28 november 2014

Noen tanker om Guds Barn av Lars Petter Sveen


1. Akkurat som det finnes mange grunner til å lese, finnes det mange måter å verdsette en bok på. For folk som skriver finnes det to måter som er direkte relatert til skrivingen. Den ene er tanken «Dette skulle jeg ønske jeg hadde skrevet selv» og den andre er når det man leser setter i gang et fyrverkeri av ideer som gir en voldsomt lyst til å skrive selv. 

2. Lars Petter Sveens roman Guds barn er en bok som trigger begge disse impulsene hos meg.

2a. I tillegg setter jeg den høyt av en lang rekke andre årsaker og; det er rett og slett en svært god og original bok vi har med å gjøre, og alle de gode anmeldelsene som den har fått er høyst berettiget. 

3. Slik ser den ut

Omslaget er laget av Aud Gloppen i Blæst, og boka bruker den fine skrifttypen Whitman.

4. Guds barn er en roman som foregår på Jesu tid. Den består av en rekke relativt uavhengige fortellinger, men der en del personer går igjen i de ulike fortellingene. Jesus er bare en biperson, og det er de andre kjente bibelske skikkelsene også, Sveen har skapt et eget sett med karakterer som befolker fortellingene. 

5. Dette er et av de originale trekkene ved boka. Det finnes svært mange eksempler på skjønlitteratur som tar utgangspunkt i bibelfortellingene; to av mine favoritter er Thomas Manns langnovelle Loven og Karl Ove Knausgårds roman En tid for alt. Men det disse, og de aller fleste andre eksemplene på bibelinspirert litteratur gjør, er at de tar utgangspunkt i de kjente personene og fortellingene og bygger disse ut; gjenforteller dem, utvider, men alltid med en basis i det vi allerede kjenner. Sveen lager i stedet egne historier, men som foregår i et kjent univers.

6. Jeg kan ikke bedømme hvor troverdig fortellingene er, men jeg vet at Sveen har gjort en del research og at flere teologer har lest gjennom manus. Fremstillingen av livet og omgivelsene virker på meg å være relativt «autentiske», i hvert fall troverdige innenfor fiksjonens rammer. Personenes tanker og følelser er derimot langt mer moderne og nåtidige, slik jeg bedømmer det – dette er strengt tatt nåtidsmennesker som baler med nåtidsproblemer i en historisk setting. Det er, sånn sett, mer av en samtidsroman enn en historisk roman. 

7. Det at det ikke er en historisk roman i noen streng forstand gjør den langt mer interessant. Historiske romaner er som regel dritkjedelige, de stiller i samme bås som krim og fantasy: sjangere som er kreativt og litterært døde på grunn av alle de ikke-litterære kravene som stilles for å oppfylle sjangerkravene. De to ovennevnte eksemplene - Thomas Mann og Karl Ove Knausgårds bibel-inspirerte tekster stiller begge for øvrig i samme kategori - det er fortellinger som handler om vår samtid minst like mye eller mer enn de handler om det bibelske.

8. Sveen har tidligere skrevet den prisvinnende novellesalingen Køyre frå Fræna og romanen Eg kjem tilbake, som begge er gode, delvis meget gode, og absolutt verdt å lese, men med Guds barn har han tatt et langt steg opp og frem som forfatter. 

9. Ikke alle fortellingene i boka er like sterke. De beste av dem er gjerne de som foregår lengst vekk fra det bibelske forelegget – hver gang vi nærmer oss Jesus og hans disipler er det som om forfatteren holder litt igjen, og historiene blir svakere, blekere. Den aller beste av dem, etter mitt skjønn, handler om en gjeng gatebarn som bor i Jerusalem; de har en konflikt gående med en annen gjeng gatebarn som holder til ved tempelet, og handlingen og utfallet er både brutal og hjerteskjærende. Andre fortellinger jeg liker er de om en romersk soldat, som både danner innledning og avslutning på boken – først er han med å drepe alle nyfødte guttebarn på ordre fra Herodes, og i slutten av boka treffer vi ham igjen som pensjonert soldat som filosoferer over livet sitt på en strand. Også fortellingene som dreier seg om en gjeng med leiesoldater/landveisrøvere er sterke.

10. Djevelen dukker opp hele tiden. Han har noen mantraer han bruker om seg selv: «Eg er den som held seg i skuggen mens lyset fell ein annan stad», og «Eg kan ikkje sjå, men eg ser mykje». Særlig den første seningen, om lyset og skyggen, går igjen mange ganger, jeg tror kanskje i samtlige av fortellingene, i hvert fall nesten alle. Det er en god setning, og et av temaene i boka, en av ideene som denne djevelen fremfører, er at ondskap ikke egentlig er en ting i seg selv, det er mer en unnlatelse, et fravær. Litterært sett er gjentagelsen først fruktbar, deretter lett enerverende: poenget hamres liksom inn, det blir for overtydelig, setningen hadde vært sterkere om den hadde blitt brukt færre ganger. 

11. Et lite utdrag, fra starten på den fjerde fortellinga, som deler tittel med boka, «Guds barn»:

 Bror min, Joram, heldt hendene mot meg og sa er det ikkje ein fin farge, og eg nikka og sa ja. Fingrane hans glinsa, han stilte meg alle slags spørsmål. Ruben pesa og sparka i dei vi nettopp hadde drepe. Eg vente meg mot Nadab. Han sto berre og såg på. Joram, raud på armane, raud i ansiktet, vart stille.
 Nadab, sa eg, men Nadab svara ikkje, stirde berre på dei som låg på bakken.
 Nadab, sa eg igjen, og no så Nadab på meg. Han blunka. I det fallande dagslyset lét det til å komme eit svakt skin frå den belike, kvite huda hans. Det raude håret og skjegget fekk han nesten til å gløde. Joram begynte å snakke igjen, det rann sveitte og blod frå dei døde ned panna og kinna hans. Eg bad han vere stille. 
 Nadab, sa eg, kvifor tek du ikkje del.
 Det er ikkje rett, mumla han, eg sa eg ikkje ville drepe meir.
 Rett, sa Ruben, som òg hadde stansa og no stod i ro. Ikkje rett, heldt han fram, kva snakkar du om?
 Eg skulle ikkje ha gjort dette, vi burde ikkje ha gjort dette, sa Nadab, vi lova å følgje dei heilt fram til Jerusalem.
 Ingen fortel oss kva vi skal gjere, sa Ruben, eg er dritlei av å vere leigesoldat for dei rike. Han spytta og prøvde å tørke alt av seg. Han var så høg, han verka som eit framandt, storvakse dyr som ikkje visste korleis det skulle gjere seg reint. 

12. Boka er foreløpig solgt for oversettelse til dansk og engelsk (USA), og jeg tipper at det kommer til å komme flere utenlandssalg; det er i så fall høyst fortjent. 

2 kommentarer:

Mellom Bokstablene sa...

Takk for at du fristet meg til å lese Guds barn!

olajostein sa...

Bare hyggelig!