21 mars 2019

Hvorfor lese bøker



Fra tid til annen må man, som ivrig leser, spørre seg hvorfor man stadig vekk og hele tiden insisterer på å fortsette å lese bøker. Det aller meste av det man leser, er det lett å tenke, er jo ganske likegyldig, eller, det setter ikke veldig sterke eller dype spor. Det er ganske få av de bøkene jeg leser i løpet av et år som jeg husker særlig godt bare noen måneder senere. På den andre siden er det jo en håndfull som blir sittende i minnet, og en mindre håndfull igjen som blir viktige, som får meg til å tenke andre tanker, eller tenke på en annen måte, eller se eller forstå noe med et annet blikk enn jeg hadde før, eller som setter i gang en eller annen prosess, eller medvirker til den, som ender opp i noe jeg skaper eller gjør selv. Og det er selvfølgelig for å finne disse bøkene at det virker nødvendig å fortsette å lese mange. Dersom det fantes en metode som med noen grad av rimelig sikkerhet på forhånd kunne forutsi hvilke bøker som ville ha en slik virkning, og hvilke som ikke ville ha det, ville jeg muligens kastet meg over den (da velger jeg å overhøre den lille stemmen som sier at det er dumt å overlate valget om hva man skal lese til en eller annen autoritet), men en slik metode eksisterer ikke. Man kan lene seg på lister over kanoniserte verker, oversikter over såkalte «klassikere», anmeldelser og essays om bøker, samt anbefalinger fra gode lesere man kjenner, og så videre, men det er etter min erfaring ingen ting av dette som på noen måte garanterer en av de «gode» (la oss kalle de det) leseropplevelsene. Det handler selvfølgelig om en hel del ulike faktorer, som kanskje kan destilleres ned til at en leseropplevelse handler om en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt tilstand, og at disse faktorene har enorm innvirkning på hvordan boken som leses oppfattes. Det er selvfølgelig også en del av grunnen til at det å gjennlese gode bøker etter mange år kan fremstå som en helt eller delvis ny opplevelse. Derfor, altså, er det nødvendig, i hvert fall for meg, å lese ganske mange bøker, bredt, i ulike sjangere og av ulike typer.

Så er det en annen faktor også, som jeg kanskje må skrive mer om ved en annen anledning, eller, det er flere faktorer, men én av dem er at det er mye god lærdom i å lese ikke helt vellykkede eller til og med ganske dårlige bøker; fra det perspektivet er også lesingen av selv de semreste bøkene ikke helt bortkastet. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. 

03 mars 2019

«Bokelskere»


Books now exist as book-objects; they are written by writers, loved by “book lovers,” made into lists, declared important. As objects they can be staged, as purveyors of relatability they can be used. But there’s a pervasive sense that they aren’t really meant to be read, critically evaluated, hated, or loved. Opinions are formed about them in advance; “the conversation” around them progresses in expected lines. Just as Claire’s dress in Nothing but the Night could exist without a body, many books could probably exist as a meticulously produced hardcovers full of blank pages—not because they are bad, but because increasingly, they do not exist to be read in the first place.

Fra et essay om John Williams' nylig gjenutgitte debutroman Nothing but the Night av B. D. McClay i The Baffler.

21 februar 2019

Noen korte notater om (eldre) fantasy-litteratur


  • Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.
  • Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.
  • I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.
  • Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne. 
  • Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål.