Drømmesekvenser

1. I en av de siste episodene i sesong fem av Sopranos er det en ekstremt lang sekvens der Tony drømmer. 10 minutter lang? 15? Uten tvil en av de lengste drømmesekvensene jeg har sett i en tv-serie. Den er utrolig kjedelig.

2. Milan Kundera beskriver ganske mange av Thomas drømmer i Tilværelsens uutholdelige letthet. De er uten unntak de svakeste og minst interessante partiene av boka.

3. Å høre folk fortelle om drømmene sine er nesten uten unntak svært lite underholdende.

4. Jeg tror ikke drømmer gir noen priviligert innsikt i psyken. Drømmer har heller ingen narrativ, ingen utvikling. De er tilfeldige bilder som man senere, i våken tilstand, setter sammen.

5. Den dobbelte fiksjonaliteten som ligger i drømmesekvenser i bøker/film/tv plager meg. Det er en fiktiv person som opplever noe som også er fiktivt innenfor fiksjonens univers. Og det skal liksom si oss ett eller annet dypt om den fiktive personen. Ofte er det koblet opp mot et vendepunkt hos karakteren, en epifani, de oppdager noe om seg selv de ikke har sett før. Det er en teknikk jeg ikke har noe til overs for, et billig forsøk på å skape større dybde hos karakteren.

6. Det er også interessant at slike drømmesekvenser i svært liten grad ligner på en "ekte" drøm. Men det er en annen diskusjon.