemet dersom det blir primærgrunnen til å lese. Uansett: Jeg føler både at jeg leser for mye ny norsk skjønnlitteratur og at jeg leser for lite ny norsk skjønnlitteratur. Men de fem over kommer jeg ganske sikkert til å gå løs på.

Wallace had said again and again how much he loved the reader. But how much did he really care wether people found what they were looking for in his books? And how much did he write for himself? One test was his willingness to create a satisfactory plot. He had never liked plot, that tidying up of life in wich, as he had written Howard in 1986, "revelations revelationize and things are cleared up." To rely too much on plot risked seducing the reader; it was like selling Tide. Moreover, plots typically involved the gradual maturation of the characters, and that was not how Wallace saw things. Hid default view of life was more mechanistic than organic. Change in character [...] was usually a binary flip. Yet he knew an unplotted book violated the physics of reading.

Fra Every Love Story is a Ghost Story, D. T. Maxs biografi om Davi Foster Wallace.
 

Linker #6 (videoutgave)

Dokumentar om Raymond Carver, del 1 av 5. Lang, verdt å se dersom du er genuint interessert i Carver.

 Werner Herzog snakker om jungelens prehistoriske jævelskap. Død, råttenhet, obskønitet. Et fantastisk filmklipp som er verdt å se for alle. Takk til AS Hermansen som var den første som viste meg dette klippet.

The Universe is expanding. Fra Annie Hall, 45 sekunder.

Dag Solstad i det berømte Bokbadet-intervjuet med Eva Bratholm. 59 sekunder.

Raymond Carver om poesi og noveller

Claude Grimal: Why did you choose to write short stories rather than, say, novels?

Raymond Carver: Life circumstances. I was very young. I got married at eighteen. My wife was seventeen; she was pregnant. I had no money at all and we had to work all the time and bring up our two children. It was also necessary that I go to college to learn how to write, and it was simply impossible to start something that would have taken me two or three years. So I set myself to writing poems and short stories. I could sit down at a table, start and finish in one sitting. 

CG: Do you consider yourself as good a poet as a short story writer? And what relationship do you see between your poetry and your prose? 

RC: My stories are better known, but, myself, I love my poetry. Relationship? My stories and my poems are both short. (Laughs.) I write them the same way, and I'd say the effects are similar. There's a compression of language, of emotion, that isn't to be found in the novel. The short story and the poem, I've often said, are closer to each other than the short story and the novel. 

Intervju, Prose as architecture

Bilder fra documenta(13)

For et kvart snes uker siden eller så var jeg og Chris i Kassel og glante på kunst i tre dager til ende. Det var gildt, og slitsomt.

Noen fotos. La musepekeren hvile på bildet for å se bildetekstene.

Alle bilder tatt med en HTC Desire, Ola J. Jørgensen 2012

Don DeLillo – Underworld (fra det upubliserte arkivet i elefantfabrikken)

1. Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene/temaene/hva man nå skal kalle det.

2. DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik fingerspitzengefuhl.

3. Det eneste jeg ville endret med er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

4. De ovenstående tre avsnittene ble skrevet for omtrent tre år siden men aldri postet av en eller annen grunn. Den gangen skrev jeg også at jeg akkurat da tenkte at dette var en topp ti-bok, men at jeg var usikker på om det ville holde seg over tid. Usikkerheten min var velfundert - jeg ville i dag ikke engang vurdert denne boka til en topp 25-liste. 
 

Liste #9 (Fantasyforfattere jeg har hatt glede av)

1. J. R. R. Tolkien
2. China Mieville
3. Robert E. Howard
4. Karl Edward Wagner
5. Jack Yeovil (Kim Newman)

Hva om Raymond Carver er en sjanger?

1. Per Pettersons nye bok Jeg nekter handler om Tommy og Jim som var venner da de var unge men som nå ikke har sett hverandre på over tredve år. Bokas nåtidsplan er 2006, da de møtes tilfeldig igjen, ved brua til Ulvøya en tidlig morgen. Det virvler opp gamle minner, og de påføgende kapitlene hopper frem og tilbake i tid der vi får begges historier punktvis rullet opp, både i jeg-form og av en utenforstående forteller. Vi får også høre historien(e) fra perspektivet til Tommys søster Siri, og andre.

2. Det er en nærmest perfekt komponert roman, det finnes ingen ting overflødig i den, alt har sin plass, alt er gjennomlyst, gjennomarbeidet. Den inneholder mange fantastisk gode avsnitt og enkeltsetninger. De beskrevne episodene er medrivende, ofte vond, lesning.

3. Det er en god bok. Det er en meget god bok. Fra et håndverksmessig synspunkt er den muligens det aller beste og mest gjennomførte jeg har lest av norsk litteratur noensinne.

4. Allikevel er jeg merkelig uberørt etter endt lesning. Jeg spør meg selv hvorfor.

5. Hele tiden mens jeg leser Jeg nekter tenker jeg på Raymond Carver. Det er som om Carvers ånd svever over boksidene, sammen med Richard Ford, kanskje, og, selvfølgelig, Hemingway, som er denne typen litteraturs evige far. Det Hemingwayske isfjellet, alt det usagte, uskrevne, det som ligger der og nærmest vibrerer i underteksten, det er Jeg nekter fullt av. De tause menn som ikke snakker om følelser, de pregnante scenene, de underspillte epifaniene, det trassige håpet som glimter som kråkesølv innimellom den hverdagslige tristessen, alt dette er i rikt monn tilstede, hos Petterson så som hos Carver.

5a. Jeg tar meg i å tenke at Petterson skriver sjangerlittaratur, og at sjangeren er Raymond Carver.

5b. Det er selvfølgelig på mange måter en svært lite generøs lesning, rett og slett urettferdig. Petterson har selvfølgelig ikke ansvar for min leseropplevelse. Kanskje jeg har lest boka for fort, kanskje jeg ble litt forelsket i den formuleringen (5a) tidlig i lesingen slik at den ble liggende som et stykke farget glass foran resten av lesingen min. Kanskje jeg bør lese den om igjen. Kanskje jeg bør lese Carver om igjen.

6. Den håndverksmessige perfeksjonen bidrar til denne følelsen. Alt er så velplassert, alt er så regissert, tråder slippes og plukke opp igjen i en nydelig stafettveksling, de ulike personene kaster lys over hverandre og over hendelsene, det er lakuner og huller i historien som aldri helt blir oppklart, men også disse hvite flekkene er perfekt plasserte. Henrik Langeland bruker Pettersons Ut og stjæle hester som eksemplarisk tekst i boka Fortellekunst; han kan antagelig gjøre akkurat det samme med Jeg nekter.

7. Til syvende og sist er det altså slik: Jeg nekter er for glatt, den glir unna, den mangler mothaker. Gi meg litteratur som er skitten, urein, uforståelig, vakklende, rar, usikker. Harold Bloom sier i The Western Canon at stor litteratur "ads strangeness to beauty" (på norsk, om jeg ikke husker feil, "legger selsomhet til skjønnhet"). Jeg nekter er en bok som mangler strangeness. Selv hullene i historien er så velplasserte at de (for meg) allerede er fulle.

High concept-litteratur

Det mangler et godt norsk uttrykk, tror jeg, for det amerikanerne kaller "high concept". Det brukes mest om film, men de siste årene har det dukket opp flere romaner som faller inn under begrepet. "Pride and prejudice and zombies" var en av de første, "Abraham Lincoln - vampire hunter" er en av nyere dato (nå også som film).

For de som skulle ha lyst til å skape high-concept litteratur med en norsk forankring har jeg satt sammen følgende lister som kan gi den kombinatoriske kreativiteten en starthjelp:


Personer
1. Knut Hamsun
2. Henrik Ibsen
3. Peer Gynt
4. Askeladden
5. Einar Gerhardsen
6. Ole Bull
7. Tarjei Vesaas
8. Sigrid Undset
9. Prillarguri
10. Petter Dass
11. Tordenskiold
12. Kong Haakon
13. Dronning Maud
14. Sonja Hennie
15. Kristin Lavransdatter
16. Knerten
17. 91. Stomperud
18. Dag Solstad
19. Gutta på skauen

Norsk element:
1. Hardingfele
2. Dugnad
3. Borettslag
4. Vigelandsparken
5. Galdhøpiggen
6. Bergen
7. Samer
8. Troll
9. Draugen
10. Fjøsnisser
11. Huldra


Populærkulturelt element
1. Vampyrer
2. Zombier
3. Terrorister
4. Cowboyer
5. Romvesener
6. Slanger
7. Nazister
8. Kjøttetende planter

Velg tilfeldige elementer fra to eller flere av tabellene og sett sammen. Du må antagelig prøve litt ulike kombinasjoner før du kommer frem til noe som virkelig slår. Men en kreativ hjerne kan få nesten enhver kombinasjon til å fungere, tror jeg.

En viktig ting å huske på med konseptlitteratur er at du strengt tatt ikke trenger å skrive boka. Det holder å fortelle folk om konseptet. Da danner de seg sine egne ideer om hva boka inneholder, og uansett hva du måtte finne på å skrive vil det ikke bli like artig som det som perlokerer oppe i hodene til folk.

Min idé:
Min Sult - Karl Ove og Knut kjemper mot de uvaskede hordene av levende døde i Kristiania! (Kombinerer redsel og forakt for massene med splatterhumor og billige ordspill; blodets sang og benpipenes bønn; kommer aldri til å bli skrevet.)

Linker #5

Et artig essay om Philip Roths hemmelige bok.

Edwin Turner på biblioklept.org har skrevet et par interessante miniessays om The Wire som du finner her og her. The Wire beholder, trass i alle sine skjønnhetsfeil, fortsatt tittelen som den aller beste tv-serien noensinne laget.

Bernhard Ellefsens innledning til en samtale om tilstanden i amerikansk litteraturkritikk er verdt å ta en kikk på. Den ble holdt under Norsk-Amerikansk Litteraturfestival som gikk av stabelen for et par uker siden. Ellefsens tekst begynner litt lenger ned på siden det er linket til.

I Cathrine Krøgers anmeldelse av Victoria Hislops nye bok klager hun over dårlig språk - spørsmålet jeg stiller meg er om anmeldelsens dårlige språk (eksempel: "Og forsåvidt også opplegget på storyen.") skyldes at Krøger på et eller annet vis ønsker å speile boka (noe som i så fall er et temmelig fiffig grep).

Obligatoriske DFW-relatert linker: a) Infinite Atlas, et intrikat geografisk verk om steder etc. i IJ. b) Oversikt over anmeldelser av ELSiaGS (via The Howling Fantods. Link inkludert som fremtidig påminner til meg selv - jeg har ikke lest disse ennå.)

Det minst kommersielle omslaget noensinne?

Gårsdagens post var inspirert av denne.

Det må i rettferdighetens navn sies at innholdet i boka er adskillig mer interessant en omslaget bærer bud om.

Liste #8 (kvinnelige østerrikske forfattere)

1. Marlen Haushofer
2. Ingeborg Bachmann
3. Elfride Jelinek

Inkligent tulling me språke

Jæ veit ikke voffor, men av en eller anna grunn likr jæ når forfattre tullr åg tøisr me språke på arti vis. No av d bste jæ veit å lese r fårrxmpl d føste kapittle i Baudolino av Umberto Eco, skrivi på ett nestn umuli språk. No anna jæ likr r Øyvind Rimbereids Solaris korrigert, vor han blannr sammn nårsk åg englsk åg greijr, d r både arti åg fint.
 Grunnn til atte jæ skrivr om de hær r at de r en ny forfattr såm jør slikt unormalt tøis på n måte jæ likr: Anja Høvik Strømsted, me diktboka Dart Vader-Eskalasjonen. Dær jør hu blant anna n greie vor hun har linjedeling mitt i ora, såm gir n fin ffekt. Ora liksom ståppr åpp åg så fortsttr dem allikavæl. Fine dikt r de åsså i sæ sjøl, men ettr mitt syn blir dem asså bere av dn ukonvensjånlle linjedelinga.
 Så r de sefføllig t spørsmål får forfattrn åm når man ska stoppe, de blir slitsåmt å lese får lange txtr på slikt vis. Sånn z gner de sæj kansje bere i poesi n i prosa.

Statistikk

Akkurat nå (fire minutter over tolv den tjuende september) ligger elefantfabrikken på nøyaktig 2500 sidevisninger totalt i løpet av sin levetid.

Om litterære arrangementer

De siste ukene har jeg tilbrakt mer tid på litterære arrangementer en jeg har tilbrakt med å lese. Og hvis ikke det er en deprimerende tanke, så veit ikke jeg. Ikke til forkleinelse for et eneste arrangement, men det er jo tross alt det å sitte mutters aleiene med en bok som er det litteraturen egentlig handler om. Alle lanseringsfester, paneldebatter, opplesninger og annet er bare biprodukter, og det er muligens et av tegnene på at apokalypsen snart er forestående at de nå synes å få mer oppmerksomhet en selve verkene gjør. Ikke at jeg tror apokalypsen snart er forestående, den foregående setningen må lese som hyperbelsk overdrivelse for å få frem et poeng, men det er nå en gang slik at den seriøse boklesinga er utrolig lite medievennlig, iom. at det tar lang tid og ofte kan være vanskelig. Svært mye lettere å både snakke og skrive om noe mer konkret som skjer; a leser der; b slipper den boka; c & d diskuterer det a leste forrige uke etc. etc. Har man ikke arrangementer for å feire/løfte frem/diskutere verket? Lager man nå bøker for å ha en unnskyldning til å lage arrangementer? Den foregående setningen var et forsøk på en spissformulering og bør ikke taes alt for alvorlig. Men, you know?

Nå skal jeg sette meg ned og lese i en bok.

Skywalkers

William Gibson - Paris Review intervju

I think the popular perception that we’re a lot like the Victorians is in large part correct. One way is that we’re all constantly in a state of ongoing t­echnoshock, without really being aware of it—it’s just become where we live. The Victorians were the first people to experience that, and I think it made them crazy in new ways. We’re still riding that wave of craziness. We’ve gotten so used to emergent technologies that we get anxious if we haven’t had one in a while.

But if you read the accounts of people who rode steam trains for the first time, for instance, they went a little crazy. They’d traveled fifteen miles an hour, and when they were writing the accounts afterward they struggled to describe that unthinkable speed and what this linear velocity does to a perspective as you’re looking forward. There was even a Victorian medical complaint called “railway spine.”

Emergent technologies were irreversibly altering their landscape. Bleak House is a quintessential Victorian text, but it is also probably the best steam­punk landscape that will ever be. Dickens really nailed it, especially in those proto-Ballardian passages in which everything in nature has been damaged by heavy industry. But there were relatively few voices like Dickens then. Most people thought the progress of industry was all very exciting. Only a few were saying, Hang on, we think the birds are dying.

Fra intervju i The Paris Review.

Theodor W. Adorno - Beethovens sene stil

Modenheten i betydningsfulle kunstneres verk ligner ikke frukters. I alminnelighet er de ikke runde, men gjennomfuret, til og med opprevet; de pleier å unngå sødmen og vegrer seg beskt og stikkende mot å bli smakt på; de mangler all den harmonien som den klassiske estetikken er vant til å kreve fra kunstverket, og de viser heller spor av historie enn av vekst. 

Fra Musikkfilosofi, s. 17 (Pax 2003, oversatt av Bø-Rygg & Havnevik)

Liste #7 (Alan Moore rangert)

1. Watchmen
2. League of extraordinary gentlemen
3. From Hell
4. Lost girls
5. Promethea
6. Top 10
7. 1963
8. Supreme
9. Tom Strong
10. V for Vendetta
11. The Swamp Thing

Dårligst: Judgement Day

Linker #4

Bret Easton Ellis har hatt en runde på twitter hvor han spyr eder og galle over David Foster Wallace. Et utvalg av twittermeldingene finner du her, og (noe) av bakgrunnen for denne litterære krangelen (eller hva man nå skal kalle det) finner du her og her. Spør du meg er Foster Wallace i en helt annen divisjon en Ellis, på den annen side er det kanskje greit med en slags korrigering av den nærmest ukritiske hyllesten som er blitt Wallace til del etter at han tok sitt eget liv for noen år siden.

D. T. Max skriver i The New Yorker om David Foster Wallace under overskriften "DFW Week".

Bilder av kjente folks biblioteker.

Philip Roths åpne brev til wikipedia, skrevet fordi han vil rette opp en misforståelse vedrørende The Human Stain.

George Orwell - Bookshop Memories

Given a good pitch and the right amount of capital, any educated person ought to be able to make a small secure living out of a bookshop. Unless one goes in for 'rare' books it is not a difficult trade to learn, and you start at a great advantage if you know anything about the insides of books. (Most booksellers don't. You can get their measure by having a look at the trade papers where they advertise their wants. If you don't see an ad. for Boswell's Decline and Fall you are pretty sure to see one for The Mill on the Floss by T. S. Eliot.) Also it is a humane trade which is not capable of being vulgarized beyond a certain point. The combines can never squeeze the small independent bookseller out of existence as they have squeezed the grocer and the milkman. But the hours of work are very long – I was only a part-time employee, but my employer put in a seventy-hour week, apart from constant expeditions out of hours to buy books – and it is an unhealthy life. As a rule a bookshop is horribly cold in winter, because if it is too warm the windows get misted over, and a bookseller lives on his windows. And books give off more and nastier dust than any other class of objects yet invented, and the top of a book is the place where every bluebottle prefers to die.


But the real reason why I should not like to be in the book trade for life is that while I was in it I lost my love of books. A bookseller has to tell lies about books, and that gives him a distaste for them; still worse is the fact that he is constantly dusting them and hauling them to and fro. There was a time when I really did love books – loved the sight and smell and feel of them, I mean, at least if they were fifty or more years old. Nothing pleased me quite so much as to buy a job lot of them for a shilling at a country auction. There is a peculiar flavour about the battered unexpected books you pick up in that kind of collection: minor eighteenth-century poets, out-of-date gazeteers, odd volumes of forgotten novels, bound numbers of ladies' magazines of the sixties. For casual reading – in your bath, for instance, or late at night when you are too tired to go to bed, or in the odd quarter of an hour before lunch – there is nothing to touch a back number of the Girl's Own Paper. But as soon as I went to work in the bookshop I stopped buying books. Seen in the mass, five or ten thousand at a time, books were boring and even slightly sickening. Nowadays I do buy one occasionally, but only if it is a book that I want to read and can't borrow, and I never buy junk. The sweet smell of decaying paper appeals to me no longer.

Fra siste del av Orwells korttekst om det å jobbe i bokhandel - finnes bl.a. i samlingen Books vs. cigarettes fra Penguin.

Anders det kyniske pinnsvinet #5