31 august 2013

Liste #31 (ting jeg er redd for når jeg skriver) (utdrag) (ikke rangert)


1. At det jeg skriver er dårlig.
2. At det jeg skriver er skrevet bedre før.
3. At det jeg skriver er en form for underbevisst avsløring av meg selv, og at disse avsløringene er lattervekkende og pinlige.
4. At det jeg skriver er platt, dumt og/eller kjedelig.
5. At å skrive er å kaste bort livet på noe meningsløst.

30 august 2013

C


Italo Calvino
Julio Cortazar
Raymond Carver
J. M. Coetzee
Truman Capote
Inger Christensen
Leonard Cohen
Jospeh Conrad
Rune Christiansen
Michael Chabon
Susanne Christensen

26 august 2013

B


Donald Barthelme
J. L. Borges
John Barth
Arthur Bradford
Gunnstein Bakke
Charles Bukowski
Jens Bjørneboe
Joseph Brodsky
Tor Åge Bringsværd
Richard Brautigan
Harold Bloom
Thomas Bernhard
Øyvind Berg
Hans Børli

23 august 2013

Jan Kjærstad - Oppramsingens mystikk / Om «Alef» av Jorge Luis Borges


I epilogen til den nevnte essaysamlingen Otras inquisiciones skriver Borges at han har en tendens til å bedømme alle filosofiske og religiøse forestillinger ut fra deres estetiske verdi. For Borges er all teologi en gren av den fantastiske litteraturen. Derfor må også enhver «mystisk» opplevelse kunne la seg formulere litterært. Slik Borges ser det, er Gud, gradvis oppfunnet, kanskje litteraturens største verk. Å møte Gud blir det samme som å møte menneskets imaginasjon (jfr. Feuerbach). I motsetning til Dante ser Borges i sin visjon verden og ikke Gud i himmelen. Der Dante blir abstrakt, er Borges konkret; der Dante, dypt inne i den strålende substansen av lyset fra det høye, ser «tre ringer av ulike farger og med samme størrelse», ser Borges i sin Alef «drueklaser, snø, tobakk, metallårer, vanndamp».

Fra essaysamlingen Menneskets felt.

15 august 2013

10 punkter om Woody Allens nye film, Blue Jasmine


1. Dette er uten tvil den beste filmen Allen har skrevet og regissert på mange år - i hvert fall siden Match Point i 2005, eller kanskje må vi tilbake til Celebrity eller Sweet and Lowdown i 98/99 for å finne noe av tilsvarende kvalitet.

2. Ikke at jeg ikke liker mye av det Allen har gjort de siste årene, særlig Midnight in Paris hadde jeg sansen for, selv om den er en sentimental søtsuppe. Fjorårets From Rome with Love, derimot, der var det ikke voldsomt mye å glede seg over.

3. Manuset til Blue Jasmine virker langt mer gjennomarbeidet enn Allen har hatt for vane i det siste. Som om han har brukt tid på å gå igjennom det, revidere, bearbeide, og ikke bare hamret ned et førsteutkast og deretter begynt å filme. Samme hvor rutinert man er trenger man å revidere.

4. Det er meget forfriskende at han lar den nevrotiske, selvopptatte hovedpersonen være en kvinne. Han har hatt mange nevrotiske kvinnefigurer tidligere også, men filmene har hatt mannlige hovedpersoner, eller i hvert fall delt skjermtiden ganske likt mellom en mannlig og en kvinnelig hovedrolle. I denne filmen er samtlige av mennene bifigurer. Gode bifigurer, i de fleste tilfeller, men de spiller alle definitivt annenfiolin. Blanchett er med i anslagsvis 95 % av alle scenene i filmen. Jeg kommer i farta ikke på noen andre Allen-filmer med en så tydelig kvinnelig hovedperson, så dette representerer kanskje noe nytt? Melinda og Melinda er kanskje en slags presedent. 

5. Hovedpersonen, Jasmine, spilt av Cate Blanchett, er ekstremt selvopptatt, rett og slett usympatisk. Det er er aldri så lite kunststykke av regissør og skuespiller og allikevel klare å skape identifikasjon og sympati for henne. Blanchett veksler utrolig finstemt mellom ulike sinsstemninger, Jasmine går fra samlet og elegant til oppløsningens rand og tilbake igjen i løpet av et par replikker, og resultatet er en usedvanlig rund og livaktig karakter til Allen å være. Blanchett er en fantastisk skuespiller.

6. Det vil rett og slett være oppsiktsvekkende om ikke Blanchett får en Oscar-nominasjon for denne rollen.

7. Andrew Dice Clay, av alle mennesker, dukker opp i en birolle - en fattig, bitter arbeiderklassemann - og han kler rollen godt. Han har jeg ikke tenkt på siden jeg så Ford Fairlane for omtrent tjue år siden.

8. Det er en komedie dette, men de mer eller mindre bløte one-linerne Allen er så glad i er stort sett fraværende, og også situasjonskomikken er nedtonet. Det er en karakterdrevet komedie, humoren hentes fra gapet mellom hvem personene er og hvordan de ønsker å fremstå. Balansen mellom det komiske og det triste er elegant turnert. Det finnes et par scener som inviterer til gapskratt, men brorparten av filmen er av typen man humrer av heller en ler høyt.

9.Filmen er såpass ny at jeg ikke finner noen enkeltscener lagt ut på YouTube, kun denne traileren, som muligens gir inntrykk av at det mer er en slags thriller eller noe, og legger mindre vekt på komiaspektet. Man kan mistenke at noen lure folk i filmselskapet har pønsket ut at det er kjempelurt å få folk til å tro at filmen er noe annet enn det den faktisk er. (Man kan vel kanskje si at det er marginalt bedre enn den typen trailer som presterer å avsløre absolutt hele plottet i filmen, inkludert de overraskende vriene.)


10. Er det et mesterverk, slik enkelte har antydet? Nei, det er det nok ikke. Målt mot de aller beste Allen-filmene faller også denne igjennom. Men den vil antagelig bli stående som en av de beste filmene fra siste del av karrieren hans, og det er mer enn godt nok i seg selv.

09 august 2013

... nytt utseende ....


... vi tester noen endringer i utseendet på bloggen, siden vi er lei av det gamle, og dessuten skal en oppdatert mal vistnok gjøre tilgjengelighet etc. bedre. Muligheter til å dele i sosiale medier er det også nå, trykk på f.eks. facebook eller twitter-ikonene nederst i hvert innlegg så skal du se. Fantastiske greier ...

... flere linker ...


... en litteraturviter er sint på Steven Pinker (med god grunn), og artikulerer sinnet på en vittig måte, med mye banning: Fuck theory (via T. E. Hverven på Twitter) ... bloggen Kommafeil er ålreit, sjekk f.eks. dette innlegget der Kenneth Pettersen og Kristine Kleppo intervjuer hverandre om Tao Lins Taipei ...

01 august 2013

... som en oppvarming leser vi et par saker om David Foster Wallace ...


... først en om hvorfor man bør lese den (nylig gjenutgitte) boka om rap fra 1989, Signifying Rappers, som han skrev sammen med Mark Costello. Deretter en god blogpost om novellen «Philosophy and the Mirror of Nature». Og vi nevner at D. T. Max, som skrev en biografi om Wallace i fjor, kommer på Norsk-Amerikansk Litteraturfestival i september, for å snakke om Wallace og Carver ...