11 desember 2014

Torsdagslenker


10 desember 2014

Nyanskaffet bok


På Forslaget i går kjøpte jeg denne:


John Erik Riley, En spissformulering - forsøk og forslag. Essays. Gyldendal 1996. Riley debuterte året før med romanen Ikoner i et vindu, og var bare 26 år gammel da denne boka kom. Jeg har lest ganske mye av Riley, men denne boka refereres det sjelden eller aldri til, i hvert fall kan jeg ikke huske å ha hørt noe særlig om den. En rask gjennomblading tyder på at dette er essays i den eksperimentelle enden av essayistikken; tekstene er korte, tilsynelatende fragmentariske, og mange steder snakker forfatteren om seg selv i tredjeperson. («Jon Erik tenker at ...» osv.). Jeg kjenner ganske stor glede ved å ha en bok i hende som jeg knapt nok vet noe som helst om, og som virker å være original og eksperimenterende, samtidig som jeg pga. av kjennskap til forfatteren er rimelig sikker på at det her vil være tankestoff som det er verdt å bruke tid på.

08 desember 2014

Enda mer om Konversasjonsleksikonet (slippfest!)


Torsdag 27. november var det slippfest for Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon!

For de som har ligget under en stein i skogen i det siste og ikke har fått med seg hva dette er, så er kortversjonen slik: Et kontrafaktisk leksikon laget på dugnad og entusiasme, med en haug bidragsytere som har skrevet morsomt/ettertenksomt/absurd/vakkert om hver sine oppslagsord; folkefinansiert utgivelse; håndinnbundet i skinn av en av norges få gjennværende bokbindere; et kunstverk både i form og innhold.

Så, altså, på Ingensteds ved Akerselva, en småhustrig torsdagskveld i november, der skulle leksikonet møte sine forfattere og sitt publikum for første gang. Eller omvendt.

Og for et opplegg Pil & Co. hadde stelt i stand! Maken til slippfest har jeg rett og slett aldri vært på. Som en av de ca. 80 bidragsyterne ble jeg ikke bare tatt vennlig i mot, det var direkte overstrømmende, jeg fikk drikkebonger (på digg øl fra Lervig Aktiebryggeri) og et glass cava i hånda, og på en vegg sto alle forfattereksemplarene av bøkene, utstilt, og som oppbevaring til vi var klare til å ta dem med hjem.

Slik ser mitt ut:


Dette er altså håndinnbundet kalveskinn, med navnet mitt preget inn på forsiden - det eneste eksemplaret med akkurat det på. Alle forfatterne fikk hvert sitt, med sitt navn på.

Som om ikke det var nok, fikk vi også et hendig handlenett til boka, og oppi det handlenettet (eller «tote» som det etter hvert heter på norsk også) lå det en IPA fra CAP brygggeri. Jeg har aldri fått en goodie-bag før i mitt liv, i hvert fall ikke med øl i. Håper det blir mer av det i 2015.



Og ute i bakgården sto det en gjeng samer og stekte reinsdyrkebab til alle som ville ha (gratis).

Jeg sa jo at det var klasse over denne slippfesten? Slippfest skrudd opp til elleve, så og si.

Etter hvert fylte Ingensteds seg opp, både av forfattere, fundere (de som hadde forhåndsbetalt for boka gjennom folkefinansieringskampanjen tidligere i år) og andre nysgjerrige. På et tidspunkt mener jeg bestemt at jeg så at det var kø for å komme inn. Mye folk! En god del ansikter som man ser rundt på litterære arrangementer i denna byen, men også mye folk jeg ikke dro kjensel på. Unge og gamle. Noen dresskledde og feststemte, andre med ryggsekk rett fra skauen (kunne det se ut som). Blanda publikum, definitiv. Dansker! Det er en del danske bidragsytere i Leksikonet, og fem av dem hadde Pil henta over til festen. Relativt høy frekvens av skjegg på mennene, tror jeg? Det er vel bare sånn det er for tida.

I et hjørne sto det to karer og spilte, kontrabass og et eller annet blåseinstrument som jeg har glemt, antagelig saksofon? Litt sånn lounge-jazz-aktig? Trivelig var det, i hvert fall. En hipphopp-fyr med hatt dro noen mer eller mindre imporviserte rhymes på et tidspunkt også. 
 
Programmet, det offisielle, starta rundt åtte.


Pil ønska velkommen. Han holdt en litt stotrende, tydelig stolt, sjarmerende tale. Blant annet takka han sine nærmeste samarbeidspartnere – her Andreas Cappelen, som han driver Forslaget sammen med. Også Mikkel Cappelen Smith, Pils lillebror, som har gjort sats/designet på boka, ble takket, og bokbinder Thomas Støyva, som håndinnbinder alle de 1000 eksemplarerene. Og bidragsytere og fundere, seff. 



Atle Sperre Hermansen leste, som en av de første. Fordi opplesningene skjedde i fornavnsalfabetisk rekkefølge. Atle har skrevet noen av de beste tekstene i boka, for øvrig, slå for eksempel opp på «Solstadsk».

Ambisiøst nok hadde Pil invitert alle forfatterne som ville til å lese. Rundt 35 (?) hadde sagt ja. 35 opplesninger, det høres ærlig talt mer ut som et mareritt enn en fest. Men det funka! De langt fleste av tekstene i Leksikonet er korte, så hver opplesning varte bare ett minutt eller to. Seks-sju opplesninger i slengen, og så en lengre pause. Selv da klokka nærmet seg halv tolv-tolv og de siste gikk på scenen for å lese var publikum oppmerksomme og lydhøre. DET er det ikke ofte man opplever på litterære arrangementer i denna byen, forråsiresånn.

Fin fest for en fin bok. Førsteopplaget, det håndinnbundne, er mer eller mindre tomt, så vidt jeg vet, men det kommer snart et nytt opplag, som riktignok ikke blir håndinnbundet, men som fortsatt skal se ganske fresht ut, og som vel også blir noe billigere. Stikk innom Cappelens Forslag i Bernt Ankers gate og spør.

28 november 2014

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen


1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.
 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.
 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 
 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.
 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.
 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?
 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.
 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

27 november 2014

Torsdagslenker


  • Didrik Morits Hallstrøm har skrevet et interessant blogginlegg om forholdet sitt til skrekk- og grøsserlitteatur, på Cappelen Damms Forlagsliv-sider.
  • Dag H. Nestegaards grundige gjennomgang av tilstanden i norsk bokhandel, fra Prosa, er obligatorisk lesning for alle som bryr seg om litteraturpolitikk.
  • I The Week skriver Willam Gibson kort om sine 6 favorittbøker.
  • David Fosters Wallaces pensum fra hans tid som lærer på college. Fra Salon. Inneholder blant annet følgende maksime: «And an axiom of communicative writing is that the reader does not automatically care about you (the writer), nor does she find you fascinating as a person, nor does she feel a deep natural interest in the same things that interest you. The reader, in fact, will feel about you, your subject, and your essay only what your written words themselves induce her to feel.»
  • Pensumlisten lenket over er hentet fra nok en Wallace-utgivelse fra det amerikanske forlaget Little Brown & Company, The David Foster Wallace Reader, som får en antagelig velfortjent kritikk fra Lisa Borst på Sketcing the Outlines. 

17 november 2014

Lenker, november



Det er kommet en ny baby-elefant inn i elefantfamilien, og dermed er produksjonen i selve fabrikken pt. gått noe ned. Men det er ikke snakk om noen nedleggelse, bare en midlertidig senking av aktivitetsnivået.

14 oktober 2014

Tor Ulven #3


Jeg leste nettopp en tysk artikkel om Thomas Bernhard, av en viss Bernard Sorg. Den tar blant annet for seg Bernhards roman Gamle mestere, og dreier seg om kunstverkets utilstrekkelighet. Kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når det kommer til døden, er kunstverket maktesløst,» heter det i artikkelen. Jeg vil også si: når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft. Derfor blir det noe latterlig og hjelpeløst over kunsten. Jeg tror ikke man bare kan elske litteraturen. Man må samtidig avsky den for å kunne skrive gode bøker. Jeg blir ofte lei av å lese bøker, møkk lei det. På en måte hater jeg også litteraturen, det er ikke kokett sagt, det er faktisk sant. Det er noe komplett latterlig ved å skrive bøker og late som det er noe fryktelig viktig, som om litteraturen betyr noe. Hva forandrer den på saken? Nesten ingen ting.

Fra intervjuet i Vagant.

11 oktober 2014

Bokomslag


Omslaget på en bok er viktig. Et riktig dårlig omslag får folk til å droppe å lese bøker de i utgangspunktet trodde de var interessert i, og et godt omslag kan få deg til å plukke opp (og lese) noe du overhodet ikke kjente til fra før. Men bokomslag generelt er ganske kjedelige, og ganske like. En trend, som også har kommet til Norge, er at flere og flere bøker får omslag som er ment å appelere til kvinnelige bokkjøpere som vanligvis leser bøker av den lettere typen - slik som jeg har påpekt her på elefantfabrikken nylig med Kjell Askildsen. At han er mannlig forfatter er i denne sammenhengen et avvik, for som oftest er det kvinnelige forfattere som har fått denne behandlingen - se for eksempel på omslagene til de norske pocketutgavene av Sofi Oksanens bøker.

Eugenia Williamson i Boston Globe har skrevet en god artikkel om fenomenet, og Maureen Johnson har gjort et småartig eksperiment der hun har bedt folk om å lage nye omslag til mer eller mindre kjente bøker, men med motsatt kjønn.

Det er med andre ord et tydelig kjønnsaspekt ved de intetsigende og likegydlige bokomslagene, men det er også, som Askildsen-eksempelet indikerer, snakk om en trend i bokbransjen der man i jakten etter kjøpere jager etter en slags minste felles multiplum-estetikk som jeg tror ikke tjener noen, hverken bøkene selv eller de leserne som eventuelt måtte lokkes til å plukke med seg en Sofi Oksanen-roman i den tro at det kanskje er en lettlest underholdningsroman.

10 oktober 2014

Fredagslenker


  • Horace Engdahl snakker med The Guardian, og gjør seg blant annet til talsmann for den gamle romantiske myten om at forfattere skriver bedre dersom de har dårlig råd. Nå vet jeg ikke så mye om hvordan stipendordningene fungerer i andre land, men i Norge er det ikke på noen måte sånn at gjennomsnittsforfatteren lever fett på arbeidsstipender - de aller aller fleste må i kortere eller lengre perioder også jobbe med andre ting for å tjene penger. Og hvem faen blir gode i jobben de gjør ved å bruke masse tid på andre ting? Blir kirurger bedre til å operere hvis de kjører taxi åtte timer hver dag? Blir skiløpere bedre på ski dersom de i perioder jobber som lærere? Selvfølgelig ikke.
  • Som en motvekt til gammel-gubbe-synsinga til Engdahl kan man lese redaktørene i N+1, som har et interessant essay om penger og kulturproduskjon i sitt nyeste nummer.
  • Robert Atwan har plukket ut de ti beste amerikanske essayene fra 1950 til i dag, hos Publishers Weekly.
  • Stian Johansen feirer Wilcos 20-årsjubileum med å skrive om sine 20 favorittlåter.
  • Adam Kirsch har skrevet et interessant essay om litteratur og Holocaust med utgangspunkt i de nye romanene til Howard Jacobson og Martin Amis.

09 oktober 2014

Patrick Modiano


Så ble det i år en forfatter jeg ikke aner noe som helst om (se gårsdagens post) som vant Nobelprisen. Det ser ut som om det er utgitt tre bøker av ham på norsk, men ikke siden 80-tallet. Så nå får Cappelen Damm sette i gang trykkpressene ...

08 oktober 2014

Nobelprisen i litteratur 2014 (løst og fast)


I morgen klokka 13 får vi vite hvem som får årets Nobelpris i litteratur. Jeg blir overrasket hvert eneste år over hvor spennende jeg faktisk synes det er. Priser generelt er ganske stas, og Nobelprisen er selvfølgelig helt i særklasse. Og halve moroa består selvfølgelig i å spekulere på forhånd og diskutere hvem som burde få den, hvem som absolutt ikke burde få den og så videre og så videre.

Ladbrokes tar i mot veddemål og fører en stadig oppdatert oddsliste.

1. Nobelprisen i litteratur er ikke en popularitetskonkuranse. Argumenter av typen «Hen er en utrolig mye lest og folkekjær forfatter» er irrelevante.

2. Haruki Murakami kommer aldri til å få Nobelprisen. Ikke Bob Dylan eller Umberto Eco heller. Elefantfabrikken er (eller har vært) glad i alle disse tre, men ingen av dem har nobelprisvinnernivå på det de skriver. Andre navn på lista som det åpenbart bare er ønsketenking at skal få prisen: John le Carré, Milan Kundera, Salman Rushdie.

3. Svetlana Aleksijevitsj er min favoritt i år, av de forfatterne jeg har lest og som ligger høyt oppe på de ulike tipslistene. Jeg har også i mange år holdt en knapp på Philip Roth, men han har jeg egentlig gitt opp å tro at skal få den. Når jeg tenker meg om er jeg ikke lenger like sikker på at han faktisk er god nok til at han virkelig fortjener den?

4. Når jeg ser på lista blir jeg slått av hvor mange presumptivt gode forfattere jeg ikke har lest. Det er også flere navn på lista jeg ikke kan huske å hørt før i det hele tatt. Patrick Modiano? Darcia Marain? Karel Schoema? Juan Goytisol? Ingen av disse ringer så mye som en eneste liten bjelle. Før syntes jeg det var litt forstyrrende, fordi jeg tenkte jeg burde ha i hvert fall litt oversikt over hvem som var aktuelle, men nå tenker jeg at det er fint: det finnes fantastiske forfattere der ute som gjenstår for meg å oppdage.

03 oktober 2014

Tor Ulven #2


Det er umulig for en forfatter å forholde seg til alle mulige perspektiver en kan se boken i. Det er vel nettopp dette som er fascinerende med litteratur i det hele tatt. Jeg merket meg at en journalist ved en anledning gjorde mektig narr av lyrikeren Ellen Einan, fordi hun i et intervju hadde sagt at hun selv ikke visste hva diktene hennes betydde. Journalisten hoverte grenseløst over dette. Jeg for min del synes det var ærlig og glimrende sagt av Einan. «Jeg vet ikke hva det betyr!» Hvis jeg selv skjønte alt jeg hadde skrevet, ville det vært komplett uinteressant. Å skrive innebærer en omhyggelig planlegging for å treffe det som ikke er planlagt og heller ikke kan planlegges. Derfor bør alle bøker være litt dumme, de bør ha et felt av dumhet eller bevisstløshet, som forfatterne ikke kan fange. Bøker som er for intelligent skrevet, blir lett kjedelige og gjennomsiktige.

Fra intervjuet i Vagant

30 september 2014

Kjell Askildsen 85 år


I dag er Kjell Askildsens 85 år gammel. Novellisten med et godt grep om tittelen «Norges beste nålevende forfatter» hedres med en biografisk intervjubok av Alf van der Hagen (etter mønster av fjorårets tilsvarende bok om og med Dag Solstad) som jeg definitivt gleder meg til å lese. I tillegg har Forlaget Oktober trykket et nytt utvalg noveller under tittelen Kjell Askildsens beste, og denne gangen er det vistnok ham selv som har valgt hvilke som får være med (noe som brukes som et salgsargument, men som generelt sett er en uting - forfattere er stort sett elendige på å velge ut hva som er sine beste tekster). Alt dette er fint, men her i elefantfabrikken gir vi oss selvfølgelig ikke før vi har funnet et skår i gleden, noe vi kan kritisere.

Hva pokker er greia med det utrolig kjedelige og intetsigende omslaget på denne nye pocketutgaven? Det ser ut som et stockphoto som noen har lagt et eller annet døvt instagram-filter på for å få det til å se overeksponert ut, og kunne kanskje fungert på en enkel og streit kjærlighetsroman som selges i bladhyllene på supermarkedet. Fysj og æsj:




Innholdet er dog gull, det er tross alt det viktigste. Har du ikke lest f.eks. novellen «Hundene i Tessaloniki» ennå? Da har du en flott leseopplevelse i vente.

29 september 2014

Tor Ulven #1


All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet. Det er nok mulig at all god litteratur er humanistisk, i den forstand at den som skriver eller leser en bok er nødt til å reflektere, eller sublimere, for å bruke et freudiansk uttrykk, og dermed distanserer seg fra barbariet. Litteraturen er altså human i den grad den er litteratur; den er human i kraft av sin form, som i hvert fall utsetter den primitive spontanitet. En bok – selv ikke den mest groteske – kan bokstavelig talt ikke drepe noen. På den annen side er det jo slik at litteraturen også må forholde seg til det inhumane, det umenneskelige, ikke for å kokettere med det, men for å plassere det menneskelige i et dybdeperspektiv.

Fra intervjuet i Vagant, gjort av Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoel.

20 september 2014

Lørdagslenker


18 september 2014

Flere strøtanker om Fugletribunalet


(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.



17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:


22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

17 september 2014

Lydia Davis - Writing (fra Can't and Won't)


Life is too serious for me to go on writing. Life used to be easier, and often pleasant, and then writing was pleasant, though it also seemes serious. Now life is not easy, it has gotten very serious, and by comparision, writing seems a little silly. Writing is often not about real things, and then, when it is about real things, it is often at the same time taking the place of some real things. Writing is too often about people who can't manage. Now I have become one of those people. I am one of those people. What I should do, instead of writing about people who can't manage, is just quit writing and learn to manage. And pay more attention to life itself. The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.

s. 252

14 september 2014

Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet


1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.


08 september 2014

03 september 2014

Onsdagslenker


  • James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
  • Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
  • En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
  • Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.

28 august 2014

Om Aschehougs hagefest


I dag, torsdag 28.8, er dagen for Aschehougs hagefest. I novellesamlinga Ingen drømmer om Oslo (Aschehoug 2014) har jeg en novelle som handler om å gå på hagefesten for første gang, og i anledning dagen gjengir jeg den her. I år er fjerde gang jeg skal på festen, for øvrig.

Hensikten med hagefesten



Du er på Aschehougs hagefest. Du står sammen med noen kolleger. Dere jobber i samme bokhandel, og de andre er invitert hit fordi de jobber i bokhandel, mens du selv er invitert fordi du nylig har debutert som forfatter. Du har på deg hvit skjorte og et svart slips. Slipsknuten er litt større en den burde være, tenker du, og dessuten skeiv. Aschehoug-villaen er rødbrun, og er hverken av bemerkelsesverdig størrelse eller utseende. Hagen virker også liten, du forstår ikke hvordan det skal være plass til de femten hundre menneskene du har hørt skal være invitert. Du stiller deg i ølkø og en hyggelig mann rekker deg en halvliter i et plastglass mens han ser deg inn i øynene og sier værsågod. Du ser Jan Kjærstad gå forbi og forsøker deg på et nikk, siden du tidligere den sommeren har vekslet noen ord med ham på et annet forlagsarrangement, men han kjenner deg ikke igjen, eller overser deg, eller er opptatt med noe annet. Du blir stående og røyke mens du speider etter kjente ansikter, flokken med bokhandlere du kom sammen med har løst seg opp. Du ser Ung Kvinnelig Forfatter stå et stykke unna, hun snakker med en fyr du ikke liker, og du snur deg og later som om du ikke har sett dem. Jo Nesbø går forbi, han er kortere enn deg, men ser veltrent ut, og ville helt sikkert vunnet om dere hadde sloss. Du har drukket for mye kaffe tidligere på dagen, og du kjenner et press i magen. Du finner noen andre debutantforfattere og småprater med dem. Du legger merke til at ingen har blikket festet på den de snakker med, alle speider over skulderen til samtalepartneren. Du ser noen av bokhandlerne og går bort, de har fått seg noe å spise, og du merker at du er sulten. Det er satt opp hvite paviljongtelt med mat i utkantene av hagen. Du går bort og laster opp et ugjennomtenkt utvalg av de forskjellige rettene som er satt frem. En grillet kotelett, to forskjellige salater, en liten pølse, noen marinerte reker, et par biter sushi og et trekantformet stykke honningmelon. Det er ingen sitteplasser, i hvert fall ikke som du har sett, man må stå og spise, og du og bokhandlerne spøker om det, mens dere på klønete vis får i dere maten. Ung Kvinnelig Forfatter står noen meter unna, og du går bort for å hilse. Hun gir deg en klem og ser deg inn i øynene, ganske lenge, hun smiler. Du tenker at det kan se ut som om hun er glad for å se deg. Dere står og snakker, kanskje fem minutter, og du er nesten ikke selvbevisst i det hele tatt mens dere prater. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er du bare få minutter senere, ikke i stand til å huske hva dere snakket om. Hun må tilbake til noen, du får ikke med deg hvem, men hun sier noe om at dere treffes etterpå, nede ved Lorry, der festen fortsetter etter at det er slutt i hagen. Du går til ølkøen igjen, denne gangen er den lenger, og mens du står og venter på din tur, snakker du med en skuespiller du har hilst på før. Han introduserer deg på en elegant måte for et par andre i køen, og etter å ha fått øl, blir du stående og snakke med dem. Det er noe beundringsverdig over mennesker som kan gli mellom ulike samtaler på en så enkel måte, tenker du. Du ser redaktøren din, og hun stanser, gir deg en klem og sier at det er hyggelig å se deg. Dere utveksler noen ord, men hun må videre, det er så mange hun skal rekke å snakke med. Du snur deg igjen, skuespilleren er borte, men noen av de andre du snakket med står der, og du forsøker å kaste deg inn i samtalen, men har ikke noe å si. Det hjelper til en viss grad på dine sosiale hemninger å drikke øl, men det er selvfølgelig en balansegang. Jan Kjærstad går forbi igjen, heller ikke denne gangen drar han kjensel på deg. Jo Nesbø står og snakker med Ung Kvinnelig Forfatter, og du kjenner et stikk av sjalusi. Du har hørt noen si at Jo Nesbø er flink til å ligge med unge kvinnelige forfattere. Du ser for deg stablene med Jo Nesbø-bøker du har båret i løpet av de årene du har jobbet i bokhandel, og tenker at han selger flere bøker i løpet av de første to dagene etter at en ny Harry Hole-krim er sluppet, enn det en gjennomsnittlig norsk forfatter gjør i løpet av hele sin karriere.
Hagefestens fremste funksjon er å knuse alle illusjoner om at det er noe spesielt ved det å ha gitt ut en bok, tenker du. Festen er full av ukjente, uleste, middelmådige forfattere som ingen bryr seg om. Du overhører en samtale mellom noen journalister og forfattere. De har «sterke meninger» om «dagsaktuelle temaer». Det virker latterlig, men samtidig tenker du at du gjerne skulle kunne diskutert med den samme selvfølgeligheten, og at de skulle lyttet til deg på den måten de lytter til hverandre. Du tenner en røyk og tenker at du ser ut som en som tenner en røyk fordi han ikke vet hva annet han skal finne på. Du går til toalettene og gjør et forsøk på å kvitte deg med trykket i magen, men selv om du får ut et par lange, dype promp, er presset det samme rett etterpå. Toalettene er blå, portable festivaldoer, de står på geledd bortover grusgangen på fremsiden av villaen. Inne bak noen busker har de også laget et pissoar, to grå firemannstårn av samme type de bruker på Øyafestivalen. Det står noen fotografer og henger ved inngangspartiet, de kjeder seg åpenbart. Du går tilbake dit du stod i sted, ved østsiden av verandaen, der oppe sitter de ekstra privilegerte, du ser Anne B. Ragde, Knut Olav Åmås og andre kulturkjendiser. Du treffer på noen bekjente fra en annen bokhandel, og kan bruke noen minutter på å prate med dem mens du drikker opp ølen, og slipper å stå alene som en taper. Mens du snakker med dem, speider du umerkelig over skuldrene deres etter noen mer interessante å snakke med. Jo Nesbø står der og snakker med Åmås, ser du plutselig, det betyr at han i hvert fall ikke snakker med Ung Kvinnelig Forfatter. Det gjør deg glad. Klokken åtte er festen over, du hører noen si at det var morsommere før, da holdt man på helt til elleve, det er en grunn til at de nederste grenene på trærne i hagen er sagd av, sier de, og ler på en megetsigende måte, du er ikke sikker på om det betyr at trærne ble klatret i eller om folk hadde sex i ly av dem, men måten de ler på leder tankene mot den siste muligheten. Noen er sure fordi de ikke får mer vin. Forfattere og kulturfolk er helt usannsynlig grådige etter gratis alkohol, tenker du. Ganske raskt blir det færre mennesker i hagen, de står ute på gata og speider etter drosjer – de kommer tett – og med ett befinner du deg inne i en av dem, sammen med blant andre Ung Kvinnelig Forfatter, dere sitter så tett at du kjenner varmen fra hennes kropp mot din. Dere stopper utenfor Lorry, Ung Kvinnelig Forfatter betaler, sier noe om at hun har lært av Eldre Kvinnelig Forfatter at man kan skrive av drosjeregningen fra Hagefesten ned til Lorry, på skatten. Det er nesten fullt på uteserveringen, du kjenner igjen svært mange av ansiktene fra hagefesten, det er ledig plass ved et langbord innerst i uteserveringen, dere setter dere der. Ganske snart står det øl på bordet. Det sitter noen Bergensforfattere der, de er hyggelige, tror du, men særlig han ene er veldig opptatt av at han er fra Bergen, og det blir mye Bergensprat, de fra Bergen er veldig enige seg i mellom at Bergen er bedre enn Oslo, og du overrasker deg selv ved å ta ordet, du sier at Bergen er en veldig hyggelig by, men at den ikke kan sammenlignes med Oslo i det hele tatt, Bergen er bare en småby, sier du, og det er kanskje Oslo også, i verdensmålestokk, men den er det eneste vi har i dette landet som ligner på en ordentlig storby, blant annet kan du forsvinne fullstendig i denne byen, sier du, det kan du ikke i Bergen, i Bergen ser alle deg. Og idet du er ferdig med å snakke, merker du at du er varm i kinnene, og at du har snakket veldig høyt og litt oppjaget, og de rundt bordet ser på deg, men ikke rett på deg, det er tydelig at de ikke helt vet hva de skal si. Bergensforfatterne ser litt forundret på deg, du håper du ikke rødmer, vi snakket ikke om Bergen nå, sier en, vi snakket om Berlin. Heldigvis begynner noen å lure på hvor redaktørene er, de trenger mer øl, de vil at forlaget skal spandere, og du reiser deg for å gå på toalettet, og idet du reiser deg, ser du at Ung Kvinnelig Forfatter ser på deg, og du klarer ikke å tolke smilet hun har om munnen, du ramler nesten over et bord med Selvopptatte Gamle Rasshøl på veien, en av dem veiver med armene og forteller en gammel og kjedelig historie som handler om ham selv, og de andre sitter og later som om de følger med mens de leter etter en anledning til å avbryte slik at de kan snakke om seg selv. Du kommer deg inn i restauranten, opp trappeavsatsene og innerst ved baren der toalettene ligger. Du kjøper deg en øl og et glass Laphroig, på vei ut treffer du to poeter, de er på vei opp til røyketerrassen i andre etasje, du blir like godt med dem. Der er det også fullt, dere røyker og snakker, andre blander seg inn i samtalen, eller dere blander dere inn i andres samtaler, du føler deg ganske fri, du går ned igjen, det er halvtomt ved langbordet, det sies at mange har gått på Litteraturhuset, du leter under bordet etter skulderveska di, den ligger mellom to stoler, du tenker en uklar tanke om at det kan fungere som objektivt korrelat, folk stiller ulike spørsmål som du ikke helt får med deg, noen napper deg i ermet, i jakkestoffet på høyre albue, det nappes på en utålmodig måte, tenker du, og snur deg rundt.

En lang stund senere våkner du opp, du er hjemme, i din egen seng, ved siden av deg ligger samboeren din, hun ser på deg med trette øyne og spør når du kom hjem i natt, du sier at du ikke er sikker, kanskje klokken to. Hun står opp, spør deg lett skadefro om hvordan du har tenkt å komme gjennom dagen, det er din tur til å levere i barnehagen, du velter deg ut av sengen, tar en kald dusj, barnet deres har bestemt seg for at alt pålegg er vondt, samboeren din forsvinner ut døra, det tar utrolig lang tid å smøre matpakke, samle sammen alt som skal i sekken, få på skoene, få på jakka, du får med deg barnet og leverer det i barnehagen. Hjemme igjen setter du deg ved datamaskinen inne på det rommet du kaller «kontoret» og samboeren din kaller «gjesterommet», du sitter i det blå lyset fra skjermen, uvirksom, men skrive, det skal du, uten at du vet om den utholdenheten du utviser er et tegn på karakterstyrke eller bare dumhet.

***

 Hentet fra novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo, Aschehoug forlag 2014

24 august 2014

Liste #40 (svar på spørsmål ingen har stilt meg)


1. Så og si aldri, kanskje en gang annenhvert år. Svært mye i 10-14-års-alderen. Akkurat som med fantasy er det en sjanger jeg har hatt mye glede av en gang, men som jeg nå har problemer med å hengi meg til.
2. Oftere og oftere. Jeg tar meg stadig i å tenke at mannlige forfattere er navlebeskuende og selvopptatte; det er en overforenkling, men med en kjerne av sannhet.
3. Nei, i hvert fall hvis vi snakker om forfattere med en viss produksjon. Alle som har skrevet over en viss tid ender opp med å gjenta seg selv, i større eller mindre grad, og i stedet for å lese den tredje-fjerde-femte variasjonen over et tema foretrekker jeg vanligvis å søke meg mot noe nytt. David Foster Wallace er kanskje der jeg er nærmest, men han rakk aldri å skrive voldsomt mye.

22 august 2014

Typografisk irritasjon


Her er et bilde fra bokhylla hjemme.



Mellom Fielding og Flaubert ser vi Helga Flatlands (meget gode) trilogi om ei bygd i Telemark der tre av de unge guttene dro til Afghanistan og kom tilbake i kister.

Men hvorfor, hvorfor, hvorfor har man på den tredje og siste boka ikke brukt samme typografiske oppsett på ryggen som på de to første?

Det spør jeg meg om, der jeg står en kveld og kikker i hylla og lurer på hvilken bok jeg skal starte på nå.

20 august 2014

Romaner på galehuset


Via Douglas Coupland og twitter ble jeg oppmerksom på en vidunderlig liste over grunner til at pasienter ble innlagt på et sinnsykehus i West Virginia i USA på 1800-tallet. Et google-søk ser ut til å bekrefte at listen er autentisk, i hvert fall har The Daily Mail skrevet om den for ca. et år siden og oppgitt kilder. «Reading novels», «Tobacco & masturbation», «Bad whiskey». Svært mange av disse må være vikarierende argumenter for å kvitte seg med plagsomme familiemedlemer.



18 august 2014

Audiatur


Audiatur er en av mine favorittbokhandler, og jeg har aldri satt mine ben i den. Det er fordi den ligger i Moss, og jeg har aldri tilbrakt mer tid i Moss enn de minuttene Østfoldbanen stanser ved togstasjonen på vei videre mot Fredrikstad. Allikevel altså en favoritt, på grunn av deres fantastiske nettbokhandel, der du blant annet finner utgivelsene til Det stille forlaget og en rekke andre småforlag og utgivelser som det er vanskelig å finne andre steder. Den drives på ideell basis, og nå står den i fare pga. uforutsette utgifter.

Kunstkritikk.no har skrevet en artikkel om krisen de er inne i nå.

Én måte å støtte dem på er ved å handle i nettbokhandelen, en annen er å donere penger, en tredje er å dra innom butikken og handle der.

Jeg har lenge tenkt at det er på tide å ta en tur til Moss.

17 august 2014

Søndagslenker


12 august 2014

Tirsdagslenker


07 august 2014

Oslo


Mandag 4. august var jeg på scenen på Litteraturhuset sammen med Linda Klakken og Ellen Sofie Lauritzen for å snakke om Oslo. Det var en svært takknemlig oppgave, og ble en veldig hyggelig time foran en sal med overraskende mange mennesker som alle så ut til å trives. Etter at vi var ferdige ble det hele toppet med en minikonsert med Siri Nilsen, som fremkalte både gåsehud og tårer i øyekroken - for en stemme, og for en tilstedeværelse!

Uansett, selv om jeg følte at jeg fikk sagt mange av de tingene jeg hadde tenkt om denne byen, så skjer det alltid etter noe slikt at jeg i ettertid kommer på noe mer jeg gjerne skulle ha sagt, en mental mekanisme som virker like uungåelig som den er meningsløs. Denne gangen er det særlig et forsøksvis svar på spørsmålet «hva er det mest osloske dere kan tenke dere?», som muligens ikke ble stilt i akkurat den formen fra scenen, men som i hvert fall ble formulert fra ordstyrers side i en epost i forkant av arrangementet.

Og akkurat denne sommeren, sommeren 2014, som har vært den varmeste Oslo-sommeren i manns minne, og full av sånne opplevelser som man bare kan ha i Oslo om sommeren, (Oslo er forresten en helt annen by om sommeren enn den er resten av året. Oslo i februar og Oslo i juli er to helt ulike byer som bare har navnet og den geografiske plasseringen til felles.) akkurat denne sommeren hadde jeg en kveld for et par uker siden en opplevelse som jeg tror er helt Oslo-spesifikk og unik. Vi var på Stilla (også kalt Frysja eller Brekkedammen) ved Kjelsås og tok et kveldsbad en ukedag, Cicilie og jeg. Det var en av de varmeste dagene denne sommeren, på dagtid hadde temperaturen vært oppe i 35-36 grader, og alle som var i byen og hadde muligheten hadde dratt til et sted med bademuligheter. Men da vi kom opp i kveldingen var de fleste i ferd med å trekke hjemover, og det var litt tynnere befolket på gressplenen ved elva - selv om det fortsatt var mye folk, for all del. Vi dro av oss overflødige klær og gikk ned i vannet, som hadde en nydelig temperatur. Rundt oss badet både barn og voksne. Noen 10-11-år gamle gutter øvet på å stupe fra en stein. Fire karer i 40-årene med opprinnelse fra midtøsten et sted drev med svømmeopplæring - to av dem kunne svømme, én bare litt, og én ikke i det hele tatt. På land satt det noen svensker som nettopp hadde badet og viste hverandre matchene sine på Tinder. En fyr med dreads hjalp sin bestemor i 80-årene ned i vannet. En datter forsøkte å overtale moren sin til å forsøke å svømme over til andre siden av elva; hun var skeptisk, og mente hun ikke kom til å klare det.
Borte ved selve dammen herjet en guttegjeng rundt med et surfebrett og spilte musikk fra en boomblaster. Og på en benk på land, og jeg lover at jeg ikke finner på dette, det er helt sant: på en benk på land satt det to overvintrede hippier og øvde på å spille Lillebjørn Nilsens «Tanta til Beate» på gitar. 

Akkurat denne kombinasjonen tror jeg ikke det er mulig å oppleve noe annet sted, hverken i Norge eller verden. Det er Oslo i et nøtteskall, sommeren 2014.

05 august 2014

Linda Klakken - Skriv ferdig boka om livet ditt


går på hagefesten til Aschehoug
kjendisene står der
og skryter av seg selv
byen ligger med seg selv
i bøkene dine
knokene mine svir
kjeven min er trassig
jeg spiser mat som bygger muskler
redaktørene kaller meg Heisann Du
og spør om jeg kan hente mer champagne
og om jeg kan fikse blås også
så forsvinner jeg inn i villaen
og stjeler de siste flaskene 
og tar bussen hjem
venstre venstre høyre uppercut

s. 32-33 [utdrag]

31 juli 2014

Julilenker


Et oppsamlingsheat med linker som har samlet seg opp de siste ukene, mens været har vært varmt og det å skrive (eller lese) bloggposter har vært langt fra elefantfabrikkens tanker.

09 juli 2014

Bånnlinja

En ny blogg har dukket opp, og det er jo ikke i seg selv noen nyhet, snarere tvert i mot, men denne gangen dreier det seg om noe så sjeldent som en ny blogg der det skrives godt og om interessante ting. Bloggen heter bånnlinja og oppdateres med ujevne mellomrom, så vidt jeg kan se. Filosofi og litteratur er hovedtemaene. Vel verdt å lese.

03 juli 2014

Flaggermusa og fiksjon


Det er vanskelig for flaggermusas fiksjon å ta feil, for en av de underforståtte instruksene som medfølger, lyder slik: «Ta alt som blir sagt her slik som det er ment.» Hvis flaggermusa gjør Platon til en bavian, vil flesteparten bare anta at det er et resultat av flaggermusas inkompetente lærere. Dersom flaggermusa konsekvent feilstaver Platons navn, vil flesteparten anta at også dette har en eller annen symbolsk betydning. Hvis flaggermusa feilstaver navnet bare et par ganger, kan flesteparten like gjerne anta at det er en korrekturfeil, og dermed ikke en del av den litterære teksten. For flaggermusa, som innimellom bare har et vagt grep om den virkelige verden, er fiksjon simpelthen en ideell form.

Fra Dyr jeg har møtt, Audun Mortensen, side 27. Flamme forlag 2014.

30 juni 2014

29 juni 2014

Anskaffet uke 26


Innkjøpt på Skrev bokhandel:


Fra øverst til venstre:
Ole Rober Sunde, Kalypso, H Press
Aud Olsen, På kjøkkenet, H Press
Kristine Næss, Vanlig, H Press
Remi Nilsen, thure erik lunds politiske ontologi, Attåt ad hoc
Marguerite Duras, Å skrive, Transfe:r
Pål Norheim, Z, Gasspedal
Lundström, Mühleisen & Silkeberg, Out for a walk. Bitch, AFV Press
Simon Holm Pedersen, Hvordan jeg bliver sangerinde, AFV Press
Adam Humphreys, Ken Burns-effekten, AFV Press
Victor Boy Lindholm, DRONE, AFV Press
A.K.R.O.N.Y.M & Kjersti Bronken Senderud, Og så kom alt vi tenkte etterpå, A.K.R.O.N.Y.M.
Morten Langeland, Bavian, H//O//F
João Laia (red.), While we are asleep here ..., OEI editör
Mikkel Øyen (red.), Splittet kjerne 41 Lisboatekster, Splittet kjerne
Horvei og Rønsen (red.), Kuriosakabinett 2, Aki Books

Innkjøpt eller fått fra andre steder:


Jørn H. Sværen, Vi er tiggere, England Forlag
Audun Mortensen, Dyr jeg har møtt, Flamme forlag
Linda Klakken, Skriv ferdig boka om ditt liv, Flamme forlag
Bokvennen Litterært Magasin 2/14
Anders Malm, Våkenetter, Aschehoug
La Granada 5
Vagant 2/14
Vinduet 2/14

25 juni 2014

Det er de små handlinger som redder verden


Det er gode tider for den som vil være pessimist. Man skrur på radioen og hører et menneske som virker som det går på en spesialskole snakke, men det viser seg å være et regjeringsmedlem. Man hører folk man trodde var oppegående uttale seg om romfolk og tiggere på måter man trodde var henvist til historiens skraphaug. Man går inn i det man trodde var en bokhandel og møtes av et berg av kofferter, drikkeflasker og et slags merkelig rør som vistnok heter «skoletut» og som ingen skjønner vitsen med. Både i det store og i det små finner man utallige anledninger til å bli nedslått dersom man er slik anlagt. Men som det heter i bibelen et sted: det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.

Victoria Kielland og Kenneth Pettersen åpnet sist fredag Skrev bokhandel. Det er en pop-up, og om noen dager er den borte igjen. Innholdet i bokhandelen er utgivelser fra norske og skandinaviske småforlag - rundt 80 forlag i alt, en samling med smale, sære, vidunderlige utgivelser av alle slag, fra de enkleste oppkopierte og stiftemaskinsamensatte hefter til forseggjorte og vakre bøker av høy håndverksmessig kvalitet - og alle tenkelige varianter og formater der i mellom.




Pop-up-bokhandel er et begrep som ble kjent i Norge nylig, med Christian Kjelstrups vidunderlige én-boks Uroens bokhandel, som fikk helt vanvittig mye oppmerksomhet tidligere i vår. Jeg vet at Victoria og Kenneth hadde begynt å planlegge Skrev før dette stuntet, selv om de fleste nå antar at Skrev er direkte inspirert av Uroens bokhandel. Samme det. Initiativet er ikke noe mindre godt uansett hvor tanken i utgangspunktet måtte ha kommet fra.

(På bildet over ser man for øvrig to av Det stille forlagets utgivelser - Dikt om Odd av Stian Johansen og Er det rart det er krig i verden!!! av Camilla Henrikke Esp. Også de andre Dsf-titlene som fortsatt er tilgjengelige finnes på Skrev.)




Lokalet er bare på ca. 10 kvadratmeter, og hver morgen rullerer Victoria og Kenneth på hvilke bøker som ligger hvor. På den måten får alle sin plass i solen i løpet av butikkens levedager. Og man ser nye ting hver gang man er innom, selv om utvalget vel strengt tatt er det samme (selv om det kommer påfyll også daglig, virker det som).

Jeg er, akkurat nå, rett og slett litt forelsket i Skrev bokhandel. Jeg var der første gang på mandag, jeg var innom der i går, jeg vet jeg skal dit igjen i morgen, og jeg tenker at jeg antagelig kommer til å ta en tur i dag også. Det er fortsatt en hel haug med utgivelser der jeg ikke har rukket å kikke på. Og på mandag er den borte.

Skrev er allerede etter alle parametere som teller en fantastisk suksess, og jeg tipper at vi kommer til å snakke om og referere til Skrev i mange år fremover. Nå håper jeg at det blir en foreteelse som gjentar seg, og aller helst at den inspirerer andre til å lage pop-up bokhandler andre steder, med andre kriterier. Mulighetene er uendelige.



Over ser vi et bilde av Kenneth Pettersen som sitter i butikken og syr et nytt opplag av AFV-utgivelsen Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg. (Hvorfor tok jeg ikke et bilde også av Victoria Kielland? Jeg vet ikke, kanskje fordi jeg kjenner Kenneth bedre, så det føltes mindre vanskelig å spørre om å få ta et bilde av ham.) Det slippes en ny bunke med AFV-utgivelser på Skrev torsdag 26. klokka 18. Det er også flere arrangementer i butikken av ymist slag - sjekk hjemmesiden deres.

Skrev bokhandel åpnet den 20. juni 2014 og stenger dørene ved midnatt den 29. juni. Den befinner seg inne på galleriet Demons Mouth i Københavngata 4, like ved Sofienbergparken i Oslo. Den åpner hver dag klokken 12 og stenger ved midnatt.

Mer om Skrev:
Hjemmeside
Bok & samfunn
Flamme forlag

Hvis du er i Oslo i disse dager, har den minste interesse av bøker, og allikevel ikke legger turen innom Skrev minst én gang - vel, da har du rett og slett driti deg ut, min venn.

18 juni 2014

Onsdagslenker


  • «The novel of elegant, highly distinct prose, of conceptual delicacy and syntactical complexity, will tend to divide itself up into shorter and shorter sections, offering more frequent pauses where we can take time out.»   Tim Parks har noen interessante tanker om hvordan romanen endrer seg ettersom lesevanene våre endrer seg, i The New York Review of Books
  • 16. juni var det Bloomsday, og Jonathan Goldman i The Pariw Review forklarer på forbilledlig vis hva det egentlig innebærer.
  • Biblioteket i New York har spurt Joyce Carol Oates om å si noe om de 12 bøkene som har påvirket henne mest.

09 juni 2014

Pinselenker


05 juni 2014

Mer om Konversasjonsleksikonet


Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir den flotteste norske bokutgivelsen i år, uten tvil. Jeg er én av mange, mange bidragsytere, og nå har jeg også hatt gleden av å hjelpe redaktør og initiativtaker Pil Cappelen Smith med å lese korrektur på manuset. Og dermed kan jeg med hånda på hjertet si at det blir en veldig flott bok, også innholdsmessig. Spennet i tekstene som til sammen utgjør boka er stort; svært mange av dem er morsomme (det er sjelden jeg sitter og ler høyt når jeg korrekturleser; det gjorde jeg flere ganger nå), en del er tankevekende, noen er vakre, andre igjen er vonde. Jeg noterte ned en kortliste over mine absolutte favoritter, og den ser i oppslagsalfabetisk rekkefølge slik ut:

Karine Nyborg om Briller
Johan Harstad om Lynvinge
Kjersti Skomsvold om Metafor
Stian Johansen om Odd
Helge Torvund om Rødstilk
AS Hermansen om Solstadsk
Ole Robert Sunde om Sitater
Guro Sibeko om Tilknytningsforstyrrelse

... men dette utgjør bare toppen av et høykvalitets-isfjell av gode tekster. Gled dere!

02 juni 2014

Mandagslenker


28 mai 2014

23 punkter om noen utgivelser fra AFV Press


1. I november 2013 ga AFV Press ut fire titler



2. Det var:
Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg
Addicted to your light (Beyoncéhaikus) av Hanna Rajs Lundstöm, Isis Mühleisen og Tom W-O Silkeberg
Be av Kenneth Pettersen
Logue av David Fishkind (red.) et. al.

3. Utgivelsene er håndsydde og nummererte. De inneholder tekster på norsk, svensk, dansk og engelsk.

4. Her er en tekst fra Be av Kenneth Pettersen:



5. Den jeg liker aller best av dem tror jeg er Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg.

6. Det er et spenn i tekstene, både sjangermessig (prosa, haiku, drama etc.) og i uttrykk, men de har også fellestrekk; alle hører inn under konseptualisme-paraplyen på ett eller annet vis, i likhet med AFV Press tidligere utgivelser.

7. Hva faen er konseptualismer, egentlig? I følge Wikipedia: «Conceptual art, sometimes simply called Conceptualism, is art in which the concept(s) or idea(s) involved in the work take precedence over traditional aesthetic and material concerns.»

8. Men jeg føler ikke at det er dekkende for det jeg snakker om her. Det handler om et slags underskudd av føleser i tekstene, en lakonisk, konstaterende stil, kanskje man kunne kalle den uten affekter, nærmest nummen, og et veldig enkelt språk, ofte helt uten å være «litterært», samt en hel del popkulturelle referanser og mange henvisninger til moderne teknologi, særlig internett. Den naturlige referansen på norsk er Audun Mortensen, som også er en av bidragsyterne i antologien Logue

9. Så mulig er det feil å kalle dette for konseptualisme, eller konsept-litteratur. Det bør finnes et bedre begrep, og det gjør det sikkert også. Men det er ikke min oppgave å klassifisere litteratur. Vi tar noen eksemper i stedet.

10. Rra Hej Sol Fuck Love:



11. Fra Addicted to your light (Beyoncéhaikus):



12.Gir de tre eksemplene (punkt 4, 10 og 11) er inntrykk? Er du med? (retorisk).

13. Logue, som altså er en antologi, er naturlig nok også den mest sprikende av utgivelsene. Den inneholder noen gode tekster, og en god del som jeg oppfatter som temmelig likegyldige. Før nevnte Mortensens tekst, for eksempel, som ser ut som et utdrag fra et intervju med Christopher Poole, grunnlegger av 4chan, og jeg klarer ikke med min beste vilje å se at det tilføres noe ved å plassere den i denne konteksten; dette er konseptualisme på sitt mest automatiserte - og desidert kjedeligste.

14. Logue irriterer meg rett og slett litt. Det er den eneste av utgivelsene som ikke er håndsydd, den har en spiral i ryggen, fordi den er tykkere enn de andre tre, og ved første øyekast er det fort gjort å tenke at den er «hovedboka» i denne samtidig publiserte serien på fire. Men den er også den etter min mening svakeste av utgivelsene, og gir meg litt for ofte følelsen av at både forfatterne, redaktøren og forlaget har tatt for lett på oppgaven, som om de er interessert i å se hva de kan slippe unna med.

15. Kenneth Pettersens Be faller ved første øyekast nesten i samme fella. Den består av ca. 25 korte tekster - de korteste er på ett eneste ord. Ganske mange av dem fungerer ikke særlig godt isolert sett, men i samspill med de andre tekstene, og lest i lys av tittelen, som jeg oppfatter som det norsk «å be» snarere enn det engelske «to be» - selv om den kanskje spiller på begge deler - så lander det på riktig side. Boka tar kanskje ett minutt eller mindre å lese fra perm til perm. Tre minutter hvis du tar deg veldig god tid. Men den tåler å leses om igjen flere ganger. Via Det stille forlaget var jeg med på å publisere Kenneth Pettersens bok WHAT'S MY NAME i 2011, og det er naturlig for meg å lese Be som en slags fortsettelse av den, men mer minimalistisk, nærmere haikuet, og, tror jeg, enda ærligere, mer naken.

16. Beyoncéhaikuene er haikus som handler om eller refererer til Beyoncé. De er skrevet av tre forskjellige forfattere, det ser for meg ut som om de har skrevet hver sine haiku snarere enn å samarbeide på det enkelte haikuet, men dette står det ikke noe om noe sted, så her bare gjetter jeg. Flere av dem fikk meg til å trekke på smilebåndet.

17. Min favoritt av disse fire er altså Hej Sol Fuck Love. Skal du bare skaffe deg én av disse utgivelsene er det denne du bør gå for, i hvert fall dersom du tror du har grunn til å tro at du har relativt lik smak/bedømmer litteratur på omtrent samme måten som det jeg gjør. Men de er såpass billige at du like godt kan kjøpe alle fire når du først er i gang.

18. Tine Høeg skriver om tiden etter et samlivsbrudd av et eller annet slag. «Samlivsbrudd» høres veldig formelt ut. Typen hennes har ditcha henne, det er ugangspunktet. Korte dikt, som handler om forskjellige måter å håndtere tapet og lengselen på. Uten særlige affekter, refererende, med et stort humoristisk overskudd som liksom pipler frem mellom de tørre linjene på papiret. Dette er den av utgivelsene som gir meg mest, og samtidig den som virker mest gjennomarbeidet. Jeg tror det er en sammenheng.

19. Jeg liker Be også godt, jeg er usikker på om det kom ordentlig frem i punkt 15, så jeg sier det igjen, for sikkerhets skyld. Den blir bedre etter et par gangers gjennomlesning, rett og slett.

20. Personlig sidebemerkning: Jeg liker poesi som bruker ord som føles muntlige og ikke så poetiske. Egenlig, liksom, kanskje, google, faen, McDonalds. Det er bra i poesien. Ord som filigransarbeider, mandelformede ol. - det takler jeg dårligere. I så måte er AFV Press-utgivelsene eksemplariske.

21. Tre tekster jeg liker ganske godt i Logue: Gene Morgans HELL: An Interview with Robyn O'Neil, Adam Humphreys' Two Toughs in the Airplane Bathroom, Timothy Willis Sanders' Acronym.

22. AFV Press-utgivelsene er designet av Jens J. Tandberg, på en måte som medfører en betydelig grad av estetisk tilfredsstillelse betraktet som objekter innafor det, hva skal man si, paradigmatiske chapbook-uttrykket.

23. Linker: AFV Press. Audiatur.

24 mai 2014

Lørdagslenker


22 mai 2014

Konversasjonsleksikon


Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon blir i disse dager folkefinansiert. Verdt å sjekke ut, og verdt å grave frem kronene som trengs for å kjøpe et eksemplar. (Jeg er en av bidragsyterne, men jeg hadde vært entusiastisk på vegne av dette prosjektet også om jeg ikke hadde hatt noen som helst del i det). Uansett bør du unne deg å se videoene som er laget for prosjektet, de viser bokinnbindingsprosessen på en framifrå måte.

CAPPELENS FORSLAGS KONVERSASJONSLEKSIKON from Cappelens Forslag on Vimeo.

Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon - Hard innbinding from Cappelens Forslag on Vimeo.

20 mai 2014

Liste #39 (flere spørsmål)


1. Hvor ofte tar du deg i å forakte skjønnlitteratur?
2. Hva tror du denne følelsen skyldes?
3. Hvordan vil du rangere sjangerene lyrikk, noveller, romaner?
4. Jasså, seriøst?
5. Hvorfor gir du aldri etter for trangen til å flire hånlig når noen sier at de tror alle har minst én roman i seg?
6. Har interessen din for litteratur noensinne vært til hjelp i dine bestrebelser på å få med deg noen du ikke kjenner til sengs?
7. Hvis du måtte brenne alle bøkene dine bortsett fra én?