Liste #34 (replikker Ibsen, den gamle grinebiteren, kunne ha skrevet dersom han var mer opptatt av mindfulness og positivitet)

1. Dr. Stockman: «Den sterkeste mann i verden, det er han som klarer å holde en positiv innstilling og tre ut av de vanskelige situasjonene.»

2. Peer Gynt: «Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der fokuseres på å være til stede i nuet.»

3. Relling: «Tar De pusteteknikken fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme.»

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.

Problemet med Ibsen er at det ikke er noen som elsker ham

Når Ibsen-entusiaster snakker om Ibsen snakker de om at han er verdens nest mest spilte dramatiker*, om at han er så utrolig relevant* for vår egen tid, og til sist snakker de om tekniske detaljer ved dramaene, som f.eks. den retrospektive teknikken*.

*som om kjøttvekta har en tøddel med kvalitet å gjøre. Norges mest leste forfatter etter krigen - Margit Sandemo - vil noen finne på å si at hun også er av de beste? Men i teaterverdenen tillegges tydeligvis antall oppsetninger en eller annen kvalitetsmessig betydning. Det at Ibsen settes opp så jævla mye handler vel helst om at både teaterinstitusjonene og teaterpublikum er en gjeng tradisjonalistiske, reaksjonære, dritkjedlige besteborgere som helst vil se ting de allerede vet hva er. Ibsen er teaterverdenens nest safeste kort for de som vil ha kulturell kredibilitet, intet annet.
*personlig finner jeg større relevans for min egen hverdag i en hvilken som helst episode av americas next top model.
*og det er jo fint det, men det er bare form.

Men i motsetning til William S. er det ingen som elsker, virkelig elsker, Henrik. Han blir lovprist på vikarierende og irelevant vis. Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen; på høy tid å begrave hele fyren.

Henrik Ibsen er død

Jeg foreslår at vi har et Ibsen-ikke-år i 2007, hvor ingen setter opp Ibsenstykker* eller gir ut bøker om "tidenes største dramatiker nest etter Shakespeare". Det hadde vært utrolig deilig.

*Uansett hvor vill og crazy oppsetningen måtte være.