12 desember 2019

Ting jeg tenkte mens jeg leste Vagant 4/18



  • Omslaget er sort med sølvskrift. Det er abstrakt, og stilig, og frir ikke til kjøperen med tekst som forteller hva som befinner seg på innsiden av bladet. Jeg vet ikke hvor mye Vagant selger i løssalg, jeg håper det er en del, men det er åpenbart ikke den viktigste salgskanalen. Vagant er et abonnementsblad, tvers igjennom. 
  • Odd W. Suréns lange anmeldelse/essay om de tre første titlene i Oktober forlags serie der de har invitert utvalgte forfattere til å «reflektere over egen skriving og lesing» – de tre bøkene er Ingrid z. Aanestads Kva hender i romanen?, Terje Holtet Larsens Hjemløsheten og Karl Ove Knausgårds Uforvarende – utgjør et høydepunkt i denne utgaven. Surén er på sitt beste en suveren kritiker, han leser med en usedvanlig varme samtidig som han er en skarp analytiker, og pakker det inn i en passende dose Surénsk humor, og dette siste er kanskje noe av grunnen til at han ikke har fått allmenn anerkjennelse som en av våre mest interessante litteraturkritikere.
  • For du kan si mye rart om norske litteraturkritikere, men humor har de stort sett ikke. Vagant selv er ikke et tidsskrift først og fremst kjent for sitt store humoristiske overskudd, så det at de har Surén i sine spalter gir bladet et løft.
  • Jeg har ikke tatt noen opptelling, men det føles som om andelen tekster på dansk og svensk har gått opp i løpet av det siste året? 
  • Når det gjelder selve det redaksjonelle arbeidet, altså hvor gjennomarbeidet hver enkelt tekst er, og hvor grundig den er språkvasket og korrekturlest, så holde Vagant en standard som ligger skyhøyt over alle andre norske tidsskrifter jeg kjenner til. Så også denne utgaven.

Bladet ser slik ut:




















bilde hentet fra nettsiden www.vagant.no 

10 desember 2019

Dag Solstad på sparebluss



I foredraget «Dag Solstad leser Olav Duun», som er trykket opp og utgitt av Nasjonalbiblioteket i en liten, svart chapbook som selges for den latterlig lave summen av 49,- kroner, skriver altså, som tittelen ganske grundig avslører, Dag Solstad om nettopp Olav Duun. Solstad har aldri lest Duun før, skriver han, før han skal skrive og holde dette foredraget om Duun i 2015, altså på et tidspunkt der Solstad er blitt temmelig godt voksen selv, eller rett og slett gammel, for å si det som det er.

I dette essayet, som jeg har mest lyst til å kalle det, selv om det altså opprinnelig var et foredrag, konkluderer Solstad ganske hardt (og overbevisende) med at tiden har løpt fra Duun, og at selv om det går an å se storheten i det han har skrevet, og også forstå at samtiden regnet ham blant de aller største forfatterne, så snakker han ikke lenger til den moderne leser. Og grunnen til det, skriver Solstad, og her parafraserer og forenkler jeg, er at Duuns intriger (det man stadig oftere, også jeg, kaller for «plot») virker forserte. De dramatiske handlingene og scenene finner ikke sted på grunn av noen hverken ytre eller indre nødvendighet, men fordi forfatteren styrer sine figurer som marionetter. Dette er min (korte) utlegning av Solstads kritikk, altså, ikke hans egne ord.

Men denne kritikken av Duun er ekstra interessant i lys av Dag Solstads nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom høsten 2019 og høstet stort sett begeistrede anmeldelser og omtaler. For det er en svak roman, til Solstad å være, og grunnen til det er nettopp den samme mangelen som Solstad påpeker hos Duun: Romankarakterene og handlingene deres fremstår ikke som troverdige eller nødvendige, men som påfunn fra forfatterens side. Og dette er (selv om vi kanskje kan se den samme begynnende tendensen i noen av de foregående romanene til Solstad skrevet etter årtusenskiftet) et ganske klart brudd med det som alltid har vært en av Solstads store styrker som forfatter: Nødvendigheten i det han skriver. Rett og slett det han selv kaller «Det uoppløselige episke elementet» (i hvert fall i en mulig tolkning av dette litt ulne begrepet).

Når for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet går hjem og tenker på sin kone og sin gamle venn etter å herpet sin paraply og skjelt ut en elev, så virker det ett hundre prosent troverdig og nødvendig at det er akkurat det han gjør, og dermed er det også verdt å bruke tid på å forsøke å skjønne hvorfor. Når Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten setter seg frivillig i rullestolen, så fremstår det som en handling som er både uforståelig og forståelig på én gang, altså, som leser så kjøper jeg fult og helt at det er dette Bjørn Hansen gjør, at det er nødvendig for romankarakteren å gjøre dette, så og si altså at Bjørn Hansen er, i mangel av et bedre ord, ekte, et helt og reelt menneske som handler på en måte som fremstår som merkelig, men også som nødvendig, for ham selv.

Men når Bjørn Hansen i årets roman, som også på omslaget ser ut til å hete Roman 2019, handler som han gjør, så er det ofte ganske morsomt, men heller ikke noe mer enn det. Det er bare mer og mindre artige påfunn fra forfatterens side. Bjørn Hansen (og de andre figurene i romanen) kunne like gjerne gjort noe annet, og så kunne boka vært lenger eller kortere, alt ettersom.

Når det er påpekt, så føles det også nødvendig å si at jeg ikke synes boka er elendig, tvert i mot, den har fortsatt i mer eller mindre fullt monn en av Solstads andre (og mer synlige) adelsmerker som forfatter, nemlig språket, og det alene gjør den absolutt verdt å lese. Det er når man måler Solstad mot hans egen høye standard at dette ikke når opp.

En siste tanke er at jeg etter å ha lest Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde den gangen jeg leste Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, en bok som var skrevet (helt eksplisitt, så vidt jeg husker) som en Solstad-pastisj. Den var godt gjennomført, som pastisj, morsom og underholdende, men den var også merkelig tom. Jeg satt igjen med et og hva så?etter endt lesning. Så også denne gangen. Har Dag Solstad som forfatter rett og slett blitt en pastisj på seg selv?