30 september 2014

Kjell Askildsen 85 år


I dag er Kjell Askildsens 85 år gammel. Novellisten med et godt grep om tittelen «Norges beste nålevende forfatter» hedres med en biografisk intervjubok av Alf van der Hagen (etter mønster av fjorårets tilsvarende bok om og med Dag Solstad) som jeg definitivt gleder meg til å lese. I tillegg har Forlaget Oktober trykket et nytt utvalg noveller under tittelen Kjell Askildsens beste, og denne gangen er det vistnok ham selv som har valgt hvilke som får være med (noe som brukes som et salgsargument, men som generelt sett er en uting - forfattere er stort sett elendige på å velge ut hva som er sine beste tekster). Alt dette er fint, men her i elefantfabrikken gir vi oss selvfølgelig ikke før vi har funnet et skår i gleden, noe vi kan kritisere.

Hva pokker er greia med det utrolig kjedelige og intetsigende omslaget på denne nye pocketutgaven? Det ser ut som et stockphoto som noen har lagt et eller annet døvt instagram-filter på for å få det til å se overeksponert ut, og kunne kanskje fungert på en enkel og streit kjærlighetsroman som selges i bladhyllene på supermarkedet. Fysj og æsj:




Innholdet er dog gull, det er tross alt det viktigste. Har du ikke lest f.eks. novellen «Hundene i Tessaloniki» ennå? Da har du en flott leseopplevelse i vente.

29 september 2014

Tor Ulven #1


All seriøs litteratur er, eller bør være, et forsvar for det humane kontra barbariet. Det er nok mulig at all god litteratur er humanistisk, i den forstand at den som skriver eller leser en bok er nødt til å reflektere, eller sublimere, for å bruke et freudiansk uttrykk, og dermed distanserer seg fra barbariet. Litteraturen er altså human i den grad den er litteratur; den er human i kraft av sin form, som i hvert fall utsetter den primitive spontanitet. En bok – selv ikke den mest groteske – kan bokstavelig talt ikke drepe noen. På den annen side er det jo slik at litteraturen også må forholde seg til det inhumane, det umenneskelige, ikke for å kokettere med det, men for å plassere det menneskelige i et dybdeperspektiv.

Fra intervjuet i Vagant, gjort av Alf van der Hagen og Cecilie Schram Hoel.

20 september 2014

Lørdagslenker


18 september 2014

Flere strøtanker om Fugletribunalet


(del 1 av strøtankene om denne boka finner du her)

15. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er mye lettere å si hvorfor man ikke liker en bok enn å si hvorfor man liker den.

16. I Dagens Næringsliv på lørdag snakket Hilde Nagell (dagens intervjuobjekt) i spalten På nattbordet (den skrives vel, tror jeg, av Bjørn Gabrielsen?) om Ravatns bok, mer spesifikt om slutten. Det er interessant å notere seg at det tydeligvis er delte meninger om dennes vellykkethet.



17. Man bør komme med et utdrag når man skriver om en bok. Ofte markerer jeg spesielt gode avsnitt eller minneverdige setninger med blyant mens jeg leser, men i Fugletribunalet har jeg ingen slike. Det kan være tilfeldig, men det kan også bety at dette er en bok der det interessante ikke først og fremst skjer på setningsnivå, men snarere på handlingsnivå, og i det personpsykologiske. Ravatn skriver godt, men ikke spektakulært godt, jeg tror det vil være riktig å si at hun befinner seg innenfor den øvre skiktet av det man kan kalle norsk normalprosa.

18. Det ovenstående høres ut som en diss; slik er det ikke ment.

19. Fra side 43: Morgonvinden bles varmt mot meg då eg sette opp verandadøra etter frukost. Mens han var på arbeidsrommet sitt, gjekk eg ut i reiskapshuset og bar fram gamle potter. Fylte ei og ei med jord og gjekk med dei bort til verandaen. Planta krydderurtene ut i pottene og plasserte dei i ly for vinden. Timian, rosmarin, estragon. Persille og løpstikke. Etterpå gjekk eg ned trappa mot brygga. Halvvegs i trappa såg eg at han sat på brygga, på trappa til naustet, halvt vendt frå meg. Eg stansa, forstod ikkje korleis han hadde kome seg forbi meg utan at eg hadde merka det. Eg skulle til å snu, men i det same vrei han hovudet mot meg, og eg hadde ikkje anna val enn å fortsetje nedover og late som ingenting, med stigande nervøsitet.

20. Ravatn opererer ikke i særlig grad med ulike stilregistere. Allikvel har den variasjoner, der den veksler mellom Allis og Bagges (ofte haltende) dialoger, referater fra Allis tanker og konkrete beskrivelser av hva hun gjør som hushjelp og gartner - disse tre nivåene veksler hele boka igjennom. Sammen med de korte kapitlene gir dette en svært lettlest bok, nesten friksjonsfri, med mulig unntak av den før nevnte avslutningen, som skurret. Fortsatt usikker på hvorvidt dette avsluttende skurret er av det gode.

21. Omslaget er meget fint, og ser slik ut:


22. Fugler er et gjentagende motiv i boka, de dukker opp både konkret og i drømmer. En av de aller fineste og merkeligste sekvensene kommer ganske tidlig i fortellingen, der Bagge forteller om da han ble dratt ut i skogen om natten og stilt opp foran et tribunal av mennesker iført fuglemasker; Allis tror først han snakker om en virkelig hendelse, men det er en drøm han gjenforteller.

23. Debutromanen til Ravatn, Veke 53, står i bokhylla og venter, den skal definitivt leses. For et par uker siden ga hun ut nok en bok med oppsamlede artikler fra Dag & Tid, denne gangen under tittelen Operasjon sjølvdisiplin, som lanseres som en selvhjelpsbok for folk som ikke liker selvhjelpsbøker - med andre ord er vi tilbake i underfundig skråblikkland. Deremd styrer jeg unna den, men når hun kommer tilbake med, unnskyld uttrykket, en ordentlig bok, så kommer jeg til å være lydhør. Ravatn er en dyktig håndverker, har et skarpt blikk for menneskelig skjørhet og er definitivt en forfatter det skal bli interessant å se hvordan forvalter sitt ikke ubetydelige talent.

17 september 2014

Lydia Davis - Writing (fra Can't and Won't)


Life is too serious for me to go on writing. Life used to be easier, and often pleasant, and then writing was pleasant, though it also seemes serious. Now life is not easy, it has gotten very serious, and by comparision, writing seems a little silly. Writing is often not about real things, and then, when it is about real things, it is often at the same time taking the place of some real things. Writing is too often about people who can't manage. Now I have become one of those people. I am one of those people. What I should do, instead of writing about people who can't manage, is just quit writing and learn to manage. And pay more attention to life itself. The only way I will get smarter is by not writing anymore. There are other things I should be doing instead.

s. 252

14 september 2014

Noen strøtanker om Agnes Ravatns roman Fugletribunalet


1. Agnes Ravatn har vært produktiv og gitt ut bøker stort sett hvert eneste år siden debuten, men dette er allikevel bare hennes andre roman, siden de andre bøkene i stor grad har vært opptrykk av artikkelserier i Dag & Tid. Jeg har ikke lest debutromanen hennes, men jeg har lest (deler av) både Stillstand og Folkelesnad, uten at jeg kan si at jeg er særlig begeistrert for dem; i hvert fall ikke som bøker. De fungerer nok ok i ukeavisa, men samlet blir det for lett, for enkelt.

2. Agnes Ravatn har blitt kjent som en «humoristisk» forfatter, og det er synd, for hun er mye bedre når hun skriver rett frem og ikke skal komme med den derre jævla underfundige vestlandsironien hele tia.

3. Jeg liker Ragnar Hovland altså, det er ikke det. Men sånn helt generelt så er det få ting som er så lite morsomt som «skråblikk» eller hva man nå kaller det.

4. Dermed blir jeg veldig glad når jeg skjønner at Agens Ravatn i Fugletribunalet overhodet ikke forsøker å være morsom. Takk! Tenker jeg: Takk takk!

5. Hva handler boka om? Det er et kammerspill, den kvinnelige hovedpersonen Allis flytter inn hos en en noe eldre mann, Bagge, der hun skal være hushjelp og gartner. Disse to er de eneste menneskene i boka, bortsett fra en butikkdame og en dame på en bensinstasjon, samt en fraflyttet eksmann og en fraværende kone, som nevnes, men som aldri dukker opp i teksten. Disse to ensomme og skadeskutte menneskene sirkler rundt hverandre. Begge har noe de skammer seg over i fortiden, begge vil være alene. Så trekkes de motvillig mot hverandre.

6. Teknisk snakker vi om en fortelling i jeg-form, for øvrig. Og skrevet i preteritum - ikke presens, som er blitt den hippe verbformen å skrive i. Kapitlene (som ikke er nummerert eller gitt tittel) er korte, mange av dem bare et par sider, særlig i starten av boka.

7. Det er en roman som dirrer. Trass i svært lite ytre handling er det en spenning i romanen som ligger under som en motor og driver fortellingen (og leseren) videre.

8. En svært god bok.

9. En av de beste nye norske jeg har lest på lang tid.

10. Noen skjønnhetsfeil har den; det er ikke et mesterverk. Jeg finner for eksempel ikke slutten 100 prosent overbevisende, men skal la være å gå i detaljer om den her, siden en vesentlig del av lesegleden med denne boka antagelig dreier seg om spenningen ved finne ut hva som egentlig har skjedd i disse to personenes liv. Dermed er det heller ikke en bok jeg ser for meg at jeg kommer til å lese igjen.

11. Det siste gjelder 99 prosent av alle bøker jeg leser, forsåvidt, også mange jeg setter svært høyt.

12. Jeg har lyst til å prøve å si noe mer om tematikken, men den glipper litt for meg. Soning, skam, og muligheten til å starte på nytt. Det er noen ganske store spørsmål som ligger under her, men de løftes bare sjelden helt frem i overteksten. Noen steder i boka gjenforteller Allis historien om Balder og Loke for Bagge, og den norrøne myteverdenen gir en elegant klangbunn for resten av fortellingen.

13. Ravatn skaper to gode, hele karakterer. Særlig er Allis en meget interessant litterær karakter, med både et overbevisende indre liv og en personlighet som er sammensatt nok til at den virker troverdig. Jeg ble rett og slett litt glad i henne, om det er kosher å si det.

14. Mer kommer.


08 september 2014

Meningsløse milepæler


En gang i løpet av forrige uke rundet elefantfabrikken 20 000 sidevisninger totalt.

03 september 2014

Onsdagslenker


  • James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
  • Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
  • En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
  • Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.