3 ting, uke 47

 

1. Nrks serie Norsk-ish er verdt å ta en kikk på. Foreløpig har jeg sett fire episoder (av totalt åtte), og selv om det er variabel kvalitet både på skuespillerprestasjonene og på kvaliteten på dialogen, er dette såpass smart og godt at det absolutt har noe for seg. Ikke minst, eller kanskje egentlig aller mest, fordi det er et sett med historier vi ikke har blitt fortalt før på norsk tv, et innblikk i liv som ikke er hvit privilegert middelklasse, uten at det er entydig problemorientert eller har (alt for mye) preg av skolefjernsyn. Slike historier trenger vi flere av, rett og slett.

2. En uforbeholden anbefaling: Hillary Mantels bokserie om Thomas Cromwell og 1500-tallets England. Jeg er halvveis i bok to, Falkejakt, den første heter Ulvetid. Den tredje boka kom tidligere i år på engelsk, den kommer vel på norsk ganske snart også, vil jeg anta. Virkelig gode bøker! Levendegjør det historiske materialet på måter som ikke er kunstlet, skrevet i et moderne idiom men lykkes allikevel totalt i å skape den nødvendige troverdigheten – leseren skjønner jo at det ikke var akkurat sånn, men i leseøyeblikket er det allikevel helt åpenbart at det må jo ha vært akkurat sånn. Et stykke litterær alkymi, rett og slett, en språklig og fortellermessig triumf, noe av det aller beste jeg har lest, ikke bare i det siste, men noensinne.

3. Vin. Nærmere bestemt vinspråket. Den måten de som skriver om vin skriver om vin på. Hva er greia med det? Det er, nær sagt selvfølgelig, variabelt hva kvalitet angår, men det er sjelden jeg leser noe jeg opplever som genuint godt, eller klargjørende. For det meste er det sjargong, innøvde påstander, oppramsinger av aromaer og faktaremser om alder på vinstokker og sammensetning av jord, hentet mer eller mindre direkte fra produsentene og distributørenes egne produktomtaler. Slik ser det i hvert fall ut for meg. Og så de evinnelige poengsummene, da, som ser ut som et slags objektivt system, men som helt åpenbart har en så sterk subjektiv komponent (og bedømming av vin må vel nesten ha det, alt annet virker som en naiv positivistisk ønskedrøm) at det er mer forvirrende enn klargjørende. Hvor finner man virkelig god, intelligent skriving om vin? Tips mottas med takk.

Fire romaner som kunne eksistert

 

1. En roman som handler om en mann som ønsker seg noe, det er vanskelig for ham, han har flere problemer han er nødt til å overvinne. En venn hjelper ham, mens en annen venn viser seg å ikke være en venn allikevel, og legger hindre i veien. Det er en kvinne, som han har et ambivalent forhold til, hun veksler mellom å hjelpe ham og hindre ham, kanskje. Etter hvert får han tak i det han har ønsket seg helt siden starten på boken. Her er vi kanskje på side 60 eller noe sånt, av over 600. Han er veldig glad, men bare en kort stund. Så blir han lei seg igjen, og ønsker seg flere ting, lignende ting. Han prøver å skaffe seg dem, det tar mange hundre sider. Men så, mot slutten av romanen, som for øvrig burde være rød og ha et omslag som vekker begjær, men også samtidig avsky hos den som ser det, ikke eksplisitt, men sånn litt, mot slutten av romanen, skjønner han at det han i begynnelsen ønsket seg ikke er bra for ham, og at det han egentlig trenger er noe annet, noe det opprinnelige ønsket bare er et slags symbol for. De to tingene er relatert på en symptomatisk måte, kanskje, eller altså nærmest metaforisk. Dette er hovedpersonens store oppdagelse. I et slags essay på omtrent 100 sider mot slutten legges denne innsikten ut for oss, leserne, på en lærd måte. Det må forresten ikke være en mann, det kan være en kvinne i stedet, kanskje det faktisk er bedre. For de fleste leserne vil det avgjørende for hvorvidt de liker boken og har utbytte av den avhenge nettopp av deres forståelse for denne metaforiske, eller skal vi si symbolske, kanskje nærmest mytologiske sammenhengen, altså den mellom det opprinnelige ønsket og det egentlige ønsket. De som tar det, de tar den, for å si det sånn.

2.  En annen, litt lik roman som den i punkt 1, har et grønt omslag, som vekker mye av det samme begjæret hos den som ser det, men i stedet for en slags vag, ikke uttalt avsky vekker det samtidig også regelrett kvalme. Folk får lyst på boken, de tar den opp, snur den kanskje rundt, og så spyr de, rett og slett. Det er et problem for bokhandelen, selvfølgelig, og særs pinlig for den (potensielle) kunden, som i de fleste tilfellene ganske skamfullt ser seg nødt til å betale for boken, og som også fortsatt gjerne vil ha den. Denne romanen blir dermed en slags merkelig bestselger, selv om ingen til syvende og sist klarer å lese den. Det er jo trist, og betyr at selve innholdet i boken er fullstendig uvesentlig. På sett og vis kunne sidene bare være blanke, men det spørs om ikke folk ville reagert på det. Dermed er det tryggest å fylle dem, sidene altså, de fleste av dem i det minste, med tekst.

3. En roman som foregår i en tid som ligner på vår egen, men som ikke er helt lik. Landet den foregår i ligner også på vårt, men med noen forskjeller. For eksempel kan statsministeren i denne boken hete Erling Stalsberg, og være fra partiet Venstre. Eller blir det for usannsynlig? La oss si han heter Einar i stedet. Einar Solfjell. Slike små vrier, hele veien. Men boken er ikke en samtidssatire, om du skulle tro det! Haha, nei og nei, langt derifra! Selve handlingen i boken finner sted langt unna maktens gemakker, for å si det sånn. Kanskje er statsministeren i dette landet, som altså ligner temmelig mye på Norge, ikke engang nevnt i teksten? Kanskje dette fiktive navnet på denne fiktive statsministeren bare eksisterer et sted i forfatterens egne notater, som en del av forarbeidene han eller hun har gjort før hen startet på selve skrivingen? Slik at ingen lesere noen sinne får greie på at statsministeren heter Einar Solfjell. Det kan hende. Dersom ikke forfatteren da på et tidspunkt avslører det, kanskje i et intervju hen gjør med Nrk, etter at boken har gjort suksess, kanskje på programmet til Hanne Lundmo, eller hvis den har vært kontroversiell, romanen, i debatten til Frodrik Nattvang, der vedkommende må svare sine kritikere, og i en passiar, helt mot slutten av programmet, mens temperaturen er på sitt høyeste, så kommer altså forfatteren til å nevne nettopp dette, at det er en statsminister i boken som ingen vet om, og at han heter Einar Solfjell, og dermed stilles alt, absolutt alt, som har blitt sagt frem til da i et helt annet lys. 

4. En roman som gir seg ut for å være noe helt annet, for eksempel en fotball, eller en hermetikkboks med pærer. Det er vanskelig å vite hvor teksten skal stå, om det er slik, og om det da faktisk kan kalles en roman. Kan en tapedispenser være en roman? En brannhydrant? Hadde vi snakket om dikt hadde det vært noe annet, nesten hva som helst kan være et dikt. En sykkel, en slagdrill eller en pakke servelat; alt det kan være dikt. Men romanen har kanskje ikke den nødvendige elastisiteten eller hva man skal kalle det. Selv om man sier at romanen kan romme alt, kan altså ikke alt romme en roman.

Dag Solstad på sparebluss

I foredraget «Dag Solstad leser Olav Duun», som er trykket opp og utgitt av Nasjonalbiblioteket i en liten, svart chapbook som selges for den latterlig lave summen av 49,- kroner, skriver altså, som tittelen ganske grundig avslører, Dag Solstad om nettopp Olav Duun. Solstad har aldri lest Duun før, skriver han, før han skal skrive og holde dette foredraget om Duun i 2015, altså på et tidspunkt der Solstad er blitt temmelig godt voksen selv, eller rett og slett gammel, for å si det som det er.

I dette essayet, som jeg har mest lyst til å kalle det, selv om det altså opprinnelig var et foredrag, konkluderer Solstad ganske hardt (og overbevisende) med at tiden har løpt fra Duun, og at selv om det går an å se storheten i det han har skrevet, og også forstå at samtiden regnet ham blant de aller største forfatterne, så snakker han ikke lenger til den moderne leser. Og grunnen til det, skriver Solstad, og her parafraserer og forenkler jeg, er at Duuns intriger (det man stadig oftere, også jeg, kaller for «plot») virker forserte. De dramatiske handlingene og scenene finner ikke sted på grunn av noen hverken ytre eller indre nødvendighet, men fordi forfatteren styrer sine figurer som marionetter. Dette er min (korte) utlegning av Solstads kritikk, altså, ikke hans egne ord.

Men denne kritikken av Duun er ekstra interessant i lys av Dag Solstads nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom høsten 2019 og høstet stort sett begeistrede anmeldelser og omtaler. For det er en svak roman, til Solstad å være, og grunnen til det er nettopp den samme mangelen som Solstad påpeker hos Duun: Romankarakterene og handlingene deres fremstår ikke som troverdige eller nødvendige, men som påfunn fra forfatterens side. Og dette er (selv om vi kanskje kan se den samme begynnende tendensen i noen av de foregående romanene til Solstad skrevet etter årtusenskiftet) et ganske klart brudd med det som alltid har vært en av Solstads store styrker som forfatter: Nødvendigheten i det han skriver. Rett og slett det han selv kaller «Det uoppløselige episke elementet» (i hvert fall i en mulig tolkning av dette litt ulne begrepet).

Når for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet går hjem og tenker på sin kone og sin gamle venn etter å herpet sin paraply og skjelt ut en elev, så virker det ett hundre prosent troverdig og nødvendig at det er akkurat det han gjør, og dermed er det også verdt å bruke tid på å forsøke å skjønne hvorfor. Når Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten setter seg frivillig i rullestolen, så fremstår det som en handling som er både uforståelig og forståelig på én gang, altså, som leser så kjøper jeg fult og helt at det er dette Bjørn Hansen gjør, at det er nødvendig for romankarakteren å gjøre dette, så og si altså at Bjørn Hansen er, i mangel av et bedre ord, ekte, et helt og reelt menneske som handler på en måte som fremstår som merkelig, men også som nødvendig, for ham selv.

Men når Bjørn Hansen i årets roman, som også på omslaget ser ut til å hete Roman 2019, handler som han gjør, så er det ofte ganske morsomt, men heller ikke noe mer enn det. Det er bare mer og mindre artige påfunn fra forfatterens side. Bjørn Hansen (og de andre figurene i romanen) kunne like gjerne gjort noe annet, og så kunne boka vært lenger eller kortere, alt ettersom.

Når det er påpekt, så føles det også nødvendig å si at jeg ikke synes boka er elendig, tvert i mot, den har fortsatt i mer eller mindre fullt monn en av Solstads andre (og mer synlige) adelsmerker som forfatter, nemlig språket, og det alene gjør den absolutt verdt å lese. Det er når man måler Solstad mot hans egen høye standard at dette ikke når opp.

En siste tanke er at jeg etter å ha lest Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde den gangen jeg leste Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, en bok som var skrevet (helt eksplisitt, så vidt jeg husker) som en Solstad-pastisj. Den var godt gjennomført, som pastisj, morsom og underholdende, men den var også merkelig tom. Jeg satt igjen med et og hva så?etter endt lesning. Så også denne gangen. Har Dag Solstad som forfatter rett og slett blitt en pastisj på seg selv?

Hvorfor lese bøker

Fra tid til annen må man, som ivrig leser, spørre seg hvorfor man stadig vekk og hele tiden insisterer på å fortsette å lese bøker. Det aller meste av det man leser, er det lett å tenke, er jo ganske likegyldig, eller, det setter ikke veldig sterke eller dype spor. Det er ganske få av de bøkene jeg leser i løpet av et år som jeg husker særlig godt bare noen måneder senere. På den andre siden er det jo en håndfull som blir sittende i minnet, og en mindre håndfull igjen som blir viktige, som får meg til å tenke andre tanker, eller tenke på en annen måte, eller se eller forstå noe med et annet blikk enn jeg hadde før, eller som setter i gang en eller annen prosess, eller medvirker til den, som ender opp i noe jeg skaper eller gjør selv. Og det er selvfølgelig for å finne disse bøkene at det virker nødvendig å fortsette å lese mange. Dersom det fantes en metode som med noen grad av rimelig sikkerhet på forhånd kunne forutsi hvilke bøker som ville ha en slik virkning, og hvilke som ikke ville ha det, ville jeg muligens kastet meg over den (da velger jeg å overhøre den lille stemmen som sier at det er dumt å overlate valget om hva man skal lese til en eller annen autoritet), men en slik metode eksisterer ikke. Man kan lene seg på lister over kanoniserte verker, oversikter over såkalte «klassikere», anmeldelser og essays om bøker, samt anbefalinger fra gode lesere man kjenner, og så videre, men det er etter min erfaring ingen ting av dette som på noen måte garanterer en av de «gode» (la oss kalle de det) leseropplevelsene. Det handler selvfølgelig om en hel del ulike faktorer, som kanskje kan destilleres ned til at en leseropplevelse handler om en bestemt person på et bestemt tidspunkt i en bestemt tilstand, og at disse faktorene har enorm innvirkning på hvordan boken som leses oppfattes. Det er selvfølgelig også en del av grunnen til at det å gjennlese gode bøker etter mange år kan fremstå som en helt eller delvis ny opplevelse. Derfor, altså, er det nødvendig, i hvert fall for meg, å lese ganske mange bøker, bredt, i ulike sjangere og av ulike typer.

Så er det en annen faktor også, som jeg kanskje må skrive mer om ved en annen anledning, eller, det er flere faktorer, men én av dem er at det er mye god lærdom i å lese ikke helt vellykkede eller til og med ganske dårlige bøker; fra det perspektivet er også lesingen av selv de semreste bøkene ikke helt bortkastet. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. 

«Bokelskere»

Books now exist as book-objects; they are written by writers, loved by “book lovers,” made into lists, declared important. As objects they can be staged, as purveyors of relatability they can be used. But there’s a pervasive sense that they aren’t really meant to be read, critically evaluated, hated, or loved. Opinions are formed about them in advance; “the conversation” around them progresses in expected lines. Just as Claire’s dress in Nothing but the Night could exist without a body, many books could probably exist as a meticulously produced hardcovers full of blank pages—not because they are bad, but because increasingly, they do not exist to be read in the first place.

Fra et essay om John Williams' nylig gjenutgitte debutroman Nothing but the Night av B. D. McClay i The Baffler.

Noen korte notater om (eldre) fantasy-litteratur

• Michael Moorcock, den britiske sci-fi/fantasy-forfatteren som har skrevet 80 bøker eller noe sånt, en så vanvittig produksjon at selv de mest ihuga fansene hans neppe har lest alt sammen, men som er aller mest kjent for (så vidt jeg vet) bøkene/historiene om Elric av Melniboné, en nihilistisk, deprimert døende albinokriger med et intelligent magisk sverd. Jeg har hatt en samling med de første historiene Moorcock skrev om Elric (på midten av 60-tallet) stående i hylla i mange år, men har ikke begynt å lese dem ordentlig før nå. Det er ganske artige greier, med enorme mengder patos og eksistensiell angst.

• Jack Vance – også en av fantasy-litteraturens Grand Old Men. Han har jeg forsøkt å lese noe av tidligere en gang, men nå lånte en antologi på Deichmanske med «de beste» fortellingene hans fra hele forfatterskapet – og sovnet etter å ha lest bare ganske få sider. Også dette en historie fra 60-tallet, for øvrig.

• I motsetning til dagens fantasy-litteratur, som ser ut til å nesten utelukkende bestå av lange romaner på 500 sider eller mer som er kjedet sammen i rekker på 3 - 6 - 9 - 15 bøker eller mer, og hvor det man kaller «world building» og det å kunne skrive formelpreget action er langt viktigere egenskaper for forfatterne enn å være særlig gode til å skrive, så dreide fantasy seg på 60-tallet og bakover (så vidt jeg vet, jeg er overhodet ingen ekspert) om korte historier trykket i blader, ofte med hovedpersoner som går igjen, men episodisk, ofte ikke-kronologisk. Det betyr for det første at det er langt mer overkommelig å lese dem, fordi du får en avrundet historie på 20 sider eller så, uten alle de såpe-opera-taktikkene den moderne fantasy-litteraturen bruker for å strekke ut fablene sine over tusenvis av sider.

• Lengden på fortellingene gjør også automatisk noe med tematikken – de kortere historiene handler mer om personligheter og personer enn om å redde verden, for eksempel. De er også, i hvert fall de beste, veldig mye bedre som ren prosa enn alt jeg har sett av de nyere fantasy-forfatterne. 

• Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med denne tankerekken, det over er ikke akkurat veldig dype innsikter eller noe. Fra et sjangerteoretisk standpunkt ville det være interessant å se på hvilke grunner det er til at fantasy har endret seg så radikalt i publiseringsmåte, jeg vil tro det i stor grad har å gjøre med godeste Tolkien og Ringenes herre, som både i lengde og verdens-bygging satte en viss standard som svært mange etterfølgere ivrig har kastet seg på, kombinert med den åpenbare komersielle serie-tankegangen der det å hekte noen på en føljetong vil fremstå som et attraktivt mål. 

3 ting, uke 10 (Kracht, TooM, AFV Press)

• Christian Kracht, den sveitsiske forfatteren (eller er han østerriksk? Det må jeg huske å sjekke før jeg legger ut denne bloggposten) som på norsk er utgitt av Pelikanen forlag, har jeg muligens eller muligens ikke skrevet om før, men jeg burde ha gjort det. Imperium er en av de beste romanene jeg har lest de siste fem årene, en sann svir, en lesefest, smart og morsom. Jeg blir her i solskinn og mørke, den andre romanen som ble oversatt til norsk, likte jeg også godt, men den etterlot seg ikke samme inntrykk. Nå holder jeg på med romanen De døde, som er så rar at jeg sannelig ikke vet hva jeg skal synes, annet enn at jeg liker det. Det er blant annet noen veldig rare språklige ting i denne boka, feil grammatikk og merkelige ordstillinger, at jeg tar meg i å lure på om oversetter og språkvasker har gjort en dårlig jobb, eller om det virkelig er ment å være slik. Antagelig er det ment å være slik. Men da forstår jeg ikke helt hvorfor. Og hvilken stor glede ligger det ikke i det, å lese noe man ikke helt skjønner? Noe som bryter med forventningene, som forvirrer, som rett og slett går over hodet på en?

• Time out of Mind, Bob Dylans store comeback-plate fra 1997, en plate som kan regnes med blant hans aller beste (i hvert fall på ti på topp, noe som i Dylan-sammennheng er høyt), er en plate jeg alltid har likt, men jeg har ikke innsett hvor stor og viktig den er før helt nylig. De siste par årene har jeg, med lange mellomrom, lyttet meg gjennom alle albumene hans i kronologisk rekkefølge (jeg hører på Love and Theft mens jeg skriver dette), og forrige uke var tiden kommet for å høre på nettopp Time out of Mind. Og etter å ha brukt de foregående ukene på å høre på de temmelig begredelige platene han slapp på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, album som i beste fall kan beskrives som helt greie, i mange tilfeller som direkte redselsfulle, der det i stor grad virker som om Dylan helt har mistet evnen til å lage genuint gode låter, så er TooM en real åpenbaring. En plate full av gode låter, med gode tekster, og som fungerer som en enhet, et virkelig helstøpt album, av et format man må tilbake til 70-tallet for å finne maken til i katalogen hans. At kritikere og lyttere var over seg da denne skiva kom virker langt mer forståelig på meg nå enn det gjorde før, med andre ord.

• Forrige uke fikk jeg endelig somla meg innom Bislett bok og plukket med meg de to nyligste utgivelsene fra elefantfabrikken-favoritten AFV Press. To små chapbooks, en på dansk og en på svensk. Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt av Leonard Franzén er oransj, 35 sider lang, og har, som tittelen tydelig viser, et betydelig humoristis overskudd. Lang tittel, om enn  ikke like lang, har også danske Mirian Dues bok, Telter i randen af et mørkt øje, sover i knitrende sengetøj. Den har jeg ikke lest enda, men dersom førsteinntrykket ikke er helt galt er dette kanskje den mest normal-poetiske (hvis det er et begrep) utgivelsen på AFV Press så langt. Men det har jeg altså ikke egentlig dekning for å si, jeg får heller vende tilbake til saken senere.

 

Onsdagslenker

• Min gode venn Stian Johansen kom nylig ut med boka Norge og døden, og har skrevet en fin liten sak om den nesten glemte forfatteren Magnhild Haalke, som var en av inspirasjonskildene/researchkildene hans under arbeidet med boka.

• The Paris Reviews intervju med Hunter S. Thompson ligger nå åpent på nett (i hvert fall en kort periode).

• Vagant-redaktør Audun Lindholm har gjort seg noen interessante tanker om den nye filmen om 22. juli på Utøya, en film som hadde premiere under filmfestivalen i Berlin nylig og som snart kommer på kino i Norge.

3 ting, uke 8, 2018 (GURLS, Dante, Agora)

* MUSIKK: Sist fredag så jeg trioen GURLS på Victoria nasjonal jazzscene. Hanna Paulsberg på saxofon, Ellen Andrea Wang på kontrabass og Rohey Taalah på vokal. Tre enormt dyktige musikere i et skikkelig stilig overskuddsprosjekt. Plata deres er nettopp ute, og inneholder noen veldig gode låter (og et par-tre ikke riktig så gode). Humor, lave skuldre, men til fingerspissene profesjonelle. Sjekk låtene «Dis Boy» og «Worried Bout Ya» for eksempel. Jazz, pop, R&B, funk kanskje, en dæsj hiphop og innslag av jodling. Håper de får mange lyttere, og hvis du får sjansen til å se dem live er det bare å gripe den med begge henda. Spotifylink.

* BØKER: Det gleder mitt hjerte at det er kommet to nye Dante-oversettelser samtidig. Ikke har jeg lest noen av dem, de nye oversettelsene altså, men det skal jeg, sånn etter hvert. Det er tross alt en bok som er rundt 700 år gammel, så det er ikke presserende å være først ute med å lese. Det jeg har lest er Magnus Ullelands oversettelse, Sigmund Skard og Henrik Rytters deloversettelse, og deler av de danske og svenske oversettelsene, som jeg ikke husker hvem som står for, samt Trond Berg Eriksens utmerkede bok Reisen gjennom helvete, som tar for seg verket, og i særdeleshet Inferno, den gangen jeg studerte idéhistorie. Lesingen av Dante var første gang jeg virkelig følte jeg fikk noe ut av å lese kanoniserte klassikere, slik jeg husker det. Historien om Grev Ugolino, for eksempel, gjorde et merkverdig inntrykk på ca. 21 år gamle meg.

* TIDSSKRIFT: Ord kan ikke beskrive hvor lite jeg forstår når jeg leser Walter Benjamin, men jeg fortsetter allikevel å prøve. Nå har Agora kommet med et nytt nummer, viet nettopp ham. Jeg tenker på «Angelus Novus» av Paul Klee hver gang jeg skriver navnet hans, så overfladisk er kunnskapene mine. Vi får se om Agora klarer å endre på det, eller om jeg for evig og alltid er dømt til å forbli en rein Benjamin-dilettant.

3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)

1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)

3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.

3 ting uke 11 (Sorokin - BLA - TV)

1. Flamme forlag ga i fjor ut Vladimir Sorokins science-fiction-roman Telluria, som, lik oversatte bøker flest, dessverre, fikk temmelig lite oppmerksomhet. Femti kapitler, hver med sitt uttrykk, et overflødighetshorn av ideer, og skarpt, skikkelig skikkelig skarpt. Fra Odd W. Suréns anmeldelse i  Vagant (som var den som gjorde meg oppmerksom på boka):

Sorokins originalitet ligger i blandingen av høyt og lavt, det utviklede og det primitive side om side, og dette kan kanskje leses som en litterær framstilling av det russiske, både samfunnslivet og vitenskapet, høyt utviklet på noen områder, nærmest tilbakestående på andre, det ene benet på full fart inn i framtiden, mot radikalt endrede samfunnsformer, det andre i tradisjonens revesaks.



2. Bokvennen Litterær Avis har blitt månedsavis, og dermed har Norge fått sin første slike. Tradisjonelt har litterære tidsskrifter i Norge kommet fire ganger i året (eller ofte også færre), og det er ingenting galt med det, men en månedlig utgivelse gir selvfølgelig et litt friskere tempo, mulighet til å være mer oppdatert og i tiden og ikke minst, tror jeg, til å senke skuldrene noe - være litt friskere og freidigere, rett og slett. Det tror jeg er bra. Nummerne som har kommet så lang har vært ujevne, og det vil jeg gjette at de kommer til å fortsette å være, men med det månedlige perspektivet er det mye lettere å akseptere og tilgi akkurat det, fordi jeg uansett ikke har noen ambisjon om å lese hele blekka fra perm til perm hver måned (like lite som jeg leser f.eks. Morgenbladet fra perm til perm hver uke, herregud, det skulle tatt seg ut, så mye svada som de trykker (og jeg liker MB svært godt, altså, bare så det er sagt)). Sjekk nettsiden for noen utvalgte artikler.

3.  Lages det fortsatt gode TV-serier i verden? Det må jo logisk sett finnes noe det er verdt å se, men alt jeg hører eller leser om virker bare tåpelig. Noen som har noen genuint gode tips?

3 ting, uke 23 (Rick & Morty - Slekters gang - Werner Herzog)

1. TV: En relativt ny animasjonsserie (som finnes på Netflix), ved navn Rick & Morty, komedie med science-fiction-ferniss, en ung gutt og hans geniale oppfinner-bestefar opplever merkelige eventyr sammen, med slik kynisk og rå humor som er blitt de rigueur i moderne voksen-animasjon (innflytelsen fra The Simpsons på alt som lages av slikt kan antagelig ikke overvurderes). Ikke like brilliant som Bojack Horseman eller like morsomt som Archer, men allikevel veldig underhodende i 25 minutter lange doser. Episoden der Morty blir seksuelt antastet av en Jellybean inne på toalettet er noe av det rareste/ekleste/morsomste jeg har sett på tv på lenge.

2. BOK: Jan Kjærstads bok av fjoråret, Slekters gang, er av flere mennesker hvis litterære smak jeg stoler på beskrevet som noe av det aller beste han har skrevet. Den er tjukk, og tidvis skikkelig kjedelig, men det er også svært mye godt i den; akkurat den setningen kunne vært skrevet om nesten alle Kjærstads romaner, for øvrig. (Her burde jeg kanskje skrevet et kort referat om «hva den handler om», men det finner du selv et annet sted på internett, om du er interessert). Jeg er ennå ikke gjennom alle de drøye seks hundre sidene, blant annet fordi jeg innimellom blir så provosert av Kjærstads insistering på å hamre inn de samme poengene om og om igjen. Han har, også i denne romanen, noen nøkkelsetninger eller nøkkelpoenger som han virker direkte redd for at leseren skal gå glipp av og som han derfor gjentar gang på gang på gang på gang. Tidvis føles det som om forfatteren selv står bak skulderen min og følger med mens jeg leser, og plutselig spretter frem og peker på et eller annet (i utnnagspunktet ikke akkurat subtilt formulert eller vanskelig fattbart) poeng mens han entusiastisk smiler og spør «fikk du med deg det, eller? Hæ? Hæ?», og det er sikkert godt ment, men uansett usedvanlig irriterende. Leseren er ikke dum, Kjærstad, du trenger ikke å mate oss alle med teskje. Men ellers, en meget god, tankevekkende, morsom, smart roman som jeg føler at hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den er blitt til del.

3.FILM: Mannen med verdens aller beste aksent og stemme, Werner Herzog, kommer med en ny film over sommeren. Innholdet høres ærlig talt litt kjedelig ut (internett, revolusjon, ting er annerledes nå enn de var før, bla bla bla), men med den stemmen høres nesten alt smart og dypt ut allikevel. Og så er han innimellom vanvittig morsom, på en veldig lavmælt måte, så også i traileren som du finner under linken over. «Have the monks stopped meditating? They all seem to be tweeting.»

3 ting, uke 19 (CFKL - Den engelske kanal 2016 - Skam)

1. BOK: Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon har jeg skrevet om før, bl.a. om slippfesten. Nå har folkefinansieringa til bind II startet (boka kommer i november), og listen av bidragsytere er ennå mer internasjonal og ennå mer imponerende denne gangen. George Saunders, Jonatahan Lethem, Blixa Bargeld og Josefine Klougart er bare noen av dem. Det kom inn nesten 100 000 kroner i løpet av det første døgnet, så dette er populære greier. Her er en link, det er bare å hive seg med.

2. BOK: Den engelske kanal 2016 er nettopp kommet ut. Bidrag fra gjengangere som Gunnar Berge, Kristin Berget og Claude Royet-Journoud (overs. av red. Jørn H. Sværen), men også i denne sammenhengen nye navn som Arve Kleiva og Andreas Vermehren-Holm. Årets utgave er den tykkeste så langt, 275 sider, og omslaget er rødt. Jeg skrev en del om utgaven fra 2013 her. De samme poengene gjelder i stor grad fortsatt; Sværen vet hva han vil, og gjør det, kompromissløst, virker det som.

3. TV: Skam er ikke så bra som noen skal ha det til, men det er veldig bra allikevel. Trass i et manus som varierer en god del i kvalitet (men som ofte er svært godt) og skuespillerprestasjoner som gjør det samme, har den først og fremst en følelsesmessig råhet og ektehet ved seg som er ekstremt tiltalende. Selvfølgelig er det ikke slik det er å være 16 i dag, ikke akkurat slik, men det er kanskje så nær som man kan klare å komme innenfor dette mediet. En av de tingene som fascinerer meg mest med denne serien er at den ble laget helt spesifikt for målgruppa jenter 16, uten hensyn til eller tanke på at den skulle appellere til noen andre, men så ender den altså opp med å treffe usedvanlig bredt, både med tanke på alder og kjønn. Det går an å trekke lærdommer av det, skulle jeg mene. Anbefales, serr.

Bytte bank

Agnar Lirhus har skrevet en skjønnlitterær pamflett (eller hva man skal kalle det) med tittelen Bytte bank, i raseri og sinne over DNBs (og hele bankvesenets) rolle i skatteundragelse og Panama-papirene, men også videre, deres rolle i å bidra til at profittmaksimeringen blir den eneste målestokk på absolutt alt. Raseri og resignasjon. Rask å lese, og jeg tror jeg liker den.

Intevju med Lirhus i Dagsavisen.

Lenke til å laste ned boka (pdf).

En morsom bok fra Drammen

1. Den morsomste boka jeg leste i 2014 – og den morsomste debutboka jeg har lest noensinne – var Ingvild Schades Drammens rekordbok (Oktober forlag). Den handler om Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og hans aparte familie i Drammen, inkludert svogeren Reidar som har skrevet romanen Fravær i rom, en tung og kjedelig bok som handler mest om forfatterens knehase, og en sønn (eller er han stesønn?) ved navn Glenn, som er utvist fra skolen for å ha skrevet langdikt som henger ut navngitte personer.

2. Et utdrag (fra Reidars tid på Drammens beste skriveskole):
Mandagsforeleseren spytter bly på et linjeark, får brått en idé: – Hva om du skriver at leiligheten er tapetsert med svaler? Svaler som flyter eller svever i presens?
– God idé, sier Reidar. – Men den ideen må jeg nok spare til romanen jeg skal skrive en gang i framtida. En roman som skal utvikle seg til et storarta sosialt prosjekt. Dessuten er leiligheten til familien Beige tapetsert med hester i virkeligheten. Jeg kan ikke skrive at jeg ser en fugl når alt jeg ser, er hest.
– Du kan ikke skrive en roman før du har skrevet en perfekt novelle, sier mandagsforeleseren.
– Hva er ei perfekt novelle? spør Reidar og gleder seg til å skrive den.
– En perfekt novelle, sier mandagsforeleseren og smiler ømt, – en perfekt novelle er et ytterst intimt og luftig portrett av en innadvendt ung dame. Hun bør se på ting og tenke på hva ting ligner, og så kan hun for eksempel ha et identitetsproblem. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra?
Reidar kjenner til en spesped i hovedstaden med inverterte brystvorter.
– Men jeg skal heller skrive om hjertet, sier han. En HB8-blyant triller over bordet.  

3. Boka er rundt 300 sider lang (rettelse: 258 sider), og jeg tenkte først at det er alt for langt for en bok som er såpass tøysete. Humoristiske bøker gjør seg vanligvis best dersom de er korte, kanskje 150 sider eller så. Men Schade klarer to kunststykker: for det første fornyer og videreutvikler hun humoren hele veien, slik at romanen påkaller like mye humring og latter mot slutten som det den gjør i starten – hun klarer altså å unngå fellen det er å finne en type vitser som fungerer og så gjenta dem (med variasjoner) inntil de er brukt opp. Det andre som skjer, og som jeg nesten ikke skjønner at er mulig, er at jeg som leser på et tidspunkt virkelig begynner å bry meg om Jan Beige – jeg vil at det skal gå bra med ham.

4. Boka er utstyrt med tegninger laget av forfatteren selv; jeg har særlig og spesielt sansen for de små fluene som kravler rundt på noen av sidene.

5.  Et annet element som holder utmattelsen fra livet er de mange ulike teksttypene vi er innom i løpet av boka: chattelogger, notater fra skrivekurs, monologer, brev, utdrag fra romanen-i-romanen etc.

6. Det går dårlig med Jan Beige. Heldigvis for romanen, holdt jeg på å si. Dermed er dette teknisk sett ikke en komedie, men en tragedie, i følge de aristoteliske kategoriene. Og det gjør boka ennå morsommere.

7. Mange ville forresten påstå at det er Reidar Larsen som er hovedpersonen i boka, siden det er han som tar mest plass (både bokstavelig og figurativt), men det er feil. Den viktigste personen i boka, den som holder det hele sammen, det er ingen annen enn Jan Beige, og det er derfor vi er nødt til å identifisere ham som hovedpersonen. (Oppgave til fremmelige skoleelever: grei ut og redegjør for det foregående utsagnet, referer gjerne til Bakhtin og Rabelais, og, om du absolutt må, Fløgstad.)

8. Det er muligens den samme teknikken man benytter i amerikanske komedier: hovedpersonen må være en mer eller mindre straight guy, en relativt kjedelig og normal person, som fungerer som identifikasjonsobjekt for publikum. Så kan man øke graden av eksentrisitet og merkverdighet jo mer perifere personene er. De nærmeste er litt rare, de som bare har gjesteroller en gang eller to per sesong kan være så outrerte som helst. Den normale forankrer galskapen på et vis, og fremstår som ennå mer normal og likandes i kontrast til de andres galskap. Kanskje.

9. [Fordi jeg er et rotehue har denne bloggposten blitt publisert i uferdig tilstand minst to ganger tidligere, og så har jeg fjernet den igjen. Til de som har lest den før og nå leser den igjen kan jeg bare si beklager.]

10. Noen ganger leser man en bok og tenker at det hadde vært gøy å ta en øl med forfatteren. Dette er en av de gangene. Jeg er usikker på hvilke kvaliteter ved en bok som gjør at jeg tenker det, men det har antagelig noe med følgende tre faktorer å gjøre: a) humor b) intelligens og sist men ikke minst c) en medfølelse for det tragiske og patetiske mennesket. Kurt Vonnegut, sier jeg. Ragnar Hovland sier jeg. Ingvild Schade sier jeg.

11. Drammens rekordbok av Ingvild Schade. Oktober forlag 2014. 258 sider. Trykket på Munken print cream 80 gram. Omslag av Rob Mientjes, illustrasjoner av forfatteren. Satt med Sabon next og Akzidenz grotesk.

7 ting, uke 5 (Norge - Dylan - New Narrative - Howard Jacobson - Litterære arrangementer - Henrik Nor-Hansen - Morten Abel)

1. De siste ukene har store deler av det norske nyhetsbildet vært som en sammenhengende vitsetegning. Mullah Krekar skal tvangsflyttes til Kyrksæterøra? Erna Solberg kommenterer regjeringens flytting av iskanten med «iskanten har flyttet seg selv»? Vebjørn Selbekk har TGI Fridays som favorittrestaurant? Siv Jensen er for menneskerettigheter som minister, men åpen for å bryte dem som partileder? Robert Eriksen analyserer seg frem til at en politisk streik må være «politisk motivert»? Vitsemakerne har boltret seg over hele fjøla, men ingen av vitsene er i nærheten av å være så morsomme som nyhetene i seg selv. Og det er jo rett og slett ganske trist.

2. Bob Dylan kommer straks med en ny plate, og det medfører alltid et snev av forventning, selv om han vel ikke har laget en virkelig god plate på ganske mange år. Love and theft fra 2001 er ganske god, men ikke akkurat noen klassiker, så man må vel tilbake til Time out of mind fra 1997 for å finne sist gang han virkelig var i storslag. Uansett, denne gangen dreier det seg om en plate med tittelen Shadows in the night, og den inneholder ingen originale komposisjoner, bare covere av mer eller mindre gode, gamle låter som først og fremst er kjent i Frank Sinatras tolkninger. Bob gjør Frank, med andre ord. Sporet «Stay with me» kan høres via YouTube allerede:

3. Via den svært ofte interessante bokbloggen biblioklept ramlet jeg inn i en Wikipediaartikkel om en litterær bevegelse jeg ikke kjente til fra før, New Narrative, som umiddelbart høres ut som om den driver med/drev med ting som er for meg interessante. Bortsett fra Dennis Cooper kan jeg ikke huske å ha hørt om noen av navnene som ramses opp. Men hvor skal man begynne? Her har jeg tydeligvis en liten researchjobb å gjøre.

4. En ny favoritt (har jeg nevnt ham før?): Howard Jacobson. Britisk forfatter av jødisk herkomst. På norsk finnes bare boka Finklerspørsmålet (Cappelen Damm 2011) som vant Man Booker-prisen i 2010. Å nevne at Jacobson er jøde er strengt relevant, for det er et av hans viktigste temaer, sammen med sex. Leif Ekle har en god anmeldelse av Finklerspørsmålet, der han bl.a. skriver: «Det er altså gjennom denne trekanten av venner og dens nære omland at Howard Jacobson skaper det spenningsrommet som gir ham plass til å vasse fryktløst inn nesten alle tenkelige forestillinger om det jødiske – sett innenfra så vel som utenfra. Positivt som negativ; jødisk selvhat og selvforakt, skam over Israel, skam over å tilhøre et forfulgt folk, ambivalens og stolthet. Ikke minst gjelder det forholdet til andre og andres forhold til det jødiske. Hva gjør man når jøder igjen angripes? Jacobson viker ikke for noe spørsmål.» Så har jeg nylig brukt lang tid på å lese Kalooki nights, en temmelig tykk roman fra 2006, som Jacobson selv har kalt noe sånt som «Den mest jødiske av alle jødiske romaner noensinne» – en sann svir å lese. Nå er jeg i gang med min Jacobson-roman #3, The Act of Love, fra 2008. Det alle disse har felles er at de er svært morsomme, i tillegg til å være både tankevekkende og velskrevne; Jacobson er en lesevennlig og intelligent forfatter, og, om jeg ikke tar veldig mye feil, en av vår tids store.

5. Hva skjer med interessen for litterære arrangementer om dagen, a? For halvannen uke siden var det lansering av den nye platformen for lydbøker, Ferdigsnakka.no, på Internasjonalen, og det var lang kø, stappfult, og endte med at ganske mange rett og slett ikke fikk plass. Og denne uka hadde Litteratur på Blå en kveld om Simone de Beauvoir, hvor det i følge rapportene var 150 mennesker som ble avvist i døra pga. plassmangel. Sånt har jeg knapt nok hørt om før, bortsett fra når det kommer virkelig store utenlandske forfattere til Litteraturhuset eller lignende.

6. Roman: En kort evaluering om psykososialt stress er en kort, svært kort, liten bok av Henrik Nor-Hansen, og må vel regnes med blant de mer originale bidragene i norsk bokflora de siste årene. Den er drøye 60 sider lang, og er skrevet i et tørt, rapport-aktig språk – faktisk gir hele romanteksten seg ut for å være en rapport om en mann som har gjort en merkelig forbrytelse, og et forsøk på å forstå eller forklare hvordan denne mannen har endt opp slik. Det er en veldig morsom og veldig trist bok, som leses på kanskje halvannen time. På kjøpet får man noen interessante og originale beraktninger om det norske samfunnet de siste 20-30 årene, særlig boligpolitisk. Anbefales.

7. Musikk: Morten Abel synger på norsk i den nye singelen «Anabelle», som balanserer, eller kanskje snarere vakler, sjangler, som en full sjømann, på grensa mellom ganske smart og skikkelig teit. Kudos for å synge på norsk (de engelske tekstene til Abel har alltid vært ... ehh), og spesiell ekstrakudos for tekstlinja og rimet: «Hun hadde veldig fine knær ... der». Verdt å høre på mellom tre og sju ganger.

Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.

7 Ting, uke 3 (Greil Marcus - Bård Torgersen - Gunnhild Øyehaug - Ariel Pink - Twin Peaks - Sia - Ytringsfrihet 2.0)

1. Greil Marcus, en god skribent (som tidvis går i den fellen å tro at han er brilliant), skriver i The Believer en spalte som heter «Real life rock top ten», der han i korte avsnitt tar opp ulike ting som har opptatt ham i det siste. Det er en blanding av interessante observasjoner og banaliteter, men alt i alt en spalte som er verdt å lese; ganske ofte nevner han bøker eller musikk jeg ikke kjente til, for eksempel, og som det virker verdt å gjøre seg kjent med. Fragmentert og malaroposaktig, som en slags velredigert blog i papirformat. The Believer er først og fremst et papirmagasin, men noen eksempler finner du f.eks. her og her.

2. Bård Torgersensroman av fjoråret, Vær så snill, har ikke fått så voldsomt mye oppmerksomhet, i hvert fall ikke som jeg har registrert, og det henger nok sammen med at den, i likhet med hans forrige roman, Voksne og barn, føles som noe av en lettvekter. Slik jeg skrev om den forrige boka er jeg skuffet over mangelen på utvikling i forfatterskapet hans – selv om det er mye fint i Vær så snill er det en bok det er vanskelig å virkelig glede seg over, fordi den også har så mange åpenbare mangler og svakheter. Boka består av ulike deler, som bare har en veldig løs, om noen, tilknytning, og jeg stoler etter hvert så lite på autoriteten til forfatteren qua forfatter at jeg rett og slett begynner å mistenke at det er deler som er skrevet helt uavhengig av hverandre og så presset inn i samme roman litt tilfeldig. Denne følelsen understøttes av at språket denne gangen er adskillig slappere enn det pleier å være fra Torgersens hånd – tidvis er det så pludrete og automatisert at det kunne vært hentet ut av en gjennomsnittlig norsk krimroman (og det er ikke et kompliment). Etter endt lesning sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest et tidlig utkast til en roman, et lovende utkast, men også et utkast som hadde trengt mer arbeid og redaksjonell motstand for å bli virkelig godt. (Tillegg: Det ovenstående er en meget urettferdig ting å si om en bok uten å underbygge det noe videre, og jeg tenkte først at jeg skulle sette meg ned og analysere nøyaktig hva det er som mangler i denne boka, men tiden strekker ikke til. Dette er tross alt bare en blog. Dersom det er et tidsskrift el. som er interessert kan jeg skrive et essay om boka, evt. også om Torgersens forfatterskap som helhet – han er, sine svakheter og mangler til tross, en genuint interessant forfatter. Og morsom, ikke minst.)

3. En annen bok jeg er ambivalent til, men som for meg lander på den andre siden av streken, er Gunnhild Øyehaugs nye roman, Undis Brekke. En litterær metaroman, som antagelig først og fremst vil appellere til litteraturvitere og forfattere (?).

4. Ny-ish musikk: Jeg har prøvd å høre på Ariel Pink, nærmere bestemt plata pom pom. Det er mulig å høre at et finnes et poptalent et sted der inne, for noen av melodilinjene er ganske catchy, men det er begravet under et hav av gimick-aktige påfunn som bare er irriterende. Jeg mistenker at jeg ville ha prøvd hardere å like dette for 10-15 år siden, men nå merker jeg at jeg rett og slett ikke gidder. Høy score på Pitchfork, men helt jævlig å høre på.

5. Twin Peaks, ny sesong 25 år etter: Selv om originalskaperne David Lynch og Mark Frost er involvert, og det nå vistnok er bekreftet at Kyle McLahan skal gjenta rollen som Dale Cooper, så er det vanskelig å se for seg at historien kan føres videre på noen måte som ikke bare vil devaluere det som har kommet før. Men der er selvfølgelig lov å håpe. Jeg vedder en tusenlapp på at dette blir en gigantisk skuffelse, noen som vil vedde i mot?

6. Sia - Elastic Heart video, regissert av Sia og Daniel Askill, med Maddie Ziegler og Shia LaBeouf. Koreografert av Ryan Heffington. Fin. Men er det kunst?

 

7. Ytringsfrihetens grunnleggende prinsipper, versjon 2.0: 1. Ingen ytring er virkelig fri dersom den ikke KRENKER noen, aller helst en muslim. 2. Den som gir sin støtte til ytringsfriheten på litt andre måter eller med litt andre ord enn DE ENESTE RETTE skal settes i gapestokken. 3. Alle som motsier oss på noen som helst måte forsøker seg på KNEBLING og er dermed motstandere av ytringsfriheten. 4. DEN VESTLIGE SIVILISASJON står umiddelbart for fall dersom vi ikke bruker ytringsfriheten vår til å KRENKE så mye vi kan hver eneste dag.

Nyanskaffet bok

På Forslaget i går kjøpte jeg denne:

John Erik Riley, En spissformulering - forsøk og forslag. Essays. Gyldendal 1996. Riley debuterte året før med romanen Ikoner i et vindu, og var bare 26 år gammel da denne boka kom. Jeg har lest ganske mye av Riley, men denne boka refereres det sjelden eller aldri til, i hvert fall kan jeg ikke huske å ha hørt noe særlig om den. En rask gjennomblading tyder på at dette er essays i den eksperimentelle enden av essayistikken; tekstene er korte, tilsynelatende fragmentariske, og mange steder snakker forfatteren om seg selv i tredjeperson. («Jon Erik tenker at ...» osv.). Jeg kjenner ganske stor glede ved å ha en bok i hende som jeg knapt nok vet noe som helst om, og som virker å være original og eksperimenterende, samtidig som jeg pga. av kjennskap til forfatteren er rimelig sikker på at det her vil være tankestoff som det er verdt å bruke tid på.