Om Aschehougs hagefest

I dag, torsdag 28.8, er dagen for Aschehougs hagefest. I novellesamlinga Ingen drømmer om Oslo (Aschehoug 2014) har jeg en novelle som handler om å gå på hagefesten for første gang, og i anledning dagen gjengir jeg den her. I år er fjerde gang jeg skal på festen, for øvrig.

Hensikten med hagefesten

Du er på Aschehougs hagefest. Du står sammen med noen kolleger. Dere jobber i samme bokhandel, og de andre er invitert hit fordi de jobber i bokhandel, mens du selv er invitert fordi du nylig har debutert som forfatter. Du har på deg hvit skjorte og et svart slips. Slipsknuten er litt større en den burde være, tenker du, og dessuten skeiv. Aschehoug-villaen er rødbrun, og er hverken av bemerkelsesverdig størrelse eller utseende. Hagen virker også liten, du forstår ikke hvordan det skal være plass til de femten hundre menneskene du har hørt skal være invitert. Du stiller deg i ølkø og en hyggelig mann rekker deg en halvliter i et plastglass mens han ser deg inn i øynene og sier værsågod. Du ser Jan Kjærstad gå forbi og forsøker deg på et nikk, siden du tidligere den sommeren har vekslet noen ord med ham på et annet forlagsarrangement, men han kjenner deg ikke igjen, eller overser deg, eller er opptatt med noe annet. Du blir stående og røyke mens du speider etter kjente ansikter, flokken med bokhandlere du kom sammen med har løst seg opp. Du ser Ung Kvinnelig Forfatter stå et stykke unna, hun snakker med en fyr du ikke liker, og du snur deg og later som om du ikke har sett dem. Jo Nesbø går forbi, han er kortere enn deg, men ser veltrent ut, og ville helt sikkert vunnet om dere hadde sloss. Du har drukket for mye kaffe tidligere på dagen, og du kjenner et press i magen. Du finner noen andre debutantforfattere og småprater med dem. Du legger merke til at ingen har blikket festet på den de snakker med, alle speider over skulderen til samtalepartneren. Du ser noen av bokhandlerne og går bort, de har fått seg noe å spise, og du merker at du er sulten. Det er satt opp hvite paviljongtelt med mat i utkantene av hagen. Du går bort og laster opp et ugjennomtenkt utvalg av de forskjellige rettene som er satt frem. En grillet kotelett, to forskjellige salater, en liten pølse, noen marinerte reker, et par biter sushi og et trekantformet stykke honningmelon. Det er ingen sitteplasser, i hvert fall ikke som du har sett, man må stå og spise, og du og bokhandlerne spøker om det, mens dere på klønete vis får i dere maten. Ung Kvinnelig Forfatter står noen meter unna, og du går bort for å hilse. Hun gir deg en klem og ser deg inn i øynene, ganske lenge, hun smiler. Du tenker at det kan se ut som om hun er glad for å se deg. Dere står og snakker, kanskje fem minutter, og du er nesten ikke selvbevisst i det hele tatt mens dere prater. Allikevel, eller kanskje nettopp derfor, er du bare få minutter senere, ikke i stand til å huske hva dere snakket om. Hun må tilbake til noen, du får ikke med deg hvem, men hun sier noe om at dere treffes etterpå, nede ved Lorry, der festen fortsetter etter at det er slutt i hagen. Du går til ølkøen igjen, denne gangen er den lenger, og mens du står og venter på din tur, snakker du med en skuespiller du har hilst på før. Han introduserer deg på en elegant måte for et par andre i køen, og etter å ha fått øl, blir du stående og snakke med dem. Det er noe beundringsverdig over mennesker som kan gli mellom ulike samtaler på en så enkel måte, tenker du. Du ser redaktøren din, og hun stanser, gir deg en klem og sier at det er hyggelig å se deg. Dere utveksler noen ord, men hun må videre, det er så mange hun skal rekke å snakke med. Du snur deg igjen, skuespilleren er borte, men noen av de andre du snakket med står der, og du forsøker å kaste deg inn i samtalen, men har ikke noe å si. Det hjelper til en viss grad på dine sosiale hemninger å drikke øl, men det er selvfølgelig en balansegang. Jan Kjærstad går forbi igjen, heller ikke denne gangen drar han kjensel på deg. Jo Nesbø står og snakker med Ung Kvinnelig Forfatter, og du kjenner et stikk av sjalusi. Du har hørt noen si at Jo Nesbø er flink til å ligge med unge kvinnelige forfattere. Du ser for deg stablene med Jo Nesbø-bøker du har båret i løpet av de årene du har jobbet i bokhandel, og tenker at han selger flere bøker i løpet av de første to dagene etter at en ny Harry Hole-krim er sluppet, enn det en gjennomsnittlig norsk forfatter gjør i løpet av hele sin karriere.

Hagefestens fremste funksjon er å knuse alle illusjoner om at det er noe spesielt ved det å ha gitt ut en bok, tenker du. Festen er full av ukjente, uleste, middelmådige forfattere som ingen bryr seg om. Du overhører en samtale mellom noen journalister og forfattere. De har «sterke meninger» om «dagsaktuelle temaer». Det virker latterlig, men samtidig tenker du at du gjerne skulle kunne diskutert med den samme selvfølgeligheten, og at de skulle lyttet til deg på den måten de lytter til hverandre. Du tenner en røyk og tenker at du ser ut som en som tenner en røyk fordi han ikke vet hva annet han skal finne på. Du går til toalettene og gjør et forsøk på å kvitte deg med trykket i magen, men selv om du får ut et par lange, dype promp, er presset det samme rett etterpå. Toalettene er blå, portable festivaldoer, de står på geledd bortover grusgangen på fremsiden av villaen. Inne bak noen busker har de også laget et pissoar, to grå firemannstårn av samme type de bruker på Øyafestivalen. Det står noen fotografer og henger ved inngangspartiet, de kjeder seg åpenbart. Du går tilbake dit du stod i sted, ved østsiden av verandaen, der oppe sitter de ekstra privilegerte, du ser Anne B. Ragde, Knut Olav Åmås og andre kulturkjendiser. Du treffer på noen bekjente fra en annen bokhandel, og kan bruke noen minutter på å prate med dem mens du drikker opp ølen, og slipper å stå alene som en taper. Mens du snakker med dem, speider du umerkelig over skuldrene deres etter noen mer interessante å snakke med. Jo Nesbø står der og snakker med Åmås, ser du plutselig, det betyr at han i hvert fall ikke snakker med Ung Kvinnelig Forfatter. Det gjør deg glad. Klokken åtte er festen over, du hører noen si at det var morsommere før, da holdt man på helt til elleve, det er en grunn til at de nederste grenene på trærne i hagen er sagd av, sier de, og ler på en megetsigende måte, du er ikke sikker på om det betyr at trærne ble klatret i eller om folk hadde sex i ly av dem, men måten de ler på leder tankene mot den siste muligheten. Noen er sure fordi de ikke får mer vin. Forfattere og kulturfolk er helt usannsynlig grådige etter gratis alkohol, tenker du. Ganske raskt blir det færre mennesker i hagen, de står ute på gata og speider etter drosjer – de kommer tett – og med ett befinner du deg inne i en av dem, sammen med blant andre Ung Kvinnelig Forfatter, dere sitter så tett at du kjenner varmen fra hennes kropp mot din. Dere stopper utenfor Lorry, Ung Kvinnelig Forfatter betaler, sier noe om at hun har lært av Eldre Kvinnelig Forfatter at man kan skrive av drosjeregningen fra Hagefesten ned til Lorry, på skatten. Det er nesten fullt på uteserveringen, du kjenner igjen svært mange av ansiktene fra hagefesten, det er ledig plass ved et langbord innerst i uteserveringen, dere setter dere der. Ganske snart står det øl på bordet. Det sitter noen Bergensforfattere der, de er hyggelige, tror du, men særlig han ene er veldig opptatt av at han er fra Bergen, og det blir mye Bergensprat, de fra Bergen er veldig enige seg i mellom at Bergen er bedre enn Oslo, og du overrasker deg selv ved å ta ordet, du sier at Bergen er en veldig hyggelig by, men at den ikke kan sammenlignes med Oslo i det hele tatt, Bergen er bare en småby, sier du, og det er kanskje Oslo også, i verdensmålestokk, men den er det eneste vi har i dette landet som ligner på en ordentlig storby, blant annet kan du forsvinne fullstendig i denne byen, sier du, det kan du ikke i Bergen, i Bergen ser alle deg. Og idet du er ferdig med å snakke, merker du at du er varm i kinnene, og at du har snakket veldig høyt og litt oppjaget, og de rundt bordet ser på deg, men ikke rett på deg, det er tydelig at de ikke helt vet hva de skal si. Bergensforfatterne ser litt forundret på deg, du håper du ikke rødmer, vi snakket ikke om Bergen nå, sier en, vi snakket om Berlin. Heldigvis begynner noen å lure på hvor redaktørene er, de trenger mer øl, de vil at forlaget skal spandere, og du reiser deg for å gå på toalettet, og idet du reiser deg, ser du at Ung Kvinnelig Forfatter ser på deg, og du klarer ikke å tolke smilet hun har om munnen, du ramler nesten over et bord med Selvopptatte Gamle Rasshøl på veien, en av dem veiver med armene og forteller en gammel og kjedelig historie som handler om ham selv, og de andre sitter og later som om de følger med mens de leter etter en anledning til å avbryte slik at de kan snakke om seg selv. Du kommer deg inn i restauranten, opp trappeavsatsene og innerst ved baren der toalettene ligger. Du kjøper deg en øl og et glass Laphroig, på vei ut treffer du to poeter, de er på vei opp til røyketerrassen i andre etasje, du blir like godt med dem. Der er det også fullt, dere røyker og snakker, andre blander seg inn i samtalen, eller dere blander dere inn i andres samtaler, du føler deg ganske fri, du går ned igjen, det er halvtomt ved langbordet, det sies at mange har gått på Litteraturhuset, du leter under bordet etter skulderveska di, den ligger mellom to stoler, du tenker en uklar tanke om at det kan fungere som objektivt korrelat, folk stiller ulike spørsmål som du ikke helt får med deg, noen napper deg i ermet, i jakkestoffet på høyre albue, det nappes på en utålmodig måte, tenker du, og snur deg rundt.

En lang stund senere våkner du opp, du er hjemme, i din egen seng, ved siden av deg ligger samboeren din, hun ser på deg med trette øyne og spør når du kom hjem i natt, du sier at du ikke er sikker, kanskje klokken to. Hun står opp, spør deg lett skadefro om hvordan du har tenkt å komme gjennom dagen, det er din tur til å levere i barnehagen, du velter deg ut av sengen, tar en kald dusj, barnet deres har bestemt seg for at alt pålegg er vondt, samboeren din forsvinner ut døra, det tar utrolig lang tid å smøre matpakke, samle sammen alt som skal i sekken, få på skoene, få på jakka, du får med deg barnet og leverer det i barnehagen. Hjemme igjen setter du deg ved datamaskinen inne på det rommet du kaller «kontoret» og samboeren din kaller «gjesterommet», du sitter i det blå lyset fra skjermen, uvirksom, men skrive, det skal du, uten at du vet om den utholdenheten du utviser er et tegn på karakterstyrke eller bare dumhet.

***

 Hentet fra novellesamlingen Ingen drømmer om Oslo, Aschehoug forlag 2014