29 juli 2013

... sakte, sakte forlater vi sommermodus ...


 ... A. D. Jamesons påbegynte serie om hvordan han skrev en roman på 40 dager er verdt å lese, i hvert fall for alle som skriver, eller drømmer om å skrive. Del 1. Del 2. Det er faktisk verdt å lese kommentarene på disse artiklene også, der folk stiller spøsmål og småkrangler med forfatteren, bl.a. om hvor lang en tekst må være for at man skal kunne kalle den en «roman» ...

10 juli 2013

Knausgård


Et nytt, ganske godt intervju med (Vår alles? Norges store sønn?) Karl Ove Knausgård gjort av The Paris Review.

Knausgård er en større forfatter enn han er tenker, det står stadig klarere for meg, og en svært uheldig side ved den (fortjente) enorme suksessen han har fått med Min Kamp-sekstetten er at pressen etterhvert har fått en eller annen slags underlig respekt for alt han måtte finne på å si - han møtes i svært liten grad med motforestillinger, og tåpelighetene som man normalt ville redigert vekk fordi de ikke er særlig interessante får stå; medielogikken gir dem stor tyngde og vekt fordi de kommer fra en a) genierklært og b) rik person.

Det er den samme mekanismen som gjør at man hører på hva kongen har å si i nyttårstalen, og at Trygve Hegnar stadig vekk bes om å uttale seg i de merkeligste saker. Det ubehagelige, for min del, ligger i å observere at det skjer med en person som jeg i utgangspunktet respekterer og liker.

Også fordi han ikke virker å være klar over det selv, Knausgård, at han etterhvert har begynt å tro på ideen om at det er det intellektuelle som er hans styrke som forfatter. Eller, ved nærmere ettertanke, så har det alltid ligget der, både i debuten Ute av verden og andreboka En tid for alt er de essayistiske partiene de klart minst interessante. Slik er det også i Min Kamp-sekstetten; fra den meningsløse åpningssetningen til det sjukt lange Hitler-essayet, er han mindre interessant jo mer abstrakt han blir; styrken hans ligger i det konkrete, det jordnære, det følte. Men disse kvalitetene er det svært vanskelig å diskutere på en presis og innsiktsfull måte; selv mangler jeg både den språklige og den mentale kapasiteten for å gjøre rede for synspunktene mine på noen god måte, jeg satser i stedet på at bruken av lange setninger, semikolon og fremmedord skal få påstandene mine til å fremstå som gjennomtenkte og intelligente.

Men hovedpoenget, at Knausgårds styrke som forfatter ikke ligger i det essayistiske, det lover jeg å vende tilbake til, og utdype, med eksempler og forklaringer, ved en senere anledning.

07 juli 2013

(anagrammatiske navn brukt i Klassikeren (utvalg))


Vlad von Hrangar - Ragnar Hovland
Laila Covnito - Italo Calvino
Mel Wassinalt - Stanislaw Lem
Mat Brandhell Doe - Donald Barthelme
Nathan F. Tjowsi - Jonathan Swift

05 juli 2013

10+1 punkter om Sabbath's Theater av Philip Roth.


0. Om du ikke har lest denne boka har du en stor leseropplevelse i vente.

1. Dette regnes av mange for å være Roths mesterverk, hans aller beste bok - bl.a. i følge en undersøkelse New York Magazine gjorde blant 30 amerikanske forfattere og kritikere, som du finner her. G. R. Hallberg i The Millions forklarer på en fin måte hvorfor den er det her. (Han gir også et kort resymé av plottet i boka, slik at du kan henge med på de neste avsnittene dersom du ikke har lest boka).

2. Mickey Sabbath er den mest egoistiske og usympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha lest om i noen roman noen gang - og samtidig er han veldig menneskelig, en av de mest fullt ut realiserte og troverdige romanpersonene jeg har lest om, og som leser får jeg betydelig sympati og ender opp med å heie på ham, eller i hvert fall ønske at det på ett eller annet vis skal gå bra med ham. Sjelden, svært sjelden, blir jeg sjokkert eller indignert over handlinger romanpersoner foretar seg, men denne gangen skjedde det, og det sier noe om Roths evne til å mane frem personer og situasjoner som fremstår som virkelige.

3. Et eller annet om fiksjonens fylde, alle de nitidig utpenslede detaljene, både ved personene, ved deres gjøremål og omgivelser, fremstår som mer levende, mer troverdig, med høyere versimilitude en kanskje noen annen nålevende forfatter får til.

4. I sammenheng med det over, så fremstår også bokens plot, dens handling, som en serie kausalt plausible hendelser, uansett hvor absurde og overdrevne de kan virke dersom man tar dem ut av sammenhengen og gjenforteller dem.

5. Bortsett fra én enkelt scene - den tredje masturbasjonsscenen ved Drenkas grav, der ikke bare Sabbaths selv, men også finansmannen Lewis og en håndverker velger en temmelig uvanlig metode for å vise sin sorg og hengivenhet. Den første scenen, med Sabbath selv, er brilliant, og den delen av denne boka som oftest nevnes. Når så Lewis dukker opp for å gjøre det samme er det komisk og grotesk på en gang, et brilliant stykke fortellerkunst. Men i det håndverkeren noe senere møter opp for å spille sin sæd på gravens jord blir det for mye - snarere enn å mores over dette påfunnet begynner det å trette meg, og river meg ut av fortellingen, der jeg begynner å analysere hvorfor Roth har valgt å gjenta denne scenen en tredje gang.

6. Grunnen er: Drenkas sønn, politimannen Mathew, kan ikke banke opp Lewis, den styrtrike finansmannen, det ville måtte få følger i fiksjonens univers - den enkle håndverkeren, derimot, kan gis juling uten at det blir noen sak. Og Lewis trengs i historien fordi han danner en motvekt til Sabbath som Drenkas elsker, han befinner seg i den andre enden hva makt, penger og karriere angår, men er like hjelpeløst fortapt som Sabbath allikevel: han lar oss forstå at den sorgen som rammer Sabbath har med henne å gjøre, ikke det at han har skuslet bort sitt liv og talent - eller i hvert fall ikke bare det. Samtidig er det nødvendig at Mathew, den vanligvis så balanserte politimannen, han som aldri lar seg vippe av pinnen, han som alltid opptrer korrekt, viser at han har en impulsiv og voldelig side, for ellers vil ikke bokens avslutningssekvens være på langt nær like nervepirrende effektiv.

7. Akkurat her ser jeg rett og slett for meg Roth i en Catch-22-situasjon -  han evner ikke å drepe sine darlings, eller han tror (kanskje med rette) at å drepe dem vil svekke boken mer enn det svekker den å la den stå slik den er. Og det er en annen av denne bokens kvaliteter - dens ustyrlighet, eruptive kraft, kreativitet, et oppkomme, en naturkraft - den gir inntrykk av (men er helt sikkert ikke) å være skrevet i et veldig ras, rett ut, på kort tid, kanskje litt som Kerouacs On the Road, men den er for godt strukturert til det, den er pusset og gjennomarbeidet til Roths vanlige høye standard, men den innehar altså uansett en veldig kraft, eller et sug - jeg klarer ikke å finne noe mer originalt bilde for å beskrive den medrivende virkningen fortellingen har på leseren.

8. Sabbath's Theater, Philip Roth 1995. 451 sider.



9.Det er en roman som er full av siterbare replikker og avsnitt. Et par eksempler:

***

As for himself, however hateful life was, it was hateful in a home and not in the gutter. Many Americans hated their homes. The number of homeless in America couldn't touch the number of Americans who had homes and families and hated the whole thing. 

***

Yes, yes, yes, he felt uncontrollable tenderness for his own shit-filled life. And a laughable hunger for more. More defeat! More disappointment! More deceit! More loneliness! More arthritis! More missionaries! God willing, more cunt! More disastrous entanglement in everything. For a pure sense of being tumultuously alive, you can’t beat the nasty side of existence. I may not have been a matinee idol, but say what you will about me, it’s been a real human life!

***

(Som alltid når jeg siterer fra bøker jeg liker blir jeg usikker på om tekstenbrokene fungerer løsrevet fra sammenhengen, om man fortsatt kan se deres indre glød eller om den forsvinner og blir borte et sted på veien.)

10. Skitten, ekkel, grenseoverskridende - ikke på den uinteressante sjokk-effekt-måten man innimellom skryter av, kanskje særlig på film, men også i litteraturen, overfladiske trigginger av et eller annet tabubelagt ift. sex og/eller vold (som f.eks. Bret Easton Ellis' American Psycho er et eksempel på), men genuint rystende; ei bok som rokker ved kategoriene for hva som er menneskelig, som utvider leserens horisonter på en grunnleggende måte. Som sagt: har du ikke lest denne boka har du en stor leseropplevelse i vente.

02 juli 2013

Stil og språk


Jo mer jeg jobber med og tenker over hva det vil si å «ha et godt språk», «skrive godt», «være en god stilist», er det særlig en ting jeg kan observere om mine egne preferanser på området, og det er at jeg sjeldnere og sjeldnere er enig når folk (og «folk» her betyr alt fra kritikere til bokhandlerkunder til hvem-som-helst) sier at språket er «godt» eller «dårlig» i et spesifikt verk. Svært ofte får forfattere og skribenter skryt for språk som for meg virker jålete, oppsyltet, og i en eller annen forstand falskt eller uekte. På samme måte synes jeg ofte at språk som får kritikk for å være «dårlig» har kvaliteter jeg liker, og som på meg virker fullt ut intenderte fra forfatterens side. Kriteriene for å sette en av disse merkelappene på et verk er mao. uklare, og dersom man skal si det ene eller det andre bør det følges opp med et eksempel, eller en presisering av hva det er med språket man finner godt eller dårlig. Akkurat det er lettere sagt en gjort, men dersom det ikke gjøres er merkelappene «godt språk» og «dårlig språk» ikke annet en kodeord for «jeg liker» eller «jeg liker ikke».