Konversasjonsleksikonet, fjerde runde

Elefantfabrikken har tidligere omtalt folkefinansieringskampanjen, noen førsteinntrykk om innholdet og slippfesten. Men jeg er ikke ferdig ennå. Det gjenstår ennå å si noe både om de fysiske og de metafysiske aspektene ved denne nesten usannsynlig flotte boka.

Jeg har eid tre (3) eksemplarer av den håndinnbundne førsteutgaven. Et av dem (til venstre) er forfattereksemplaret som jeg fikk som bidragsyter, de to andre er kjøpt og betalt til full pris, ett under folkefinansieringskampanjen (hard innbinding, i midten) og en forrige uke (myk innbinding, til høyre), for hhv. 1000,- og 600,- kroner. Aldri før har jeg brukt så mye penger på en bok. (Jeg har senere solgt ett av eksemplarene, men utsagnet står seg forstsatt.)

Magebåndene, som dere ser på de to eksemplarene til venstre, er fine, men de dekker også til den fantastisk flotte forsideillustrasjonen (som er laget av Johannes Høie). Her er et bilde av den myke utgaven uten båndet på.

Alle bøkene (bortsett fra forfattereksemplarene, som har preget navn på forsiden, og dermed er lette å skille ut på den måten) har et preg med «Denne boken ble IKKE STJÅLET fre 24. okt 2014». Finner du den ene boken som ikke har dette (og som heller ikke har et forfatteravn på forsiden), så har du  gjøre med tyvegods. Bøkene er også nummererte.

(Kjenner du ikke historien om det stjålne førsteeksemplaret? Det er en historie som inneholder mye: grådighet, raseri, forsikringspoliser, menneskelig godhet. En god historie. Spør på Forslaget en gang du er innom for å handle.)

Papiret er tjukt og fint, skarpheten i trykken er upåklagelig, innbindingen er bunnsolid – dette er en bok som bare kommer til å se finere ut jo eldre den blir. Alt det fysiske ved boka er, så vidt jeg er i stand til å bedømme, helt top notch.


Men så, til innholdet!

Det er fristende å sitere i det uendelige fra denne boka. Den er siterings- og høytlesningsvennlig som bare juling. Men jeg skal nøye meg med noen få, utvalgte eksempler.

Verket innheholder en hel del illustrasjoner. Blant annet har den ekstremt dyktige Sverre Malling noen tegninger i boka, som denne, på oppslagsordet Gud.

Mikkel Cappelen Smith, som har designet boka, har også laget en håndfull illustrasjoner, blant annet til mitt oppslagsord Kharms, Daniil. Denne tegninga får meg til å trekke på smilebåndet hver eneste gang.

Jeg tenker at Daniil Kharms ville likt tegninga skikkelig godt, om han hadde kunnet se den. (Det kan han ikke, for han døde i 1942.) Og hei, om du ikke kjenner til Kharms bør du skaffe deg boka Knakk! om fenomener og eksistenser umiddelbart. Bedre russisk mellomkrigabsurdisme finnes ikke på norsk, så vidt meg bekjent.

TS - Det er vel Thomas Seltzer, regner jeg med (alle forfatterinitialene er listet opp bakerst i boka, men det er morsommere å forsøke å gjette dem snarere enn å slå opp), har denne briljante onelineren på oppslagsordet Tinnitus.

Det er jo ikke sånn at jeg liker alle oppslagsordene, absolutt ikke. Men så langt har jeg heller ikke funnet én eneste side i boka som ikke inneholder ett eller annet jeg liker. Det er ikke en bok man leser fra perm til perm. Man leser den i stykker og biter, blar litt frem og tilbake, leser litt her og der. Den har lang holdbarhet på det viset. De beste tekstene tåler å leses mange ganger også; det er en hel del kortprosa av virkelig høy kvalitet og slitestyrke her, i tillegg til det morsomme og det fjasete.

Folk viser seg også å like helt forskjellige ting. Én anmelder påpekte at han likte best de artiklene som lå nærmest opp mot «ordentlige» leksikonartikler, for eksempel. Man kan forestille seg leksikonet brukt som en slags variant av Rorsach-testen: Si meg hvilke leksikonartikler du synes er best, og jeg skal si deg hvem du er. En selskapslek kan man også forestille seg med utgangspunkt i leksikonet: man leser en artikkel, og deretter skal de andre gjette hvem som har skrevet den. Det høres kjedelig ut, men kanskje det kan funke som en drikkelek. 

Men det er ei bok som er mer enn og større enn verdien av sine enkeltdeler. Noe skjer når man alfabetisk ramser opp oppslagsord på denne måten, av så mange forskjellige forfattere. Det oppstår noen krysskoblinger og sammenfall som umulig kan være intenderte, men som allikevel virker fullstendig villede; en slags tilfeldighetenes synkronisitet. Det er vakkert. Og det er en effekt som bare kan eksistere i et verk som finnes på papiret, og som aldri ville kunne reproduseres i elektronisk form. Det står på kolofonsiden i Leksikonet at denne aldri kommer som ebok, for øvrig, og der har redaktøren (igjen) tatt det eneste mulige valget: en epub-fil med identisk tekst ville bare vært en blek og stakkarslig skygge av det egentlige verket; en hånd uten fingre, en ruin overgrodd av slimete mose, en skabbete rev som humper avgårde på tre bein – eller en annen fritt valgt metafor for noe som bare vekker avskyblandet medynk hos iakttageren.

Førsteopplaget av Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon er utsolgt. Andreopplaget er ikke håndinnbundet, i hvert fall ikke hele, men er fortsatt av høy trykk- og innbindingskvalitet.

Var det alt jeg hadde å si? Jeg tror det, i denne omgang.

Jo, én ting til: Pil og Hilde Østby (en av forfatterne) var på Brenner og bøkene på NRK oppunder jul 2014. Her en screenshot, der en av publikum sitter og filmer med sitt mobilkamera, mens hun selv blir filmet. Meta.