26 desember 2012

(Beste nye norske bøker 2012) noen strøtanker om "bokåret 2012". 8 punkter.


Opprinnelig var planen for denne blogposten å lage ei liste over de beste nye norske bøkene jeg hadde lest i år, slik som alle aviser gjør i løpet av desember, de plukker tre stykker hver og skriver 3-5 linjer om hver av dem.

Men i løpet av de siste par ukene har jeg innsett hvor dølt og uinteressant jeg synes slike lister er. Ta en kikk på for eksempel listene til Aftenposten og/eller Dagbladet og se hvor langt du orker å lese før du gir opp. De er noe med mengden og formatet som gjør dem mindre interessante enn det de kunne vært. Det fremstår uansett mest som en kjøpsguide for julegaver for folk som ikke bryr seg særlig om bøker.

Derfor dropper jeg å lage en slik liste. I stedet, en liste om løst og fast ("bokåret 2012").

1. Den beste nye norske boka jeg har lest i år er uten tvil Dilettanten av Terje Holtet Larsen. Den kom i vår, og det er muligens forklaringen på at den dukker opp på så få av listene som lages nå (anmeldere og prisnomineringsjuryer synes å ha svært kort hukommelse enkelte ganger), og får dermed også elefantfabrikkens pris for mest underkjente roman av

2. Lesebrett, ebøker, bla bla bla.

3. Haagensens nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris (God morgen og god natt, Oktober Forlag) vakte en del forundring og bestyrtede reaksjoner. Selv har jeg vært vitne til både latter, snøfting og himling med øynene. En overraskende nominasjon for de fleste, kan man vel si. Sjøl synes jeg det er en god bok, men jeg ville aldri gjetta at den skulle bli nominert til akkurat den prisen. Det aller mest interessante partiet er den rundt femogtjue sider lange  delen der dikteren henvender seg direkte til Gud.

4. Etter tre år med Min Kamp var det definitivt et Knausgård-formet hull i utgivelsesåret. Det er på en måte litt trist å tenke på at vi neppe kommer til å oppleve utgivelsen av et like ambisiøst romanverk på norsk igjen de neste 100 årene. Skjønt, hvem vet.

5. Bokhandlerprisen unngikk hårfint vitsestempelet i år ved å gi prisen til Petterson, men når man ser på nominasjonslista er det lett å bli deprimert over hva norske bokhandelansatte mener er god litteratur. Det samme opplever jeg når jeg ser bokhandleblurbene enkelte forlag (med Juritzen i spissen) setter på bøkene sine. Det er stort sett utrolig pinlige greier de klarer å lire av seg. Her burde jeg sikkert funnet frem noen eksempler, men det orker jeg ikke. Gå inn i en hvilken som helst bokhandel og les på frem- og baksiden til bøkene med pastellfarger på, og du vil skjønne hva jeg mener.

6. Gnålet om at det utgis "for mange" bøker i Norge hvert år fortsetter. Det tror jeg ikke kommer til å endre seg (hverken gnålet eller utgivelsestakten). Men det reelle problemet, som folk synes å vegre seg for å diskutere, er dette: det utgis for mange dårlige og likegyldige bøker i Norge. Og det er litt for ofte de dårlige og likegyldige som får oppmerksomhet og selger i store antall. Bør innkjøpsordningen bruke penger på all den middelmådige krimmen som kommer ut kan man for eksempel spørre seg?

7. Norske anmeldere burde få bedre arbeidsvilkår. De burde få mer penger pr. anmeldelse, større plass å skrive på og skrive om færre bøker. Bare slik kan vi muligens få en nivåheving i litteraturkritikken.

8. Det har kommet ut mange gode, interessante bøker i år. Bøker som er verdt å lese, og å diskutere. Per Pettersons Jeg nekter, Lars Amund Vaages Syngja, Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske, Bård Torgersens Voksne og barn, Nils-Øivind Haagensens God morgen og god natt, Dan Alexander Ramberg Andersens Krise i Jammerdarn, for å nevne noen av de jeg selv har lest, i tillegg til før nevnte Terje Holtet Larsen, og ganske sikkert en hel haug til som jeg ikke har lest (ennå). Litteraturen, den gode, lever sitt eget liv, uavhengig av alt det til syvende og sist likegyldige pudderet som omgir den.

22 desember 2012

Raymond Carver og Tom Jenkins forsøker å definere "talent" (via Tolstoj)..


In his "Introduction to the Works of Guy de Maupassant," Tolstoy wrote that talent is "the capacity to direct intense concentrated attention on the subject ... a gift of seeing what others have not seen." We think the writers included in these pages have done this, have directed "intense concentration" on their subject, seeing clearly and forcefully what others have not seen. On the other hand, considering some of these stories and their insistence on depicting the "familiar", we think something else is just as often at work - another definition of "talent," perhaps. We'd like to suggest that talent, even genius, is also the gift of seeing what everyone else has seen, but seeing it more clearly, from all sides. Art in either case.

Fra introduksjonen til American short story masterpieces, en antologi av Raymond Carver og Tom Jenkins, Dell Publishing 1987.

18 desember 2012

Joseph Brodsky - menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre


Den beste måten å utvikle god smak for litteratur er å lese poesi. (...) Saken er at fordi poesien er den ypperste form for menneskelig språkuttrykk, så er den ikke bare den mest konsise, den mest sammentrengte måte å formidle den menneskelige erfaring på, men også den som setter den høyest tenkelige standard for all bruk av språket - særlig den som foregår på papir.
 Jo mer man leser poesi, jo mindre tolererer man skvalder, enten det er politisk eller filosofisk, i historieskrivingen, sosialvitenskapene eller skjønnlitteraturen. En god prosastil vil alltid være et gissel under presisjonen, tempoet og den lakoniske intensiteten i det poetiske uttrykk, som er et barn av gravskriften og epigrammet, og synes å være unnfanget som en snarvei til et hvilket som helst emne - følgelig er poesien prosaen en stor tuktmester. Ikke bare lærer den prosaen verdien av hvert enkelt ord, men den gir den også innsikt i menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre. Den tilbyr alternativer til en vanlig lineær komposisjon, demonstrerer knepet med å utelate det selvinnlysende, vekten på detaljen, antiklimaks-teknikken. Fremfor alt utvikler poesien i prosaen denne appetitten på det metafysiske som skiller et kunstverk fra ordinær belles letres. Men det må jo medgis at på dette særlige området har prosaen vist seg å være en heller giddeløs elev.


Fra "Hvordan lese en bok" av Joseph Brodsky, tale holdt ved åpningen av bokmessen i Torino i 1988, trykket i Hvordan lese en bok, Aventura forlag 1997, oversatt av Jo Ørjasæter.

17 desember 2012

Meningsløse milepæler


Den 15. desember 2012 runda elefantfabrikken 4000 sidevisninger totalt i løpet av sin levetid. Snittet de siste månedene har ligget på rundt 25 visninger om dagen.

16 desember 2012

Kort om Neil Youngs Waging Heavy Peace


1. Selvbiografi, utgitt 2012.

2. Han hadde trengt en redaktør. På den andre siden er han åpenbart så egenrådig at han neppe hadde hørt på ham uansett. Et eksempel på en kunstner hvor det som i utgangspunktet var en styrke (egenrådigheten, viljen til å følge sine instinkter hensynsløst) har blitt til en svakhet.

3. Mange gode anekdoter, dekket av et pudder av uvesentligheter, prat om modeljernbaner, om et revolusjonerende lydsystem Young har laget, om alt mellom himmel og jord som faller ham inn.

4. Kontrasten til Dylans Chronicles, som er en genuint god bok, er slående. Hjerne vs. instinkt, eller noe sånt, hvis man skal koke det ned til et enkelt motsetningspar.

5. Så vidt verdt å lese, dersom man kan kunsten å skumme.

12 desember 2012

Bibliothèques virtuelles


Définition
Ces bibliothèques rassemblent des livres dont les titres satisfont à des contraintes.

Exemple:
une bibliothèque ordonnée contient des livres dont le titre contient un nombre entier.


Fra hjemmesiden til Oulipo, liste over regler, alfabetisk. Googleoversettelse.

10 desember 2012

Romaner og svømmebasseng


Deciding to write a novel is like visiting an obscure, half-forgotten and slowly-evaporating planet entirely comprised of swimming pools and deciding that what is needed is… yes, another swimming pool! But, for obscure reasons, a swimming pool that must be built single-handedly from scratch and then filled using only a syringe.

Edward Docx, "Among the Russians". Herfra.

05 desember 2012

Tsjekhovs seks prinsipper for gode noveller


1.Absence of lengthy verbiage of a political-social-economic nature
2. Total objectivity
3. Truthful descriptions of persons and objects
4. Extreme brevity
5. Audacity and originality: flee the stereotype
6. Compassion

Etter sigende hentet fra et brev til broren. Tsjekhov skrev selvfølgelig ikke på engelsk, men jeg fant disse her.

03 desember 2012

La Granada #4 (en anbefaling)


Tidsskriftet La Granada kom for noen uker siden med sin fjerde utgave. La Granada er det eneste tidsskriftet jeg kjenner til som utelukkende trykker litterære tekster. Dikt, prosa, noveller etc. I dette nummeret er det også innslag av akvareller og fotos. Omslaget denne gangen er svart:

Innholdet er variert og variabelt. Det er en blanding av kjente navn og ukjente, med en viss vekt på nye, unge skribenter.


Dette diktet er av Alexander Fallo Huslænd. Andre bidragsytere jeg likte i dette nummeret var Isabell El-Melhaoui og Henrik Pask (det er helt sikkert mer bra i det også - jeg har ikke lest alt (jeg leser aldri alt i tisskrifter, antologier etc. tror jeg)).

Det føles nødvendig å legge til at jeg kjenner et par av La Granada-redaktørene, via "det litterære miljøet" i Oslo, om man kan bruke et sånt begrep. (Det føles lite treffende, men jeg kommer ikke på noe bedre).

01 desember 2012

All den oppmuntringen man trenger


INTERVIEWER
Do you have a Roth reader in mind when you write?
ROTH
No. I occasionally have an anti-Roth reader in mind. I think, “How he is going to hate this!” That can be just the encouragement I need.

Fra The Paris Review, 1984.

28 november 2012

Drømmesekvenser


1. I en av de siste episodene i sesong fem av Sopranos er det en ekstremt lang sekvens der Tony drømmer. 10 minutter lang? 15? Uten tvil en av de lengste drømmesekvensene jeg har sett i en tv-serie. Den er utrolig kjedelig.

2. Milan Kundera beskriver ganske mange av Thomas drømmer i Tilværelsens uutholdelige letthet. De er uten unntak de svakeste og minst interessante partiene av boka.

3. Å høre folk fortelle om drømmene sine er nesten uten unntak svært lite underholdende.

4. Jeg tror ikke drømmer gir noen priviligert innsikt i psyken. Drømmer har heller ingen narrativ, ingen utvikling. De er tilfeldige bilder som man senere, i våken tilstand, setter sammen.

5. Den dobbelte fiksjonaliteten som ligger i drømmesekvenser i bøker/film/tv plager meg. Det er en fiktiv person som opplever noe som også er fiktivt innenfor fiksjonens univers. Og det skal liksom si oss ett eller annet dypt om den fiktive personen. Ofte er det koblet opp mot et vendepunkt hos karakteren, en epifani, de oppdager noe om seg selv de ikke har sett før. Det er en teknikk jeg ikke har noe til overs for, et billig forsøk på å skape større dybde hos karakteren.

6. Det er også interessant at slike drømmesekvenser i svært liten grad ligner på en "ekte" drøm. Men det er en annen diskusjon.
 

26 november 2012

Syngja (hva er det som plager meg med denne romanen?)


Lars Amund Vaages Brageprisnominerte roman av året, Syngja, handler om hans (forfatterens) autistiske datter, og er skrevet om henne/til henne selv om hun ikke kan lese.

Syngja er kritikerrost, f. eks. skrev Sigmund Jensen dette i Stavanger Aftenblad.
Poetisk, lavmælt, vart og undrende ... en rørende og respektfull tilnærming til et vanskelig emne og en klok refleksjon over forholdet mellom ord og liv, språket og verden, og som ved sin åpenhet heller ikke utelukker en allmennmenneskelig lesning av boken, der autismen er en metafor, ikke en diagnose. I et forfatterskap der det er forholdsvis kort mellom høydepunktene, plasserer Syngja seg slik blant Vaages beste.
Boka er i tilegg til Brageprisen også nominert til Ungdommens Kritikerpris, og det vil ikke overraske noen om den dukker opp på flere slike lister etterhvert.

Jeg liker de fortellende delene av boka, der Vaage skriver om foholdet mellom ham og datteren, ham og moren, de konkrete beskrivelsene av hverdagen deres.

Jeg er mindre begeistret for de reflekterende partiene, selv om det er mye interessant stoff også her blir det for mye, for mange gjentagelser. Vaage vender f.eks. stadig tilbake til spørsmålet om hvorvidt han har noen rett til å utlevere datteren i skrift, og hvor vanskelig det er å skrive om henne, om livet deres. Det er et relevant spørsmål, og han skriver fint om det, men den fjerde, femte, sjette gangen han vender tilbake til det spørsmålet får jeg lyst til å si til boka at han har bestemt seg nå, han gjør det.

Side 85:
Orda vil ikkje koma. Orda sitt fast i det rommet der alle ord er eller ikkje er. Orda fell ikkje ut av munnen. Dei flyg ikkje mellom hendene. Eg vil fortelje om det som hende på Odda sjukehus. Eg fødde G, det har eg sagt. Det er noko meir eg vil seia. Eg veit ikkje kva det er. Orda strever med å verte til. Orda gøymer sine retningar.

Side 95
Eg vil ikkje skriva om lukka, det kjenner eg på meg. Fingrane vil ikkje gå den vegen på tastaturet. Kan det være fordi eg ikkje hugsar henne, lukka? Eg hugsar godt dei vonde dagane. Men lukka, kven kan festa henne til papiret?

Side 125:
Vil orda koma? Eg ser ikkje på meg sjølv som ein som kan dikta. Jo, eg gjer det også. Med sjølvmedvit set eg meg ofte ned ved skrivebordet. Eg er diktaren, tenkjer eg. Eg er han som har skrive mange bøker. Eg blir rekna som viktig i norsk litteratur. Derfor får eg vel til noko. Men desse tankane hjelper meg ikkje. Eg gløymer dei så fort. Kan eg koma på nye setningar? spør eg så. Nei, ikkje berre setningar. Det er nok med rekkja av dei.

Det er også noe abstrakt over store deler av fortellingen. I stedet for å trekke frem og beskrive enkelthendelser er store deler av det skrevet i generelle vendinger om hva de pleier å gjøre, hvordan ting vanligvis er, og det er et grep jeg ikke synes er spesielt vellykket. Det er antagelig knyttet opp til problemene forfatteren har med å skrive om datteren overhodet, at avstanden abstraksjonene skaper gjør det lettere. Men boka blir først virkelig god i de partiene hvor han overvinner denne motstanden og forteller konkret.

25 november 2012

John Barth om romanen


The novel has its roots, very honorably, in the pop culture. The art novel notwithstanding, I think most of us novelists have a sneaking wish that we could have it both ways, as Charles Dickens did and as Gabriel García Márquez sort of does—to write novels that are both shatteringly beautiful and at the same time popular. Not to make a lot of money, but so that you can reach out and touch the hearts—no, that sounds hokey, doesn’t it? But it is what most novelists wish they could do—reach out a little bit beyond that audience of professional readers, those really devoted followers of contemporary fiction. That’s a navigational star that I confess I steer by. But I am, in fact, an amateur sailor and therefore an amateur navigator; I don’t confuse my navigational stars with my destination. No novel of mine has had that kind of popularity, and I don’t expect any novel of mine ever shall. But it’s a good piece of fortune when it happens. I think of the novel as being an essentially American genre in this way—I’m not talking about American novels, but American in a metaphorical sense: hospitable to immigrants and amateurs. My favorite literature is both of stunning literary quality and democratic of access.

Fra The Paris Review, 1985, intervju av George Plimpton.

24 november 2012

Linker (unumerert) (selvopptatt utgave)


Som en tjeneste for eventuelle nye lesere linker jeg her til elefantfabrikkens beste innlegg, basert på hva som har fått flest treff og hvilke jeg selv liker. Fra snart 7 år med særs uregelmessig blogging:

Teologi, om et tidsskrift i ett nummer.

Ole Robert Sunde, et innlegg der jeg forsøker å forklare hvorfor jeg ikke leser ham.

Et av de aller første innleggene jeg skreiv, om Arthur Bradford. Fra januar 2006.

Et anti Ibsen-innlegg som jeg skrev på tampen av det uutholdelige Ibsenåret 2006.

Serien med favoritter fra 0-tallet er ganske bra. Filmer, skiver, TV-serier og konserter. Den lovede femte delen om bøker er fortsatt upublisert.

Av de ulike sitatene jeg har skrevet av og publisert er dette av Borges min egen favoritt.
 
PS!

Mens jeg går gjennom gamle innlegg oppdager jeg plutselig at jeg har skrevet om Platform av Houellebecq hele to ganger, i 2007 og 2012. Innlegget fra 2007 er ganske dårlig, det fra 2012 litt bedre.

PPS!
Den aller mest leste posten på elefantfabrikken noensinne er den hvor jeg klipper skryt fra anmeldelsene av Klassikeren.


22 november 2012

Liste #18 (Dag Solstad)


1. 16.07.41
2. Roman 1987
3. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
4. Ellevte roman, bok atten
5. Genanse og verdighet
6. T. Singer
7. Professor Andersens natt
8. Krigstrilogien
9. Gymnaslærer Pedersen

20 november 2012

Lars Amund Vaage - Syngja


 Ein kan ikkje fortelja utan håp. Slik er lova som gjeld skrivearbeidet. Ein fortel, altså vil ein leva. Ein formar noko, altså har ein glede i livet, ein skapar, altså ser ein lukka nærme seg, det ein snart skal gjere ferdig. Om det ikkje var håp, kvifor skulle ein skriva? Om det ikkje fanst ei framtid for menneska, og for meg blant dei, kvifor skulle eg bry meg med å forma ord?
 Kvifor ikkje skrive om det lette og morosame? Kvifor ikkje finna det ein kan glede seg over, fortelja om det, halda det fram for folk? Kvifor ikkje prøva å løfta lesarane ut av deira sorger og bekymringar? Ein kunne skriva lystspel og komediar. Ein kunne få folk til å gløyma. Kvifor gi folk meir vanskar enn dei alt har?
 Men om ein skriv om det mørkaste svarte, om ein fortel om dei djupaste sorger, dei smertelege tapa, den kjærleiken som slokna, den venen som er død, det barnet som aldri fekk veksa – det å skriva om det er å dyrka håpet. Alt det vonde kan lysa mot menneska, i skrift, og når det lyser i skrift, gjer det deira liv lettare. For skrift – dersom ho er god – ville ikkje finnast om det ikkje var ein utveg og ein ny morgon.

Lars Amund Vaage, Syngja, s. 14-15. Oktober forlag 2012.

18 november 2012

Linker #12 (Spill, DFW, Roth)


Kern it er et lite flashspill der man får forsøke seg på det som heter kerning på typografispråket - kunsten å manuelt justere mellomrommene mellom bokstavene for at trykkbildet skal se best mulig ut. Interessant, dersom man er litt interessert i typografi og bokdesign.

Flamme forlag har publisert en "spillversjon" av en tekst fra MEPÅNO av Ole Petter Arneberg, kalt Life 2.0 - artig i ca. 30 sekunder.

Ron Gilbert, mannen som lagde Monkey Island-spillene og Day of the Tentacle, kommer til neste år med et nytt eventyrspill kallt The Cave. Her er jeg interessert, men skeptisk.

***

Den nye essaysamlinga til DFW blir anmeldt i The New York Times.

Livsråd til en ung forfatter fra selveste Philip Roth. "Really, it’s an awful field. Just torture. Awful. You write and write, and you have to throw almost all of it away because it’s not any good. I would say just stop now."

16 november 2012

Motorpsycho


I dagens Morgenbladet er det trykket et utdrag fra Johan Harstads bok om Motorpsychos Blissard, en bok hvis folkefinansieringskampanje ble omtalt av meg her. Det inspirerte meg til å rangere Motorpschoplatene. Harstads artikkel i dag minte meg på at jeg ennå ikke hadde hørt på Motorspychoplata The Death Defying Unicorn som kom ut i februar i år. Så jeg spratt plasten på LPen og satte den på, med svært lave forventninger.

Mitt forhold til Motorpsycho begynte i 1995 eller deromkring, da Morten K. lånte meg Timothys Monster på CD. Jeg kan ikke si at det var kjærlighet ved første lytt, egentlig, men i løpet av de neste årene kjøpte jeg meg de fleste av platene som til da var tilgjengelige. Den første livekonserten så jeg i 1997, må det ha vært, og da var det gjort. Mellom 1997 og 2001 omtalte jeg Motorpsycho temmelig konsekvent som verdens beste band.

Så kom Panerothyme ut, og selv om jeg aldri innrømmet det den gangen så var det en temmelig skuffende plate. Noen ålreite låter er det, men som helhet er det fryktelig middelmådig, og i ikke på noen måte på nivå med bandets tidligere bedrifter. Det var imidlertid ingenting mot It's A Love Cult som kom året etter - en plate det både var og er vanskelig å finne noen som helst glede i. Derfra gikk det bare nedover.

På en konsert rundt den tia Black Hole, Blank Canvas kom ut (med han nederlenderen på trommer) var de så dårlige at jeg gjorde noe som ville vært utenkelig for meg for noen år siden - jeg gikk fra en Motorpsycho-konsert før den var ferdig. Det var på Øyafestivalen, antagelig i 2006. Da plata kom ut ville jeg fryktelig gjerne like den - men det gikk ikke. Little Lucid Moments var den siste Motorpsychoskiva jeg kjøpte samme uke som den kom ut.

I 2010 så jeg dem spill på Øya igjen, hele Timothys Monster, jeg skreiv så vidt om det her. Det var bra, men også trist, som en påminnelse om hvor sykt bra de en gang var, og fortsatt kan være. Jeg skjønner at et band ikke kan reise rundt og spille gamle sanger om igjen, at de ønsker å komme seg videre, gjøre noe nytt, og innser at det kan og vil føre til et og annet feilskjær. Men nå har de vandra i ørkenen og ikke laget noe bra på over ti år, selv om den hardbarkede fansen påstår noe annet - og fortsetter å gi dem gode kritikker.

Deat Defying Unicorn er ferdigspilt, alle fire sidene. Jeg setter på side A igjen. Introen minner om noe Andrew Lloyd Webber kunne laget. Deretter høres de ut omtrent akkurat som de har gjort på de siste platene. Dronete, tungt, lange låter, storslåtte arrangementer, mye dynamikk, men svake melodilinjer. Og det er vel det som er ankepunktet mitt mot alt de har gjort på 2000-tallet: de geniale, catchy låtene er borte, det er bare droningen som er igjen. Bandet som lagde låter som Waiting For The One, Wearing Yr Smell, The Nerve Tattoo, Starmelt/Lovelight osv. osv. er fullstendig borte, og nå høres det ut som om de bare lager variasjoner over The Golden Core - en i og for seg fantastisk låt, men som alle ensporede dietter i lengden blir kjedelig, kjedelig, kjedelig.


Liste #17 (Kunstarter)


1. Litteratur
2. Musikk
3. Bildende kunst
4. Film
5. Teater

15 november 2012

Ned i kjellerboden


Bokhyllene hjemme må jevnlig beskjæres. I dagens økt ble følgende bøker dømt til å flytte ned i kjellerboden:



En annen bunke (ikke avbildet) ble dømt til å flytte hjemmefra, og havner på gjennbrukstorget i morgen. Slik går det til at nye bøker kan få plass. Livets sirkel etc. etc.

13 november 2012

Olav Angell - Snapshots


New York mai 1982. Jeg har bodd på Chelsea Hotel en ukes tid og får plutselig lyst til å bli i byen et par måneder til. Jeg spør alle jeg møter om det vet om et rimelig sted hvor jeg kan bo, en hybel, hva som helst. En dag treffer jeg en ung poet og gjendikter, Paul Auster og hans norske kone, Siri. Vi har lunch sammen på en café i The Village, og jeg spør likegodt Paul om han vet om noe. Han sier:
 – Siri og jeg drar til North Carolina i morgen. Vi blir borte i to måneder. Du kan låne leiligheten vår.
 Han stikker hånden i lommen og trekker opp noen nøkler.
 – Vær så god. Adressen er 18 Tomkins Place, Brooklyn.


I boka Snapshots - glimt fra livets karusell har Angell skrevet ned en rekke anekdoter fra et langt liv i litteraturens tjeneste. Dette er fra s. 89. Boka finner du på biblioteket og på bokhylla (dersom du har en norsk IP-adresse, vel og merke).

11 november 2012

Hvordan George Lucas laget Star Wars. Hvordan begrensninger er bra for kreativiteten/hvorfor full kunstnerisk kontroll ikke nødvendigvis er av det gode.


Nyheten om at Disney har kjøpt opp Lucasfilm og dermed rettighetene til å lage flere Star Wars-filmer minnet meg på en bok jeg leste for et drøyt år siden: The Making of Star Wars av J. W. Rinzler, en tjukk sak fra 2007 som temmelig detaljert tar for seg den lange kampen Lucas kjempet for å få laget den aller første Star Wars-filmen, den som nå kalles Episode IV A New Hope men som egentlig og opprinnelig het rett og slett Star Wars.

Kort oppsummert - nesten ingen hadde tro på filmen, absolutt ingen forstod noe som helst av manuset, det var en lang kamp for å skaffe penger hele veien.

Et av resultatene av denne kampen var at Lucas måtte revidere og forenkle manuset i flere omganger - kutte ut personer, gjenbruke sett, stramme inn historien på alle vis. Og filmen blei veldig mye bedre på grunn av det. Bakerst i boka har Rinzler tatt med synopsis av historien slik den utviklet seg gjennom dette arbeidet, og det er ganske fascinerende lesning - de første utkastene er virkelig ganske uforståelige, med et utall personer, planeter og ting som foregår - det minner ikke så reint lite om The Phantom Menace i så måte. En ustrukturert, ufokusert lapskaus av gode og mindre gode ideer som ikke henger på greip. For hver revisjon blir det litt bedre, mer konsentrert, helt til Lucas kommer frem til den historien vi kjenner i dag. Nødvendigheten av å hente inn mer penger, og dermed flere folk som hadde en mening om hvordan filmen burde være, gjorde den altså bedre, ikke bare litt bedre, men mye, mye bedre.

Star Wars er et eksempel på at begrensninger virker frigjørende på kreativiteten, og hvordan flere øyne og meninger kan gjøre et verk bedre. The Phantom Menace er et eksempel på hva Lucas gjør når han har ubegrensede ressurser og ikke møter motforestillinger. Det leder meg til et Star Wars-spesifikt poeng og til et mer generelt poeng. Det Star Wars-spesifikke er at det ikke er noen katastrofe at det er andre en Lucas selv som skal lage de neste Star Wars-filmene, snarere tvert i mot. Det generelle poenget - det trenger jeg vel ikke å gjenta?

10 november 2012

Liste #16 (Hvorfor jeg ikke har lest så veldig mye av det Ole Robert Sunde har skrevet. Også en slags sammenligning av Svein Jarvoll og ORS. Ikke uttømmende. Mer følger, muligens, seinere)


1. Fordi jeg synes det han skriver er kjedelig.


 (1b. Og jeg leser mye kjedelig, men det må være kjedelig på en interessant måte).


2. Fordi jeg opplever språket, de lange setningene, de mange digresjonene, som manierte, jålete, som om forfatteren ikke skriver lange setninger fordi han må, eller fordi det er det som tjener teksten best, eller fordi det er slik det faller seg naturlig for ham å skrive, men fordi han har bestemt seg for at lange setninger er slik han skal skrive, han gjør dem slik selv om de blir dårligere av det, tvinger seg selv til å utsette å sette punktum.

3. Og også, i forlengelsen av det foregående, fordi jeg ikke synes det flyter særlig godt heller, språket altså, det er ofte hakkete, krøkkete.
(3a. Noe som står i motsetning til flyten, eller hva skal man si, den suverene selvsagtheten jeg opplever i de lange setningene hos Proust (i Amadous oversettelse), eller hos Bernhard (også i norsk oversettelse), eller (på norsk) hos Thure Erik Lund og Svein Jarvoll).

4. Fordi jeg oppdaget Svein Jarvoll først, og i mitt personlige mentale hierarki har Sunde blitt klassifisert som en Jarvoll-epigon, stilistisk og intellektuellt svakere, noe jeg innser at sikkert er både urettferdig og upresist, men som allikevel fører til at når jeg plukker opp en tekst av Sunde etter få sider får mer lyst til å hente frem Jarvoll fra bokhylla.

5. Jeg innser at dette ikke duger som forklaring, at jeg ikke er i stand til å forklare det, men her er to eksempler på hvordan jeg mener Jarvoll gjør bra det Sunde bare gjør halvbra.

5a. Svein Jarvoll, "Et hvilket som helst glass vann", essay, fra boken ved samme navn, Gyldendal 2001, s. 7.

Jeg henter et vannglass, et vanlig kjøkkenglass, et duralexglass, fra en av stablene oppe i kjøkkenskapet, de står der, med bunnen i været, oppå hverandre, trædd (ikke uten en viss eleganse) inni hverandre, i flere mindre stabler, ikke ulikt maneter i polyppstadiet, jeg fyller vann i vannglasset under kjøkkenspringen, den fosser, og bærer det bort til bordet, og setter det foran meg på bordet, og ser nøye på det, både på vannglasset, på vannet, og på vannet slik det fortoner seg i glasset. Jeg vet at denne gjenstanden kun er en tilstand, blant andre tilstander: vannet ville fryse, hvis det var kulde; glasset ville smelte, hvis det var nok hete; jeg vet av et besøk på glassmuseet på Murano, Venezia, at det først på 1400-tallet lyktes glassmesteren Barovier å fremstille et klart farveløst glass uten utenheter, såkalt cristallo (et dokument av 24.5.1453 nevner et saltkar i cristallo); jeg vet at ordet krystall kommer av det greske ordet for is, krústallos. Når vannglasset står i ro, går innhold og det inneholdende, vann og vannglass, nesten i ett, det er særlig øverst i glasset at vannet er synlig, i vannhinnen (eller vannskorpen, eller vannspeilet), sett fra siden fortoner denne hinnen eller filmen seg mørkere enn resten av vannet, og rett fra siden synes den å krumme seg, konkavt, eller er dette bare noe jeg innbiller meg på grunn av mitt kjennskap til den såkalte menisken i væsker øverst i pipetter, og tilsvarende fenomener, hva er det nå jeg ser når jeg ser, og straks etter at jeg har fylt vann i vannglasset, oppdager jeg små, lysende, hvite, bobler sittende i hinnen, bobler som brister én for én, boblen brister, lyset brister eller slukner i boblen, bulla caduca, homo bulla, bulla caduca sum, bullae caduca sumus, og blir borte, mens vannet under hinnen hele veien ned til bunnen av glasset er usynlig, skjønt det siste er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg stiller et make, men tomt, glass ved siden av det fylte vannglasset, får jeg min anelse bestyrket, at vannet i glasset, vannet i glasset er ikke til å skille fra lyset i vannet i glasset, ikke for meg, qua observatør, utgjør et selvstendig og sansbart legeme, i glasset, hvis sansbarhet riktignok er subtil. 

5b. Ole Robert Sunde, fra "Et avrevet ark, kanskje noe fra en konvolutt", prosa, fra samlingen All verdens småting, Gyldendal 1996, side 13.

Jeg tenker på et hvitt løvblad, rynkete, eller med spiler slått ut i selve teksturen, som om det kunne ha vært vasket i klor. Fasongen er som et eikeløv, umåtelig og standhaftig, ettersom det ikke skal gå til grunne, eller allerede har gått til grunne for at det ikke skal gå til grunne en gang til? Kanten er lodden, som flimmerhår, eller styreorganer, det kan gå ut på ett, og jeg undrer på om det ble noen molekyler, svevende ut i luften, som hva da, etter at jeg kunne ha revet av denne biten, og hvor skulle de ha falt og hvordan ville de gå til grunne, hjemløse uten å skulle forføye noe, eller ville de ha forføyet seg, i det øyeblikket de falt, eller ble revet ut av sine forføyinger? Et merke deler papirer i to like deler, som en buksepress, tenker jeg, og av uforståelige grunner tenker jeg på den linjen som skiller det onde fra det gode, og hvem det er som kan skille de to, det kan alle, det kan ingen, det gjør jeg med glede og jeg vet ikke hva jeg gjør, det gjør du vel, hva mener du, som denne bretten, hentet, eller tatt, fra den plassen på konvolutten som er nærmest avsenderens adresse, adressen i seg selv og frimerket, for ikke å glemme den lukkede åpningen: (...).

6. Mens det var en rein nytelse å skrive av Jarvolls ovenstående tekst var det en pine å skrive av Sundes. Jarvolls fløt, den fungerte, det var ikke på noe tidspunkt vanskelig å se hvor i setningen jeg var, hverken i boka eller på papiret, mens Sundes tekst ikke henger sammen, den flyter ikke, den harker og hoster, den er selvopptatt, selvbesatt, jålete, maniert, uelegant, slitsom.

7. For eksempel der Jarvoll i sin meditasjon over vannglasset kommer med det glassklare (haha), brilliante spørsmålet "hva er det nå jeg ser når jeg ser", tilsynelatende tilfeldig innskutt men allikevel fullstendig naturlig i sammenhengen, uten å gjøre noe vesen av det, kommer Sunde med det banale og intetsigende innskuddet om "linjen som skiller det gode fra det onde", tatt ut av det blå med det idiotisk kokette "av uforståelige grunner" som bindeledd.

8. Eller der Jarvoll sammenligner glassene som er stablet i hverandre med maneter i polyppstadiet, et originalt, slående bilde som umiddelbart maner frem synet av stablede glass for mitt indre øye, så kommer Sunde med en sammeligning av det avrevne arkets fasong med fasongen til et eikeløv, noe som i og for seg er greit, selv om det er vanskelig å se for seg en bit av en konvolutt med akkurat den formen, men etter komma dukker det opp "umåtelig og standhaftig", hva nå det skal bety enten vi snakker om eikeløv eller papirark eller deres respektive form, det henger ikke på greip, er det et tankesprang, er det eika selv Sunde tenker på her? Det er ikke godt å si, og ikke bryr jeg meg heller, der jeg fortsetter å lese/skrive av, og ser at resten av setningen glir ut i reint og skjært tullprat om å gå til grunne, gå til grunne, ikke gå til grunne, hva pokker er dette for noe, tenker jeg, og leser setningen tre ganger til, men det er jo bare tåkeprat.

9. Av slike grunner, blant annet, har jeg lest ganske lite Sunde. Ikke kan han tenke og ikke kan han skrive, er det faktisk fristende å si, som en spissformulering, men det sier jeg ikke, for jeg har som nevnt ikke lest så voldsomt mye av det han har skrevet, jeg anslår 150 sider til sammen, her og der, spredt ut over ulike bøker, tidskrifter etc., så kanskje det finnes noe annet et annet sted som er skikkelig bra, hva veit vel jeg.

09 november 2012

9 punkter om Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud


1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.

2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!

3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:



4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.

5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.

6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.

7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund. 
 Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla. 

8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.

9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg. 

08 november 2012

Broker fra et utkast til et lesermanifest #5


...senere samme kveld, etter å ha drukket amforaen tom for vin og spist alle druene, tok profeten ordet og sa:

Det å lese er en hellig handling. At ordene vekkes til live og fremstår for den lesende som virkelige er symbol på skapelsen. Den som skriver uten å respektere språket han bruker, uten å legge sin sjel og sitt hjerte i det han skriver, uten å arbiede nitid, flittig for å gjøre teksten så god som mulig, han skal jages fra byen under spott og hån, mens dere kaster kål som har ligget for lenge og blitt råtten etter hodet hans. Men også den som leser skal være bundet av den samme pakten. Sannelig jeg sier dere: den leseren som ikke leser på alvor, han skal være forbannet i syv slektsledd, og hans sønner og døtre skal ha væskende akne i lysken og vedvarende, ukurerbar halitosis i alle sine dager.

06 november 2012

Ungdommens kritikerpris


Ungdommens kritikerpris er etterhvert blitt en av de mer interessante litterære prisene i Norge. Det har noe å gjøre med ungdommene, muligens, at det er kult med ikke-profesjonelle lesere som avgjør, men mest tror jeg det har å gjøre med at juryene de ulike årene har vært kompromissløse og ikke undervurdert ungdommene.

Årets liste ble offentliggjort i går og ser slik ut:

Eivind Hofstad Evjemo: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm)
Wenche-Britt Hagabakken: Hula Lou (Aschehoug)
Vigdis Hjorth: Leve posthornet! (Cappelen Damm)
Mona Høvring: Venterommet i Atlanteren (Oktober)
Trude Marstein: Hjem til meg (Gyldendal)
Per Petterson: Jeg nekter (Oktober)
Lars Ove Seljestad: Isberg (Aschehoug)
Lars Amund Vaage: Syngja (Oktober)

Foreløpig har jeg bare lest to av disse (Isberg og Jeg nekter), så jeg har ingen sterke meninger om hvem som fortjener å vinne. Ungdommene har foresten vist seg å like mørke ting; i fjor vant Stig Sæterbakken, og for noen år siden fikk Jon Øistein Flink prisen for Sex, død og ekteskap. Sånn sett har kanskje Seljestad en god sjanse til å ta prisen i år? 

Et ankepunkt: ingen novelle- eller diktsamlinger på lista.

Juryens nominasjonsbegrunnelser for de 8 bøkene. 

04 november 2012

Roberto Bolaños råd om novelleskriving



 Publisert i World Literature Today, bildene er rappa fra biblioklept.org

Linker #11 (Bokomslag spesial)


The Book Cover Archive er en nettside som utelukkende handler om bokomslag, det vil si: bilder av bokomslag. Fokuset er engelskspråklig, utvalget stort og kanskje ikke alltid like kresent, men veldig mange flotte forsider her.

Blæst designs skryteside for bokomslag er en fiffig sak, og de har laget noen av de flotteste norske bokomslagene de siste årene.

I den andre enden av god/dårlig-spekteret har vi bloggen Good Show, Sir som utelukkende publiserer bilder av de styggeste/rareste/mest uforståelige science-fiction-bokomslagene. De "morsome" kommentarene til bildene kan man godt droppe å lese, for øvrig.

Bloggen Caustic Cover Critic har flere poster om det inkompetente forlaget Tutis' bokomslag til klassikere. Som for eksempel dette uforståelige omslaget til Stevensons Treasure Island.








02 november 2012

Franz Kafka. Verdens beste kortprosatekst? (4 varianter). Eller: viktigheten av en god oversettelse. (Brøgger!). Tysk, norsk, norsk, engelsk.


Wunsch, Indianer zu werden


Wenn man doch ein Indianer wäre, gleich bereit, und auf dem rennenden Pferde, schief in der Luft, immer wieder kurz erzitterte über dem zitternden Boden, bis man die Sporen ließ, denn es gab keine Sporen, bis man die Zügel wegwarf, denn es gab keine Zügel, und kaum das Land vor sich als glattgemähte Heide sah, schon ohne Pferdehals und Pferdekopf.

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare var indianer, alltid beredt, og om og om igjen dirret på hesten som løper over den dirrende marken, om man dirret på skrå i luften, til man slapp sporene, for det fantes ingen sporer, og til man kastet vekk tøylene, for det fantes ingen tøyler, og nesten ikke så landet for seg som en snauslått slette, allerede uten hestehals og hestehode.

Waldemar Brøggers oversettelse

***

Ønsket om å bli indianer

Om man bare hadde vært indianer, øyeblikkelig parat, og på den løpende hesten, skjevt i luften, igjen og igjen hadde dirret kort over den dirrende bakken, til man slapp sporene, for det var ingen sporer, til man kastet tøylene, for det var ingen tøyler, og bare såvidt så landet for seg som snauslått gressmark, allerede uten hestehals og hestehode.

Trond Winjes oversettelse

***  

The wish to be a red indian  

If one were only an Indian, instantly alert, and on a racing horse, leaning against the wind, kept on quivering jerkily over the quivering ground, until one shed one’s spurs, for there needed no spurs, threw away the reins, for there needed no reins, and hardly saw that the land before one was smoothly shorn heath when horse’s neck and head would be already gone. 

Willa og Edwin Muirs oversettelse  

01 november 2012

America's Funniest Home Videos


Min (så langt) komplette samling av America's Funniest Home Videos utgivelser.



For- og baksider. Jeg skal skrive mer om disse på et seinere tidspunkt.

31 oktober 2012

Halloweenlesning (link til linker)


Edwin Turner på den ofte interessante bokbloggen biblioklept anbefaler et knippe av sine egne blogposter som Halloween-relatert lesning.

Gunnstein Bakke - Maud og Aud


Aud og Maud sit i baksetet når driftssjefen mister grepet, når familien familien blir rykt ut av kvardagen og vegbanen og ei iblant dei, Ruth Bore, frå det eine sekundet til det neste er kommen til endes med alt som har vore henne. Fjellet gjorde ingenting frå eller til, fjellet låg der fjellet låg og stansa det raske kjøtet, det irrande kjøtet, stansa ferda til det dristige kjøtet, og av det som hadde vore Ruth var nesten berre andletet intakt, ei skive skjelvande oppå eit rørleg sjikt av slamser og splintar, med munnen halvt open, som om ho hadde meint å presentere seg for noko altfor ukjent og bratt. For svart til å vere. For hardt.

Fra Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud - Ein roman om trafikk. Oktober forlag 2011, s. 17.

30 oktober 2012

Liste #15 (Motorpsycho)


1. Timothy's Monster
2. Angels and Daemons at Play
3. Blissard
4. Demon Box
5. Trust Us
6. Let Them Eat Cake

Kan det stemme at der er gått 12 år siden de sist slapp noe som virkelig er verdt å høre på?

29 oktober 2012

James Wood - Half Against Flaubert


The failings of contemporary writers reveal certain weaknesses in Flaubert's greatness. Flaubert, for better or worse, established for us our idea of realism: a pressure of detail, a poised, deliberate chosenness. In Flaubert, the monstrous chosenness of detail is revealed through reticence. The pressure of the prose is the pressure of the thought that preceded it but wich does not lie on the page. The great descriptions in Flaubert - the great ball at La Vaubyessard in Madame Bovary, or the agricultural show in the same novel, or the Parisian barricades of 1848 in Sentimental Education - are surrounded by the ghost of avoidance, by everything that was rejected to produce this style, by the careful hiatus, by the intelligent starvation. It is the idea of paint, of depiction rather than thought or commentary: the very speck of the real. Contemporary writing - Robert Stone is an obvious example - takes Flaubert's controlled visual sweep, shaves of some of its richness, and merely cinematizes it. How would a town square in Italy or Brazil be described nowadays? I will parody the style: "In the northeast corner, a woman threw out her bucket of water, the contents of wich briefly yellowed the large, red slabs of the town square. On the other side, a priest, who had been reading the excitable morning paper, looked up and smiled, apparently to himself. His paper rustled in the small, hot breeze like fire. A piano could be heard: it was Miss Dupont's first pupil of the day." This kind of thing, or something like it, is the staple not only of realism, but of magic realism and of thriller writing. And there is good reason, because precise, observed detail is the food of any decent fiction. But Flaubert surely institutionalized this way of writing, canonized it into orthodoxy. Flaubert made it into a style: "A breeze from the window ruffled the cloth on the table, and down in the square the peasant women's big bonnets lifted up, fluttering like white butterflies' wings" (Madama Bovary)

Fra Woods essay om Flaubert i The Broken Estate, (Picador 2010) s. 61

28 oktober 2012

Linker #10


En fin liten sak om Neil Youngs sangtekster fra The Paris Review.

Og når vi først snakker om TPR - her er Lorin Stein om novellens plass og funksjon - et veldig fint lite essay.

En interessant artikkel fra N+1 om "teorigenerasjonen."

Debatten om bibliotekets død fortsetter, jeg liker særlig dette personlige og saklige forsvaret fra Sven Egil Omdal.

En anmeldelse av den nye samlingen med essays av DFW som kommer straks (6. november). Av Sean Conner, Anobium.
  
Med liten skrift til slutt: jeg er ikke større som menneske enn at jeg ble litt glad da jeg så at det var en (kort) oppføring om meg nynorsk wikipedia.

27 oktober 2012

10 punkter om Michel Houellebecqs Plattform


1. Historien er enkel. Den følelsesmessig avstumpede Michel er på gruppeferie i Thailand. Stort sett avskyr han menneskene rundt seg, bortsett fra Valérie, som han får en slags kontakt med. De kommer hjem til Frankrike og innleder et forhold. Valérie jobber for et turselskap, og får så jobb for et firma som driver hoteller. Sammen med hennes sjef lager de en plan for å selge inn sexturisme som svaret på den tomheten alle vestlige mennesker føler. Slemme islamister og dumme venstremoralister ødelegger planen. Michel er alene igjen og forbereder seg på å dø.

2. Det er mye suging, ronking og puling i boka, alt sammen beskrevet i et flatt og uengasjert språk. Orgasme sammenlignes flere steder med å reise ut i verdensrommet eller oppløses i et verdensalt. Det er faktisk noen av de ytterst få stedene det opptrer metaforer eller similer i boka. Det er klisjéaktig og ikke spesielt bra, men føles også, muligens på grunn av alle gjentagelsene, på et eller annet nivå ektefølt. Det er i hvert fall de eneste gangene hovepersonen føler noe særlig - i det han kommer.

3. Utdrag fra boka:
Jeg våknet rett før klokken tolv. Airconditionanlegget ga fra seg en dyp brummelyd; jeg hadde litt mindre vondt i hodet. Jeg lå på tvers av king size-sengen og tenkte over hvordan rundturen skulle foregå og hva som skulle skje underveis. Gruppen, som hittil hadde vært konturløs, ville bli omdannet til et levende lite samfunn. Allerede i ettermiddag burde jeg posisjonere meg, og alt nå velge meg ut et par shorts til spaserturen på de såkalte klongs. Jeg valgte en halvlang modell i jeans-stoff, ikke altfor tettsittende, og kompletterte den med en Radiohead-T-skjorte. Deretter stoppet jeg noen saker i en ryggsekk. Jeg betraktet meg selv med avsky i speilet på badeværelset. Det stramme byråkratfjeset mitt stemte i tragisk høy grad overens med resten, for i det store og hele liknet jeg akkurat det jeg var: en funksjonær i førtiårene som forsøkte å kle seg ut som en ungdom.

4. Språket er som sagt flatt, ofte direkte dårlig, klønete, men jeg er ikke helt sikker på om det skyldes oversettelsen eller originalen. Det merkelige ordet "indiskutabelt" dukker for eksempel opp et par ganger. Det er allikevel såpass gjennomført at det på et eller annet nivå må være bevisst, tenker jeg, men det gjør det ikke noe mindre slitsomt å lese.

5. Det er en del glimt av humor i boka, men kanskje færre i denne enn i andre Houellebecq-bøker jeg har lest. Det er også mulig grunnen til at jeg synes denne er mindre morsom er fordi tonen i bøkene er såpass lik, og nå har den ikke nyhetens interesse (for meg). Lange partier av boka er rett og slett gørrkjedelige. Det gjelder spesielt de essayistiske partiene, der Michel legger ut et eller annet om endringer i samfunnet eller økonomien i turistnæringen, og også sexscenene, som utover i boka mer og mer fremstår som en ensom manns patetiske masturbasjonsfantasier.

6. Houellebecq er omdiskutert, en av vår tids mest omdiskuterte forfattere, muligens. Hovedpersonen i denne boka er utilslørt islamofob, og kommer med en hel del rasistiske konstateringer av hvordan ulike folkeslag og kulturer er. Han er misantropisk, og, kanskje mer diskuterbart, misogyn. Siden hovedpersonen heter Michel er det veldig lett å lese dette som forfatteren selv som taler. Også når man sammenligner med de andre bøkene hans, hvor mye av de samme oppfatningene dukker opp, er det lett å trekke den konklusjonen.

7.  Samtidig er han bejublet, kritikerrost og prisbelønnet. Alan Jenkins, sjefredaktør i The Times Litterary Supplement, sa nylig til Aftenposten i forbindelse med de årlige Nobelprisspekulasjonene: "Til slutt et navn som jeg anser som en av tidenes største, men som trolig ikke vil ville Nobelprisen på en million år: Michel Houellebecq, en av de veldig få forfatterne i verden som faktisk har noe å fortelle." Jeg har sett andre litteraturkritikere si lignende ting før. Det er et utsagn som er helt uforståelig for meg; hverken i denne eller i noen av de tre andre Houellebecq-bøkene jeg har lest ser jeg noen som helst kvaliteter som kan foranledige en sånn påstand. En interessant forfatter, dyktig, morsom - absolutt. Men genial? Vår tids største? Jeg skjønner ikke hvor det kommer fra.

8. Platform kom ut i 2001 (norsk utgave 2002), altså er den allerede over ti år gammel. Det er mulig, faktisk når jeg tenker meg om ganske sannsynlig, at det har skjedd en endring i kulturen siden da som gjør at det som den gangen opplevdes som friskt og nyskapende nå er blitt så dagligdags at det bare virker som klisjeer. Det er kanskje særlig kritikken av islam som har blitt svært mye vanligere siden den gangen. Den gang kunne det kanskje oppfattes som modig og nytenkende og kritisere islam, i dag er krass islamofobi blitt en ubehagelig men også uopphørlig, nærmest normal, del av samfunnsdebatten. Det endrer uansett ikke det faktumet at Houellebecqs islamkritikk er av det temmelig platte og kunnskapsløse slaget, så også hans kritikk av forbrukersamfunnet, eller påstanden om at seksualitet er blitt en handelsvare, en gjenstand for kapitalistisk logikk, der noen har mer "erotisk kapital" enn andre.


9. Når jeg sier at jeg har lest tre andre Houellebecq-bøker er jeg faktisk ikke helt sikker på antallet. Den forrige jeg leste var Lanzarote, og før det leste jeg Kartet og terrenget. Så har jeg også for ganske lenge siden lest enten Utvidelse av kampsonen eller De grunnleggende bestanddeler, eller begge to. Under store deler av Plattform hadde jeg også følelsen av å ha lest boka før, det er mulig jeg begynte på den en gang og ikke gjorde den ferdig. Det er altså ikke bøker som etterlater noe større inntrykk hos meg.

10. Plattform, Cappelen Forlag 2002, originaltittel Plateforme, Flammarion 2001. Oversatt av Per E. Fosser. 317 sider.

26 oktober 2012

Gamle menn


Jeg har nettopp lest J. M. Coetzees Disgrace, en av de sterkeste romanene jeg har lest på lenge. Den handler om en professor som har en affære med en student, mister jobben og flytter inn hos datteren som driver en liten bondegård. De to utsettes for et brutalt ran, og derfra skjærer ting seg fullstendig. Professoren forsøker å skrive en kammeropera om Byron, men kommer ingen vei. Han og datteren klarer ikke å snakke sammen. Han jobber som fivillig på en dyreklinikk, og hjelper til med å avlive hunder og katter som er syke eller uønsket. Historien er ganske enkel, og har i liten grad noen dramatisk kurve - det er riktignok et fall og et slags forsøk på å reise seg igjen, men det er ingen ting som løser seg, ingen ting som går opp. Det hele er fortalt i et språk som er enkelt, klart. Jeg har foreløpig ingen anelse om hvofor dette er så bra, hva det er som gjør at jeg blir så kraftig berørt at jeg sitter med tårer i øynene etter endt lesing. En annen ting jeg lurer på er hvorfor jeg oftere og oftere faller for fortellinger om gamle menn som gruer seg til å dø.

Hvordan elefantfabrikkens lesere fordeler seg etter hvilken nettleser de bruker

 


Bilde som viser de mest populære nettleserne

25 oktober 2012

Liste #14 (Biblioteker jeg har tilbrakt tid på)


1. Nannestad folkebibliotek
2. Universitetsbiblioteket (Blindern)
3. Bokbussen Akershus
4. Deichmanske Hovedutlånet
5. Deichmanske Bjerke
6. Deichmanske Schous Plass
7. Horten folkebibliotek
8. Jessheim folkebibliotek


24 oktober 2012

Bibliotekdebatten fortsetter


Debatten jeg linket til i går fortsetter. Meisingset gir seg ikke, men fortsetter å argumentere for at bibilotekene bør legges ned i Aftenposten. Det ser ut som om det skal være en radiodebatt også i løpet av dagen, og på twitter og rundt forbi er det mange som har kastet seg inn. Bibliotekenes forsvarere er mange. Forhåpentligvis kan det komme noe godt ut av denne litt tøysete debatten - kanskje det fører til en klargjøring av hva som er prinsippene og beveggrunnene for et åpent, gratis folkebibliotek, og være med på å øke bevisstheten om hva en slik institusjon betyr for samfunnet.

Semantikk


"Jeg ønsker å være personlig uten å bli privat."

"Jeg ønsker å være privat uten å bli personlig."

Er det egentlig noen forskjell på disse to utsagnene?

23 oktober 2012

Linker #9


Kristian Meisingset har spådd bibliotekenes død på Minerva. Ikke overraskende blei mange sinte, minerva sin nettside fikk mange klikk, og jeg gjetter at Meisingset var godt fornøyd og kunne gå til sengs med den gode følelsen av å "generere debatt i andre medier", som er det største en person som mener ting i offentligheten kan oppnå her i livet. Blant tilsvarene til Meisingset er dette fra Aftenposten, av Karianne Bjellås Gilje, lesverdig, men muligens litt for snilt.

D. A. Pennebakers brilliante og legendariske dokumentarfilm Don't Look Back om Bob Dylan finnes på nrk nett-tv, gratis tilgjengelig til 28. desember i år. Halvannen time lang, absolutt verdt å se.

Jenn Shapland, som har organisert papirene David Foster Wallace etterlot seg til sin ufullførte roman The Pale King har skrevet et interessant og personlig essay for The Millions.

22 oktober 2012

John Cheever


INTERVIEWER
What comes first, the plot?
CHEEVER
I don’t work with plots. I work with intuition, apprehension, dreams, concepts. Characters and events come simultaneously to me. Plot implies narrative and a lot of crap. It is a calculated attempt to hold the reader’s interest at the sacrifice of moral conviction. Of course, one doesn’t want to be boring . . . one needs an element of suspense. But a good narrative is a rudimentary structure, rather like a kidney.


Fra The Paris Review - The Art of Fiction No. 62

21 oktober 2012

Bokhylla


Nasjonalbibliotekets tjeneste bokhylla ser virkelig ut til å være gull. Jeg kan ikke så mye om rettighetsprobelamtikken, men som bokleser er dette virkelig et stort skritt i riktig retning for å gjøre den norske bokarven tilgjengelig for alle. Her finner du veldig mye godt, gammelt som ikke er kommersielt forsvarlig å ha på trykk og tilgjengelig i bokhandel, og som du antagelig må dypt inn i arkivene på Deichmanske for å finne et papireksemplar av. For eksempel denne av Rolf Sagen, Morgonmannen held utstilling. Riktig så sjarmerende er det at bokstempler og andre notater også er med i scanningen. Kvaliteten er ikke like god på alt jeg har sett på, men stort sett helt ok, og navigeringen er funksjonabel. Mulighetene for oppgraderinger er naturlig nok legio, og en hel del kommer sikkert etterhvert. Jeg ser for eksempel for meg at det er mulig å gjøre søkeverktøyene betraktelig bedre. Mest av alt ønsker jeg meg en utlånsvariant for epub-filer, og det er forhåpentligvis bare et spørsmål om tid (og rettighetsforhandlinger) før det er på plass.

20 oktober 2012

Crowdfunding + Motorpsycho


Crowdfunding (finnes det noe godt norsk ord for det?) er interessant, men har vel ikke akkurat tatt helt av her i landet foreløpig. NewJelly er en norsk nettside som er satt opp for crowdfunding i norge (amerikanske Kickstarter er ikke tilgjengelig for prosjekter av andre enn amerikanere foreløpig). Det ser ikke ut som om den har vært den helt store suksessen så langt, og det er nærliggende å tenke at norge er et litt for lite land til å få dette til å fungere, og/eller at nordmenn ikke har fått øynene helt opp for crowdfundingen foreløpig.

Nå kommer det imidlertid et prosjekt som kanskje, kanskje kan ta hull på byllen. En bok om Motorpsycho av Johan Harstad bør treffe fan/nerde-demografien midt i snørrfletta, og den er allerede godt på vei til å nå målet.

Hva blir den første norske skjønnlitterære utgivelsen som blir finansiert på slikt vis?

Som norsk ord for crowdfunding lanserer jeg forresten flokkfinansiering.

Oppdatering 21.10 - og da er den allerede 157% funded, etter bare tre dager! Dermed har det blitt bevist at flokkfinansiering også funker i Norge, bare man finner riktig prosjekt. Gratulerer til Falck forlag og Johan Harstad.

Oppdatering 23.10 - Da ligger den på 350% funded. På amerikanske Kickstarter er det rel. vanlig med sk. stretch goals for fundingkampanjer som går over sitt opprinnelige mål. Siden flere bøker trykt = lavere kostnad pr. eksemplar ville det ikke vært unaturlig om Falck & Co. så på mulighetene for å inkludere fargebilder, oppgradere papirkvaliteten etc. Jeg fant for øvrig ut at ordet folkefinansiering allerede er brukt om crowdfunding, så mitt nyord må annses som dødfødt. Vel vel.

18 oktober 2012

Stig Sæterbakken


Cappelen Damm har nettopp kommet med første bind av Stig Sæterbakkens samlede verker, Dikt og fortellinger. Bnd. 1. Denne inneholder de to første diktsamlingene hans, Flytende paraplyer og Sverdet ble til et barn fra hhv. 1984 og 1986, og den første samlingen med prosa, Vandrebok fra 1988.


Et temmelig tilfeldig valgt dikt fra boka:


17 oktober 2012

Linker #8


Slate har denne interessante artikkelen om hvordan Cormac McCarthy skrev Blood Meridian.

D. T. Max skriver om en ufullført DFW-historie på hos The New Yorker.

Absolutt alt på internett handler til syvende og sist om DFW, eller er hans skyld, er mitt bestemte inntrykk om dagen. Redaktørene i N+1 skriver om twitter og blogging.

Mye rart er (som vanlig) skrevet om årets Nobelpris i litteratur, Laura Miller på Salon har skrevet noe av det mer intelligente.

16 oktober 2012

James Wood - The Broken Estate


[...] "realism", by contrast, is a historical term that originated in France in the 1850's (first applied to Courbet's paintings, then to Flaubert's fiction), and designates a certain set of conventions and expectations. Much fictional narrative produced nowadays is rather lazily "realistic" in this sense: people have "normal" names [...], they enter and leave rooms, eat meals, have sex, fall in love, converse with each other, and so on. They belong to the recongizable world [...]. There are rather too many sentences along the familiar lines of: "She toyed with her spaghetti while she spoke," or "He fixed himself a drink, sat down, and started to think furiously about what just happened." A certain level of well-selected detail to keep the balloon of versimilitude afloat ("The ice cubes jostled coldly in his glass"). The narrative action obeys the basic requirements of plausibility. And so on.

Fra introduksjonen, s. xvii

15 oktober 2012

Liste #12 (Anmeldere i norsk presse)


1. Tom Egil Hverven (Klassekampen)
2. Ane Farsethås (Morgenbladet)
3. Susanne Christensen (Klassekampen)
4. Leif Ekle (NRK)
5. Knut Hoem (NRK)

14 oktober 2012

10 + 1 punkter om Christian Valeurs Pusling!!!


1. 252 sider, tok meg ~3 timer å lese, mye dialog, korte kapitler. Jeg lo høyt flere ganger.

2. Handler om Fredrik som aldri blir sint, men som vil bli det.

3. Utdrag: "Mustaphe er kanskje en av de irriterende innvandrerne som snakker meningsløst høyt med andre innvandrere når han sitter på buss eller T-bane. Han innbiller seg at man kan komme til Norge og snakke så høyt man vil på steder hvor folk helst vil være i fred. Og ikke bare høyt, men også på et aggresivt språk som høres ut som gurgling og harking og planlegging."

4. Andre forfattere og bøker jeg tenkte på under lesingen (kronologisk): Dag Solstad, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (spesifikt det første kapitlet hvor forfatteren henvender seg direkte til leseren); Tor Åge Bringsværd, bøkene om Bløtkakemannen; Jon Øystein Flink, Bort med den dagen da Jon ble født; AS Hermansen, Vikariatet. I tillegg tenkte jeg på Donald Barthelme, men han tenker jeg veldig ofte på uansett, så det er ikke sikkert det er relevant.

5. Kapitlene er nummerert av en person som holder shift-tasten nede, slik at f.eks. kapittel 135 skrives slik: !#%. Nummereringen begyner på !=! og går til !/!, altså 70 kapitler.

6. På et tidspunkt i boka oppfordres leseren til å ta ut sinnet sitt på boka, kaste den i veggen og ødelegge den. Jeg fant frem drillen, la boka i utslagsvasken og forsøkte å borre et hull tvers igjennom, men det var vanskelig å borre i papir, så jeg kom ikke lenger en ca. halvveis før jeg ga opp. Kanskje 2/3. Så tok jeg frem hammeren fra verktøyskrinet og slo boka 6-7 ganger, men ga meg fordi jeg tenkte at det var plagsomt for naboene med bankelyder. Til slutt tok jeg en avbitertang og klipte noen hakk i permen. Jeg vurderte å kaste den i veggen også, men gjorde det ikke.




7. Tittelen referer ikke bare til at hovedpersonen er en pusling, men også til pusling av puslespill. Et puslespill har en sentral rolle. Boken er strukturert som et puslespill, eller etter hvordan man pusler et puslespill, forsøksvis.

8. Språket er gjennomarbeidet, gjennomført. Forfatteren har kontroll på det han skriver. Friksjonen mellom den direkte forfatterstemmen som stadig henvender seg til leseren og den impliserte,  "ekte", forfatteren er fruktbar. "Forfatteren" er ikke forfatteren. Eller omformulert: det er en implisitt forfatter utenfor førsteperonsforfatteren i boka. Det er mulig det foregående utsagnet gjelder alle bøker skrevet i førsteperson, men her er det tydeligere enn det vanligvis er.

9. Caveat emptor: jeg har hilst på forfatteren ved et par anledninger og snakket med ham i ~30 minutter tilsammen. Hyggelig fyr. Ut i fra observasjoner jeg har gjort av (særlig unge) kvinners oppførsel i hans nærhet tror jeg vi kan slå fast at Valeur er en av norges peneste unge mannlige forfattere. Om dette påvirker hva jeg synes/skriver om boka? Tror ikke det, men hvem vet.

10. Usikkerhetsmomenter jeg kjenner på som leser: Usikker på hvilken diskurs i samtiden jeg skal plassere boka innafor. Usikker på hvor linja mellom ironi og inderlighet går. Usikker på om denne usikkerheten er tilsiktet eller et resultat av at prosjektet ikke går helt opp. Usikker på om puslespillmetaforikken er vellykket gjennomført. Usikker på om de manglende brikkene mangler på en god måte.

10 + 1. Som sagt: Jeg lo høyt flere ganger under lesingen, >3. Det er det ganske sjelden jeg gjør.

13 oktober 2012

Stig Sæterbaken - Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov


Noe lignende er det som finner sted, tror jeg, under lesningen av bøker. Forente i en felles løsrivelse enes de, verket og leseren, med like deler skrekk og fryd, om diktverkets versjon av virkeligheten, som er noe annet enn virkeligheten, noe utenfor grensene av det vi lever innenfor, noe vesensforskjellig fra det foreliggende, og som i sin ytterste konsekvens er muligheten av en annen verden, en annen ordning, en annen innstilling til verden eller til verdensordenen. Lesningens gyldne øyeblikk: idet man gjenkjenner forfatterens overvinnelse av sin egen angst overfor det han eller hun vet, i og med skrivingen, blir rykket løs fra sin vante sammenheng og satt i drift, og i dette også anerkjenner nødvendigheten av å overskride sine egne begrensninger, rykke seg selv løs fra den sammenhengen man er støpt inn i.
 Liksom hvert enkelt verk sier til leseren: Dette var ikke så fast forankret som vi trodde! Dette var til å rokke ved allikevel!

Fra Dirty Things, Cappelen Damm 2010

12 oktober 2012

Ray Bradbury


INTERVIEWER
One of the most popular stories in the book [The Martian Chronicles] is “There Will Come Soft Rains,” about a mechanized house that continues to operate after the atomic bomb has been dropped. There are no people in that story. Where did you get the idea for that?

BRADBURY
After Hiroshima was bombed I saw a photograph of the side of a house with the shadows of the people who had lived there burned into the wall from the intensity of the bomb. The people were gone, but their shadows remained. That affected me so much, I wrote the story.

Fra intervju i The Paris Review.

11 oktober 2012

Liste #11 (Bøker alle sier er så utrolig morsomme og bra men som kjedet meg og jeg ikke leste ferdig.)


1. O'Toole - Tåpenes sammensvergelse
2. Heller - Catch 22
3. Bulgakov - Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita har jeg en vag plan om å prøve meg på en gang til.

10 oktober 2012

Linker #7 + Nobelprisspekulasjoner


Foran morgendagens offentliggjøring av Nobelprisvinneren i litteratur er det selvfølgelig mange spekulasjoner. Aftenposten har spurt en haug kulturfolk fra rundt forbi om deres tips. Roth og Murakami er navn som går igjen, og som også ligger høyt hos ladbrokes. Det har blitt bemerket at Nadas har klatret høyt på oddslista de siste dagene, og at det muligens, muligens kan være en indikasjon på ett eller annet. Personlig heier jeg på Philip Roth, tror av en eller annen grunn det blir Assia Djebar (som jeg ikke har lest) og ville blitt svært, svært overrasket dersom det ble Murakami - som er en forfatter jeg absolutt liker, men som virker for lett for denne sammenhengen. Torsdag 11. klokken 13 får vi svaret.


Audun Vingers surmagede kritikk av det nye Astrup Fernley Museet er fornøyelig lesning. Skulle egentlig ønske han hadde tatt forakten ennå mer ut og gjort det til en skikkelig Bernhardsk harang, det hadde vært forfriskende

Lorin Stein, redaktør av The Paris Review, anbefaler novellesamlinger.

Kleppo og Pettersen samtaler om Ben Lerners Leaving the Atocha Station, en roman jeg allerede har fått anbefalt sterkt flere ganger og som jeg etterhvert tenker at jeg blir nødt til å ta en kikk på.

Fra HTMLgiant, en ganske vittig takedown av undertitlene i nyere sakprosa.

09 oktober 2012

10 punkter om Édouard Levés Selvportrett


1. Originaltittel Autoportrait, utgitt i Frankrike i 2005. Oversatt av Rune H. Skoe for Flamme Forlag 2011. Forord av Nicolas Bouyssi. Etterord av oversetteren. 108 sider.

2. Ingen narrativ, bare en lang rekke opplysninger om forfatteren, ønsker, preferanser, opplevelser, meninger. Enkelte små anekdoter.

3. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger: "Å høre noen spille på sag gjør meg mer deprimert enn å høre trekkspill, men mindre enn synet av klovner.", "Jeg går ikke i trange bukser, det hindrer meg i å skrive."Når jeg trener karate, blir jeg oppstemt av å kjempe mot usynlige fiender."

4. Det høres trettende ut, men det er det ikke, tvert i mot, det er veldig fascinerende.

5. Forfatteren lar seg trekke med i assosiasjonsrekker som gir teksten ett driv, samtidig som han innimellom hopper voldsomt i tema fra setning til setning. Effekten blir at man aldri vet helt hva som kommer samtidig som man har lyst til å lese videre.

6. Boka virker veldig ærlig og veldig kunstig på en gang.

7. Levé tok livet av seg i 2007, 47 år gammel, noen uker etter at han hadde sendt sin forelegger et manus med tittelen Suicide.

8. Tre mer eller mindre tilfeldig valgte setninger til: "En kvinnes bryster kan fange oppmerksomheten min så til de grader at jeg ikke lenger hører hva hun sier.", "Mine beste mannlige venner har alle noe feminint ved seg.", "Jeg har sparket i stykker en maurtue."

9. Den ærlige, lett distanserte men samtidig manikyrerte blotteleggingen av bokas forfatter åpner for leserens refleksjoner rundt sitt eget liv, på en lignende måte en del lesere har rapportert om at Knausgårds verk Min kamp 1-6 kan gjøre.

10. Men altså på ca. 2400 sider mindre.

Blogg blogg blogg


1. Det foregår en slags debatt for tiden om profesjonelt anmelderi vs. bokblogging, og deler av den diskusjonen er interessant nok. Denne NRK-artikkelen inneholder en del ulike synspunkter. Det dreier seg om amatørenes entusiasme vs. den profesjonelles analytiske blikk, eller noe sånt, og redselen for at det første på et eller annet vis skal fortrenge det siste, eller forveksles med det, eller gjøre det overflødig.

1a. Eller også - en bekymring over at salgsavdelingene til forlagene i stadig større grad benytter sitater fra blogger i markedsføringen, fremfor sitater fra profesjonelle anmeldere, og bekymringen for at publikum ikke skal se forskjell. Dessuten en bekymring for at bloggerne har lav integritet og lar seg "kjøpe" av forlagene med gratiseksemplarer ol.

1b. Som bokhandleransatt kan jeg love at de bøkene med sitater fra blogger (og bokhandleransatte) ikke tas på alvor av folk som skal kjøpe bøker - i hvert fall ikke i butikken der jeg jobber, og ikke på samme måte som et velvalgt sitat fra en (kjent og respektert) anmelder.

1c. Jeg tror faktisk ikke de sitatene er så forferdelig salgsutløsende uansett, egentlig, når jeg tenker meg om, uansett fra hvem de måtte komme fra i utgangspunktet. 

2. Nå tror jeg ikke egentlig noen bryr seg, men jeg har allikevel et slags behov for å si noe om hva jeg driver med her på elefantfabrikken: Det som legges ut her er ikke anmeldelser.

2a. Jeg gjentar: elefantfabrikken publiserer ikke anmeldelser.

3. Så hva holder elefantfabrikken på med? Strøtanker, innfall, mikroomtaler, miniessays kan muligens være beskrivende på det som postes her - avhengig av hvor pretensiøs jeg til enhver tid føler meg på egne vegne - men det finnes egentlig ikke noe godt ord for det, annet en kan hende "blogging".

4. Men smak litt på det ordet! Jeg innrømer glatt at jeg har en hel del fordommer mot "blogging" eller å være en "blogger". Det handler selvfølgelig om at det meste som foregår av sk. "blogging" er både kjedelig og amatørmessig.

5. Det finnes for eksempel ikke særlig mange sk. "bokblogger" som jeg føler jeg har noe igjen for å lese. De aller fleste er drevet av entusiasme og leseglede, og sånt kommer det som kjent sjelden noe interessant ut av.

5a. På den andre siden er det ganske mye rart som publiseres som sk. "anmeldelser" i norsk dagspresse også, det er slettes ikke slik at enhver sk. "anmelder" slår meg i bakken med kunnskapsrike og presise lesninger. Heldigvis finnes det et dusin eller så anmeldere rundt om i ulike aviser/medier som både kan lese, tenke og skrive og i tillegg får nok spalteplass til å utfolde seg i en viss dybde.

6. Den enkelte skribents evner og utfoldelsesmuligheter er altså viktigere en mediet, tror jeg. Bloggen mangler en redaksjonell instans som kan ivareta integriteten og bidra til å heve tekstene over det banale (det er det de kan og bør gjøre, men ikke nødvendigvis det de gjør) der bloggen tillater ubegrenset publisering av hva som helst. På den andre siden begrenser ofte den redaksjonelle instansen lengden på det som skrives og styrer hvilke bøker det skal skrives om. Det er altså ingen ting som hindrer en riktig god anmelder/skribent i å bruke en blogg til å lage kritikker/omtaler/essays som kan gå langt utenpå det som finnes i dagspressen.

6a. Bortsett fra at de ikke får betalt, selvfølgelig.

6b.  Og det er jo et ganske stort ankepunkt for de fleste.

7. Jeg kan ikke se for meg at bloggerne skal ta over for de profesjonelle anmelderne/kritikerne. Jeg håper ikke det skjer. De kan helt fint leve side om side. Forhåpentligvis vil det etterhvert også dukke opp flere bokblogger som har hjerne i tillegg til hjerte.Når jeg sier at det ikke finnes veldig mange norske bokblogger jeg synes det er verdt å lese så kan jeg også legge til at det virker som det er en viss kvalitetsheving på gang - både fordi det stadig dukker opp flere, og dermed flere gode, men også kanskje fordi nettopp denne debatten har bidratt til å øke bevisstheten blant en del bloggere.

08 oktober 2012

De tapte bøkene - The Book of Lost Books av Stuart Kelly



Det er noe fascinerende med de bøkene man aldri, aldri kommer til å få lese - fordi de rett og slett ikke eksisterer. I denne boka skriver Stuart Kelly om alle de verkene som har gått tapt opp gjennom historien; Sofokles-dramaene som Aristoteles referer til men som vi aldri får se; amerika-kofferten til Hemingway som forsvant med alt han hadde skrevet over flere år; papirene Kafka brant før han døde. Mange av de fra antikken, men også nyere bøker. Stjålet, brent, forsvunnet - og i noen tilfeller aldri skrevet ferdig. Hver forfatter får sitt eget lille essay, 45 i tallet. Kellys essayistikk er ikke alltid like interessant, men historiene i seg selv er det.

Georges Perec fikk aldri skrevet ferdig 53 Jours, ei heller planlagte verker om all maten han spiste i løpet av ett år eller et verk om alle sengene han noensinne hadde ligget i.


I våre dager hender det jeg tenker at problemet på sett og vis er det motsatte - ikke at ting skal gå tapt, men at alt for mye tas vare på, slik at det vil bli en nær umulig oppgave for fremtiden å finne det som faktisk er verdt noe. Når det er sagt er det en veldig banal lærdom som slår meg hver gang jeg ser denne boka i bokhylla: Husk å ta backup!