Onsdagslenker

• John Arne Riise skriver på bloggen sin om den fine kvelden han hadde da han var på VG-lista topp 20-showet på Rådhusplasssen. Dette burde det skrives masteroppgaver om, men jeg er usikker på innenfor hvilken fagdisiplin.
• For litt siden kom Harold Bloom med en ny bok, The Daemon Knows (som jeg neppe noen gang kommer til å lese), og Michael Robbins har skrevet en temmelig syrlig kritikk av den i Chicago Tribune.
• Den jævla smarte og beleste unge svenske kritikeren Victor Malm skriver i Sydsvenskan om den nye oversettelsen (til svensk) av et utvalg av Olav H. Hauges dagbøker.
• En link for de spesielt interesserte: En liste over de 321 bøkene fra David Foster Wallaces personlige bibliotek (hvorfor kaller man det personal library, egentlig? Pleier forfattere å ha upersonlige biblioteker? Virker vagt pleonastisk, det uttrykket).

Torsdagslenker

• Et fint intervju med Lars Petter Sveen på Deichmans litteraturblogg, av Thor Arne Sæterholen.
• Jeg har anbefalt bøker på Bok365.no
• Jens M. Johansson har gjort et fint intervju med Rune Christiansen i DN.
• Adam Kirsch har et essay om D. F. Wallace på Salon.
• Lars von Trier sier mye rart i et intervju med Nils Thorsen i Politiken

Onsdagslenker

• James Wood har skrevet en interessant kritikk av David Mitchells nye bok The Bone Clocks i The New Yorker. «Much contemporary writing fetishizes style», skriver han blant annet, og har selvfølgelig helt rett i det.
• Geir Rakvaag i Dagsavisen har intervjuet Stian Johansen om diktboka Jeff Tweedy, liksom.
• En 11-åring har gjenskapt 100 scener fra Infinite Jest i lego.
• Arne Berggren har skrevet 10 tips for folk som vil skrive for film, mye av det er direkte relevant for andre typer skriving også. Det ligner på råd man har hørt før, om man er av typen som har brukt en del tid på å høre på råd om skriving, men det betyr ikke at de er dårlige av den grunn; tvert i mot.

Noen David Foster Wallace-relaterte linker som jeg ikke har rukket å se så nøye på men som jeg fant i dag mens jeg egentlig lette etter helt andre ting og som jeg legger her slik at jeg har dem samlet til senere

Studies in the Novel #3/2012

En professor som ikke skjønner hva som er greia med Infinite Jest

The Paris Review om Karen Greens nye bok.

Et langt akademisk essay om DFW av Lee Konstantinou

I dag er det forresten 5 år siden DFW tok livet av seg.

... som en oppvarming leser vi et par saker om David Foster Wallace ...

... først en om hvorfor man bør lese den (nylig gjenutgitte) boka om rap fra 1989, Signifying Rappers, som han skrev sammen med Mark Costello. Deretter en god blogpost om novellen «Philosophy and the Mirror of Nature». Og vi nevner at D. T. Max, som skrev en biografi om Wallace i fjor, kommer på Norsk-Amerikansk Litteraturfestival i september, for å snakke om Wallace og Carver ...

Linker #17

En australier som virkelig avskyr David Foster Wallace og vennene hans. Ganske underholdende.

Fjorårets beste film, et overraskende valg fra The Paris Review.

Et langt intervju Howard Stern har gjort med Quentin Tarantino - 75 minutter langt, og mye pjatt, men morsomt å ha på i bakgrunnen mens man gjør noe annet. Tarantino er en av elefantfabrikkens store helter.

En elegant og skarp slakt av David Shields nye bok, How Literature Saved My Life. Fra NYT.

Fra HTMLGiant, en liste med 50 anbefalinger på filmer som finnes på Netflix (amerikansk versjon).

DFW om søppel på teve og i litteraturen

Television's greatest appeal is that it is engaging without being at all demanding. One can rest while undergoing stimultaion. Receive without giving. It's the same in all low art that has as [its] goal continued attention and patronage: it's appealing precisely because it's at once fun and easy. And the entrenchment of a culture built on Appeal helps explain a dark and curious thing: at a time when there are more decent and good and very good serious fiction writers at work in America than ever before, an American public enjoying unprecedented literacy and disposable income spends the vast bulk of its reading time and book dollar on fiction that is, by any fair standard, trash. Trash fiction is, by design and appeal, most like televised narrative: engaging without being demanding. 


David Foster Wallace, 1988, fra essayet "Fictional Futures and the Conspicuously Young", trykket i boka Both Flesh and Not (Little, Brown 2012).

Linker #15

Michael Chabon skriver om hvorfor han hater drømmer (jeg liker det fordi jeg er enig, antar jeg).

DFW-bonanza på Vagant sine sider - bl.a. omtalen jeg skreiv av D.T. Max' biografi for #4/12, og et intervju med Max gjort av Carl Joakim Gagnon.

Bernhard Ellefsen har gjort seg noen tanker om Philip Roths pensjonisttilværelse.

Twine virker interessant, uten at jeg har fått testet det ennå.Det er noe ved formatet på tekster der man velger veien videre som virker veldig tiltrekkende på meg, helt siden jeg leste Tidsmaskinen-bøkene på barneskolen en gang.

H. P. Lovecrafts (pedantiske) råd om skriving.

Setninger hentet fra en-stjernes omtaler av Infinite Jest på amazon.com

Infinite Jest, by David Foster Wallace, is the worst science fiction novel ever written. I'm a lover of literature. I would derive sincere pleasure in hunting down this Wallace character, wrapping him up in a burlap sack, and beating him senseless with a two by four. It was written fine, the thing was long and boring enough to get the kudos of people that have spent their lives loving all the words of the world so much that every single one of them must be put in their book. I have read, and enjoyed other large works like Moby Dick and War and Peace. I think the title refers to the joke on the readers who bought into the narcissistic garbage that was spewed across the pages of this doorstop. I pride myself on being an intelegent well read person and I will happily agree David Foster Wallace is a genius, however, the man should write techniclal books for NASA or books on quantum physics. I barely made it through 150 pages of Infinite Jest...there is just too much to figure out! It makes Twin Peaks look straightforward and simple, but wihtout any of the charm and quirkiness of that show. But, more to the point, this book is an embarrassment to American literature. Oh one other thing that drove me crazy: he started so many sentences with "And but so.." or "So but and..." What is that??? It should have been titled "Private Joke," because only the author and his therapist know what the hell the point of this book is. I am a dedicated reader, and I have diverse tastes.  Either way, I wish I could give it no star. Rarely do I put a book down, no matter how bad it may be.  Does the next wave of fiction not require editing? It is on it's way to the city dump paper recycling center. A minor talent--both as a philosopher and as a novelist--whose posthumous reputation among his admirers so far exceeds what the reality warrants that it verges on the surreal. Comparing Wallace to Pynchon is like comparing a kettle of sponges to Disney World. The clerk said: "Hey, that's a cheap price for so many pages!" If you're like me and have difficulty forming words out of letters, and then forming sentences out of those words, then this is not the book for you. What the ~HECK~ is this book? It is called "INFINITE JETS" but there is not a single aircraft within, in fact the book is about people on land with drugs problems. 

Linker #12 (Spill, DFW, Roth)

Kern it er et lite flashspill der man får forsøke seg på det som heter kerning på typografispråket - kunsten å manuelt justere mellomrommene mellom bokstavene for at trykkbildet skal se best mulig ut. Interessant, dersom man er litt interessert i typografi og bokdesign.

Flamme forlag har publisert en "spillversjon" av en tekst fra MEPÅNO av Ole Petter Arneberg, kalt Life 2.0 - artig i ca. 30 sekunder.

Ron Gilbert, mannen som lagde Monkey Island-spillene og Day of the Tentacle, kommer til neste år med et nytt eventyrspill kallt The Cave. Her er jeg interessert, men skeptisk.

***

Den nye essaysamlinga til DFW blir anmeldt i The New York Times.

Livsråd til en ung forfatter fra selveste Philip Roth. "Really, it’s an awful field. Just torture. Awful. You write and write, and you have to throw almost all of it away because it’s not any good. I would say just stop now."

Wallace had said again and again how much he loved the reader. But how much did he really care wether people found what they were looking for in his books? And how much did he write for himself? One test was his willingness to create a satisfactory plot. He had never liked plot, that tidying up of life in wich, as he had written Howard in 1986, "revelations revelationize and things are cleared up." To rely too much on plot risked seducing the reader; it was like selling Tide. Moreover, plots typically involved the gradual maturation of the characters, and that was not how Wallace saw things. Hid default view of life was more mechanistic than organic. Change in character [...] was usually a binary flip. Yet he knew an unplotted book violated the physics of reading.

Fra Every Love Story is a Ghost Story, D. T. Maxs biografi om Davi Foster Wallace.
 

Linker #5

Et artig essay om Philip Roths hemmelige bok.

Edwin Turner på biblioklept.org har skrevet et par interessante miniessays om The Wire som du finner her og her. The Wire beholder, trass i alle sine skjønnhetsfeil, fortsatt tittelen som den aller beste tv-serien noensinne laget.

Bernhard Ellefsens innledning til en samtale om tilstanden i amerikansk litteraturkritikk er verdt å ta en kikk på. Den ble holdt under Norsk-Amerikansk Litteraturfestival som gikk av stabelen for et par uker siden. Ellefsens tekst begynner litt lenger ned på siden det er linket til.

I Cathrine Krøgers anmeldelse av Victoria Hislops nye bok klager hun over dårlig språk - spørsmålet jeg stiller meg er om anmeldelsens dårlige språk (eksempel: "Og forsåvidt også opplegget på storyen.") skyldes at Krøger på et eller annet vis ønsker å speile boka (noe som i så fall er et temmelig fiffig grep).

Obligatoriske DFW-relatert linker: a) Infinite Atlas, et intrikat geografisk verk om steder etc. i IJ. b) Oversikt over anmeldelser av ELSiaGS (via The Howling Fantods. Link inkludert som fremtidig påminner til meg selv - jeg har ikke lest disse ennå.)

Linker #4

Bret Easton Ellis har hatt en runde på twitter hvor han spyr eder og galle over David Foster Wallace. Et utvalg av twittermeldingene finner du her, og (noe) av bakgrunnen for denne litterære krangelen (eller hva man nå skal kalle det) finner du her og her. Spør du meg er Foster Wallace i en helt annen divisjon en Ellis, på den annen side er det kanskje greit med en slags korrigering av den nærmest ukritiske hyllesten som er blitt Wallace til del etter at han tok sitt eget liv for noen år siden.

D. T. Max skriver i The New Yorker om David Foster Wallace under overskriften "DFW Week".

Bilder av kjente folks biblioteker.

Philip Roths åpne brev til wikipedia, skrevet fordi han vil rette opp en misforståelse vedrørende The Human Stain.

Et knippe linker #2

Stedet for alt som har med David Foster Wallace å gjøre, The Howling Fantods har publisert et utdrag fra DFW-biografien som utgis i slutten av august. Boka heter for øvrig Every Love Story is a Ghost Story og er skrevet av D. T. Max. Den første kritikken av boka har også kommet.

Med utgangspunkt i den samme biografien skriver Lev Grossman om noe han mener er en trend i amerikansk litteratur. Kortversjon: den "hysteriske realismen" som bl.a DFWs bok Infinite Jest er et av kroneksemplene på er erstattet av mer konvensjonell historiefortelling - og det er bra.

Hvis du liker Italo Calvino er dette ganske kult.

Houellebecq er en forfatter jeg har problemer med å få grepet på - denne anmeldelsen av hans siste bok ser ut til å gi noen nøkler. Fra N+1, skrevet av Ben Jeffrey.

Bår Stenviks artikkel om spillifisering på Vagantbloggen er også interessant lesing.

Liste #2 (DFW rangert)

1. Brief interviews with hideous men
2. Infinite jest
3. A supposedly fun thing I'll never do again
4. Girl with curious hair
5. The pale king
6. Consider the lobster
7. Oblivion
8. The broom of the system

Utenfor rangering: Infinity and beyond

David Foster Wallaces topp ti-liste

Fra en bok hvor forskjellige forfattere gir til beste sine topp ti favoritt-bøker*:

1.The Screwtape Letters - C.S. Lewis
2. The Stand - Stephen King
3. Red Dragon - Thomas Harris
4. The Thin Red Line - James Jones
5. Fear of Flying - Erica Jong
6. The Silence of the Lambs - Thomas Harris
7. Stranger in a Strange Land - Robert A. Heinlein
8. Fuzz - Ed McBain
9. Alligator - Shelley Katz
10. The Sum of All Fears - Tom Clancy


Denne lista var vanskelig å svelge for mange. Hvorfor skulle en fyr som DFW, en seriøs, respektert, høyst intelligent og ikke minst ekstremt belest mann som han velge genrelitteratur som dette? Han burde jo velge Dostojevskij, Shakespeare, Kant, Kafka, etc.

Var han ironisk, lurte folk på, og noen trodde at det måtte være det. Andre var sikre på at han var dønn alvorlig. Det de færreste påpekte var at det selvfølgelig er mulig å være begge deler samtidig.

Der har du DFW for meg, i et nøtteskall. Både dypt ironisk og dypt inderlig - på en gang.


*herfra

DFW

Jeg fikk nettopp vite at David Foster Wallace tok livet av seg fredag 12. september. Akkurat nå er jeg veldig, veldig trist.



Et sitat fra et intervju han gjorde med salon magazine i 1996:

What do you think is uniquely magical about fiction?

Oh, Lordy, that could take a whole day! Well, the first line of attack for that question is that there is this existential loneliness in the real world. I don't know what you're thinking or what it's like inside you and you don't know what it's like inside me. In fiction I think we can leap over that wall itself in a certain way. But that's just the first level, because the idea of mental or emotional intimacy with a character is a delusion or a contrivance that's set up through art by the writer. There's another level that a piece of fiction is a conversation. There's a relationship set up between the reader and the writer that's very strange and very complicated and hard to talk about. A really great piece of fiction for me may or may not take me away and make me forget that I'm sitting in a chair. There's real commercial stuff can do that, and a riveting plot can do that, but it doesn't make me feel less lonely.

There's a kind of Ah-ha! Somebody at least for a moment feels about something or sees something the way that I do. It doesn't happen all the time. It's these brief flashes or flames, but I get that sometimes. I feel unalone -- intellectually, emotionally, spiritually. I feel human and unalone and that I'm in a deep, significant conversation with another consciousness in fiction and poetry in a way that I don't with other art.