08 mars 2018

3 ting, uke 10 (Kracht, TooM, AFV Press)


  • Christian Kracht, den sveitsiske forfatteren (eller er han østerriksk? Det må jeg huske å sjekke før jeg legger ut denne bloggposten) som på norsk er utgitt av Pelikanen forlag, har jeg muligens eller muligens ikke skrevet om før, men jeg burde ha gjort det. Imperium er en av de beste romanene jeg har lest de siste fem årene, en sann svir, en lesefest, smart og morsom. Jeg blir her i solskinn og mørke, den andre romanen som ble oversatt til norsk, likte jeg også godt, men den etterlot seg ikke samme inntrykk. Nå holder jeg på med romanen De døde, som er så rar at jeg sannelig ikke vet hva jeg skal synes, annet enn at jeg liker det. Det er blant annet noen veldig rare språklige ting i denne boka, feil grammatikk og merkelige ordstillinger, at jeg tar meg i å lure på om oversetter og språkvasker har gjort en dårlig jobb, eller om det virkelig er ment å være slik. Antagelig er det ment å være slik. Men da forstår jeg ikke helt hvorfor. Og hvilken stor glede ligger det ikke i det, å lese noe man ikke helt skjønner? Noe som bryter med forventningene, som forvirrer, som rett og slett går over hodet på en?
  • Time out of Mind, Bob Dylans store comeback-plate fra 1997, en plate som kan regnes med blant hans aller beste (i hvert fall på ti på topp, noe som i Dylan-sammennheng er høyt), er en plate jeg alltid har likt, men jeg har ikke innsett hvor stor og viktig den er før helt nylig. De siste par årene har jeg, med lange mellomrom, lyttet meg gjennom alle albumene hans i kronologisk rekkefølge (jeg hører på Love and Theft mens jeg skriver dette), og forrige uke var tiden kommet for å høre på nettopp Time out of Mind. Og etter å ha brukt de foregående ukene på å høre på de temmelig begredelige platene han slapp på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, album som i beste fall kan beskrives som helt greie, i mange tilfeller som direkte redselsfulle, der det i stor grad virker som om Dylan helt har mistet evnen til å lage genuint gode låter, så er TooM en real åpenbaring. En plate full av gode låter, med gode tekster, og som fungerer som en enhet, et virkelig helstøpt album, av et format man må tilbake til 70-tallet for å finne maken til i katalogen hans. At kritikere og lyttere var over seg da denne skiva kom virker langt mer forståelig på meg nå enn det gjorde før, med andre ord.
  • Forrige uke fikk jeg endelig somla meg innom Bislett bok og plukket med meg de to nyligste utgivelsene fra elefantfabrikken-favoritten AFV Press. To små chapbooks, en på dansk og en på svensk. Man går på IKEA själv och allt gör ont allt luktar björk och kartong en man i stentvättade jeans stirrar på en matta i en kvart man står på håll och betraktar hur hans byxor skär in i röven det finns en slags symbolik i allt av Leonard Franzén er oransj, 35 sider lang, og har, som tittelen tydelig viser, et betydelig humoristis overskudd. Lang tittel, om enn  ikke like lang, har også danske Mirian Dues bok, Telter i randen af et mørkt øje, sover i knitrende sengetøj. Den har jeg ikke lest enda, men dersom førsteinntrykket ikke er helt galt er dette kanskje den mest normal-poetiske (hvis det er et begrep) utgivelsen på AFV Press så langt. Men det har jeg altså ikke egentlig dekning for å si, jeg får heller vende tilbake til saken senere.

     

21 februar 2018

Onsdagslenker




19 februar 2018

3 ting, uke 8, 2018 (GURLS, Dante, Agora)


* MUSIKK: Sist fredag så jeg trioen GURLS på Victoria nasjonal jazzscene. Hanna Paulsberg på saxofon, Ellen Andrea Wang på kontrabass og Rohey Taalah på vokal. Tre enormt dyktige musikere i et skikkelig stilig overskuddsprosjekt. Plata deres er nettopp ute, og inneholder noen veldig gode låter (og et par-tre ikke riktig så gode). Humor, lave skuldre, men til fingerspissene profesjonelle. Sjekk låtene «Dis Boy» og «Worried Bout Ya» for eksempel. Jazz, pop, R&B, funk kanskje, en dæsj hiphop og innslag av jodling. Håper de får mange lyttere, og hvis du får sjansen til å se dem live er det bare å gripe den med begge henda. Spotifylink.

* BØKER: Det gleder mitt hjerte at det er kommet to nye Dante-oversettelser samtidig. Ikke har jeg lest noen av dem, de nye oversettelsene altså, men det skal jeg, sånn etter hvert. Det er tross alt en bok som er rundt 700 år gammel, så det er ikke presserende å være først ute med å lese. Det jeg har lest er Magnus Ullelands oversettelse, Sigmund Skard og Henrik Rytters deloversettelse, og deler av de danske og svenske oversettelsene, som jeg ikke husker hvem som står for, samt Trond Berg Eriksens utmerkede bok Reisen gjennom helvete, som tar for seg verket, og i særdeleshet Inferno, den gangen jeg studerte idéhistorie. Lesingen av Dante var første gang jeg virkelig følte jeg fikk noe ut av å lese kanoniserte klassikere, slik jeg husker det. Historien om Grev Ugolino, for eksempel, gjorde et merkverdig inntrykk på ca. 21 år gamle meg.

* TIDSSKRIFT: Ord kan ikke beskrive hvor lite jeg forstår når jeg leser Walter Benjamin, men jeg fortsetter allikevel å prøve. Nå har Agora kommet med et nytt nummer, viet nettopp ham. Jeg tenker på «Angelus Novus» av Paul Klee hver gang jeg skriver navnet hans, så overfladisk er kunnskapene mine. Vi får se om Agora klarer å endre på det, eller om jeg for evig og alltid er dømt til å forbli en rein Benjamin-dilettant.



08 desember 2017

3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -


1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

15 juni 2017

Torsdagslenker


  • Bob Dylans nobelforedrag er verdt å lese.
  • Vagant er ute med nytt og tjukt dobbeltnummer, lederen kan leses her. Inntrykk av det nye nummeret så langt: pokker så bra.
  • Alain de Bottons for norske ører noe uheldig titulerte School of Life har en fin YouTube-kanal med (stort sett) smarte, kloke videoer om ulike temaer. Sjekk f.eks. «Why you will marry the wrong person» eller «What nice men don't say to nice women».

15 april 2017

Lørdagslinker (om skriving)


  • George Saunders har skrevet et stykke for The Guardian om hvordan han skriver, og selv om han på slutten henfaller til klassisk forfatter-vrøvl er de to første tredjedelene eller så meget interessante. 
  • David Vann skriver om å skrive på Lithub, og det er også meget interessant, selv om han snakker helt spesifikt om sin egen og kun sin egen skriveprosess, på et mye mer håndfast nivå enn det Saunders gjør. 
  • Intervju med Deb Olin Unferth på Electric Literature: løst i fisken, men artig.

07 april 2017

3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)


1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)


3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.

17 mars 2017

3 ting uke 11 (Sorokin - BLA - TV)


1. Flamme forlag ga i fjor ut Vladimir Sorokins science-fiction-roman Telluria, som, lik oversatte bøker flest, dessverre, fikk temmelig lite oppmerksomhet. Femti kapitler, hver med sitt uttrykk, et overflødighetshorn av ideer, og skarpt, skikkelig skikkelig skarpt. Fra Odd W. Suréns anmeldelse i  Vagant (som var den som gjorde meg oppmerksom på boka):


Sorokins originalitet ligger i blandingen av høyt og lavt, det utviklede og det primitive side om side, og dette kan kanskje leses som en litterær framstilling av det russiske, både samfunnslivet og vitenskapet, høyt utviklet på noen områder, nærmest tilbakestående på andre, det ene benet på full fart inn i framtiden, mot radikalt endrede samfunnsformer, det andre i tradisjonens revesaks.



2. Bokvennen Litterær Avis har blitt månedsavis, og dermed har Norge fått sin første slike. Tradisjonelt har litterære tidsskrifter i Norge kommet fire ganger i året (eller ofte også færre), og det er ingenting galt med det, men en månedlig utgivelse gir selvfølgelig et litt friskere tempo, mulighet til å være mer oppdatert og i tiden og ikke minst, tror jeg, til å senke skuldrene noe - være litt friskere og freidigere, rett og slett. Det tror jeg er bra. Nummerne som har kommet så lang har vært ujevne, og det vil jeg gjette at de kommer til å fortsette å være, men med det månedlige perspektivet er det mye lettere å akseptere og tilgi akkurat det, fordi jeg uansett ikke har noen ambisjon om å lese hele blekka fra perm til perm hver måned (like lite som jeg leser f.eks. Morgenbladet fra perm til perm hver uke, herregud, det skulle tatt seg ut, så mye svada som de trykker (og jeg liker MB svært godt, altså, bare så det er sagt)). Sjekk nettsiden for noen utvalgte artikler.

3.  Lages det fortsatt gode TV-serier i verden? Det må jo logisk sett finnes noe det er verdt å se, men alt jeg hører eller leser om virker bare tåpelig. Noen som har noen genuint gode tips?

18 juli 2016

3 ting, uke 29 (Poesi - Every Frame a Painting - La Granada)


1. Denne veldig fine langlesingen fra The Guardian, om poesi og språk og tilhørighet, skrevet av en engelsklærer ved navn Kate Clanchy som i flere år har skrevet og snakket om poesi med en gruppe «Very Quiet Foregin Girls», er noe av de fineste jeg har lest om hva skriving og poesi kan bety for mennesker; for selvfølelsen og selvtilliten og muligheten til å føle at man hører hjemme i verden, på en eller annen måte.

2. Min venn Anders H. tipsa meg om en YouTube-kanal som heter Every Frame a Painting, drevet av en fyr som heter Tony Zhou. Han lager små essays om ulike aspekter ved film, fulle av gode eksempler og lærerike kommentarer, som for eksempel i denne om Cohen-brødrenes særegne stil ved filming av dialog:



3. Tidsskriftet La Granada er ute med et nytt nummer, denne gangen har de bedt 48
norske forfattere kåre de 106 viktigste norske diktsamlingene de siste 50 åra. De 25 øverst plasserte er også blitt utstyrt med korte nyskrevne personlige innledninger/essays. Veldig fint initiativ og god gjennomføring fra redaktørene Kristian Wiese og Mathias R. Samuelsen. Som med alle slike lister er det ting man kan ergre/undre seg over, riste på hodet av, være dypt uenig i osv. (selv stusser jeg f.eks. over at ingen av diktsamlingene til Ruth Lillegraven er å finne på lista), men alt i alt er det blitt en både interessant og representativ liste, så vidt jeg kan bedømme etter første gjennomsyn.
(I parentes bemerket: jeg har vært med på å kåre, og har også skrevet noen ord om Geir Gulliksens Om tyngde og letthet).

10 juni 2016

3 ting, uke 23 (Rick & Morty - Slekters gang - Werner Herzog)


1. TV: En relativt ny animasjonsserie (som finnes på Netflix), ved navn Rick & Morty, komedie med science-fiction-ferniss, en ung gutt og hans geniale oppfinner-bestefar opplever merkelige eventyr sammen, med slik kynisk og rå humor som er blitt de rigueur i moderne voksen-animasjon (innflytelsen fra The Simpsons på alt som lages av slikt kan antagelig ikke overvurderes). Ikke like brilliant som Bojack Horseman eller like morsomt som Archer, men allikevel veldig underhodende i 25 minutter lange doser. Episoden der Morty blir seksuelt antastet av en Jellybean inne på toalettet er noe av det rareste/ekleste/morsomste jeg har sett på tv på lenge.

2. BOK: Jan Kjærstads bok av fjoråret, Slekters gang, er av flere mennesker hvis litterære smak jeg stoler på beskrevet som noe av det aller beste han har skrevet. Den er tjukk, og tidvis skikkelig kjedelig, men det er også svært mye godt i den; akkurat den setningen kunne vært skrevet om nesten alle Kjærstads romaner, for øvrig. (Her burde jeg kanskje skrevet et kort referat om «hva den handler om», men det finner du selv et annet sted på internett, om du er interessert). Jeg er ennå ikke gjennom alle de drøye seks hundre sidene, blant annet fordi jeg innimellom blir så provosert av Kjærstads insistering på å hamre inn de samme poengene om og om igjen. Han har, også i denne romanen, noen nøkkelsetninger eller nøkkelpoenger som han virker direkte redd for at leseren skal gå glipp av og som han derfor gjentar gang på gang på gang på gang. Tidvis føles det som om forfatteren selv står bak skulderen min og følger med mens jeg leser, og plutselig spretter frem og peker på et eller annet (i utnnagspunktet ikke akkurat subtilt formulert eller vanskelig fattbart) poeng mens han entusiastisk smiler og spør «fikk du med deg det, eller? Hæ? Hæ?», og det er sikkert godt ment, men uansett usedvanlig irriterende. Leseren er ikke dum, Kjærstad, du trenger ikke å mate oss alle med teskje. Men ellers, en meget god, tankevekkende, morsom, smart roman som jeg føler at hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den er blitt til del.

3.FILM: Mannen med verdens aller beste aksent og stemme, Werner Herzog, kommer med en ny film over sommeren. Innholdet høres ærlig talt litt kjedelig ut (internett, revolusjon, ting er annerledes nå enn de var før, bla bla bla), men med den stemmen høres nesten alt smart og dypt ut allikevel. Og så er han innimellom vanvittig morsom, på en veldig lavmælt måte, så også i traileren som du finner under linken over. «Have the monks stopped meditating? They all seem to be tweeting.»

20 mai 2016

Fredagslenker


13 mai 2016

3 ting, uke 19 (CFKL - Den engelske kanal 2016 - Skam)


1. BOK: Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon har jeg skrevet om før, bl.a. om slippfesten. Nå har folkefinansieringa til bind II startet (boka kommer i november), og listen av bidragsytere er ennå mer internasjonal og ennå mer imponerende denne gangen. George Saunders, Jonatahan Lethem, Blixa Bargeld og Josefine Klougart er bare noen av dem. Det kom inn nesten 100 000 kroner i løpet av det første døgnet, så dette er populære greier. Her er en link, det er bare å hive seg med.

2. BOK: Den engelske kanal 2016 er nettopp kommet ut. Bidrag fra gjengangere som Gunnar Berge, Kristin Berget og Claude Royet-Journoud (overs. av red. Jørn H. Sværen), men også i denne sammenhengen nye navn som Arve Kleiva og Andreas Vermehren-Holm. Årets utgave er den tykkeste så langt, 275 sider, og omslaget er rødt. Jeg skrev en del om utgaven fra 2013 her. De samme poengene gjelder i stor grad fortsatt; Sværen vet hva han vil, og gjør det, kompromissløst, virker det som.

3. TV: Skam er ikke så bra som noen skal ha det til, men det er veldig bra allikevel. Trass i et manus som varierer en god del i kvalitet (men som ofte er svært godt) og skuespillerprestasjoner som gjør det samme, har den først og fremst en følelsesmessig råhet og ektehet ved seg som er ekstremt tiltalende. Selvfølgelig er det ikke slik det er å være 16 i dag, ikke akkurat slik, men det er kanskje så nær som man kan klare å komme innenfor dette mediet. En av de tingene som fascinerer meg mest med denne serien er at den ble laget helt spesifikt for målgruppa jenter 16, uten hensyn til eller tanke på at den skulle appellere til noen andre, men så ender den altså opp med å treffe usedvanlig bredt, både med tanke på alder og kjønn. Det går an å trekke lærdommer av det, skulle jeg mene. Anbefales, serr.

19 april 2016

Bytte bank


Agnar Lirhus har skrevet en skjønnlitterær pamflett (eller hva man skal kalle det) med tittelen Bytte bank, i raseri og sinne over DNBs (og hele bankvesenets) rolle i skatteundragelse og Panama-papirene, men også videre, deres rolle i å bidra til at profittmaksimeringen blir den eneste målestokk på absolutt alt. Raseri og resignasjon. Rask å lese, og jeg tror jeg liker den.

Intevju med Lirhus i Dagsavisen.

Lenke til å laste ned boka (pdf).

11 januar 2016

Liste #41 (David Robert Jones)


  • Pianospillet til Mike Garson på «Aladdin Sane»
  • Coveren av Velvet Undergrounds «White Light/White Heat» på Bowie at the Beeb.
  • Keitetheten på de tidlige TV-intervjuene.
  • 50-års-konserten
  • Frakken på coveret av Earthling.
  • Gitaren til Reeves Gabrels på Outside.
  • Berlin 1976-79.

08 oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj - Krigen har intet kvinnelig ansikt



I dag ble det offentliggjort at Svetlana Aleksijevitsj får Nobelprisen i litteratur. Krigen har intet kvinnelig ansikt og flere av de andre bøkene hennes har kommet på norsk de siste to årene, tre på Kagge og én på Solum forlag. Denne teksten ble opprinnelig trykket i Bokvennen Litterært Magasin #3/2013, og ble skrevet på bakgrunn av den svenske oversettelsen, noe man kan se på hvordan navnet hennes er transkribert i originalteksten.






Svetlana Aleksijevitsj



Krigen har intet kvinnelig ansikt. (Originaltittel: У войны — не женское лицо, 1985/2004)
Omtrent én million kvinner var en del av Den røde armé under andre verdenskrig. De deltok på alle nivåer, som sykepleiere, snikskyttere, infanterister, tankførere, piloter og så videre. Etter som krigen skred frem og behovet for soldater økte var det etter hvert intet felt som var forbeholdt mennene. Kvinnene kjempet og blødde, drepte og ble drept på lik linje med sine mannlige kolleger. Men etter krigen ble de i stor grad glemt. Der mennene ble feiret og bedt om å fortelle var det få som var interessert i å høre kvinnenes beretninger.

Svetlana Aleksijevitsj er en Hviterussisk journalist og forfatter (f. 1948 i Ukraina) som har gjort det til sin livsoppgave å snakke med mennesker hvis stemmer ikke vanligvis blir hørt. Hun har skrevet en suite med dokumentar-romaner under fellestittelen «Utopiens røster», der Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår. De andre bøkene handler bl.a. om Sovjetunionens oppløsning og ofrene for Tsjernobyl-ulykken. Bøkene hennes er oversatt til et titalls språk, og hun har mottatt en lang rekke priser, bl. a. Tucholskyprisen fra svenske PEN i 1996, den polske Kapuściński-prisen i 2011 og den Tyske bokhandelens fredspris i 2013. Hun holder foredrag for fulle hus, både i hjemlandet og rundt om i verden, men da Aleksijevitsj besøkte Norge under Kapittelfestivalen i 2012 var det i følge ryktene bare en håndfull mennesker som møtte opp.

Krigen har intet kvinnelig ansikt består av muntlige fortellinger, gjengitt fra de hundrevis av opptakene Aleksijevitsj har gjort, ispedd hennes egne refleksjoner og beskrivelser av hvordan hun har arbeidet. Et gjennomgående tema er vanskene med å få kvinnene til å fortelle – det har gått så lang tid, de er blitt så vant til at ingen er interessert i å høre hvordan det egentlig var, og hun må bruke mye tid på å vinne deres fortrolighet, få dem til å fortelle om de tingene de har forsøkt å fortrenge. En av kvinnene har sittet oppe sammen med ektemannen sin natten før hun får besøk av Aleksijevitsj, de har gått gjennom historien slik at hun «ikke skal fortelle den feil». Først når mannen etter hvert forlater rommet og de to kvinnene får være alene, tør hun fortelle fritt om djevelskapen hun har vært vitne til, mens hun stadig unnskylder seg og lurer på om dette virkelig kan være av interesse for noen.
Tålmodigheten fører frem. Kvinnene forteller om grusomheter, gleder, om hvorfor de (ofte som svært unge) regelrett maser seg frem til fronten for å kjempe, om blodet, gjørmen, fornedrelsene og sulten. Om hatet mot tyskerne, om gleden ved å overleve. Og om livet etter krigen. Aleksijevitsj er ikke opptatt av våpenteknologi eller troppedisposisjoner, hun er opptatt av det nære, av soldatenes hverdag. Det er sterke, ofte rystende fortellinger. 

Olga Jakovlevna Omeltjenko, Sykepleierinstruktør i et geværkompani forteller:
Utenfor Sevsk angrep tyskerne oss syv eller åtte ganger hver dag. Resten av den dagen jobbet jeg med å slepe sårede og deres våpen. Den siste krøp jeg frem til, og den ene armen hans var fullstendig knust. Den hang i noen slintrer … i senene … Blodet bare rant … Den måtte amputeres umiddelbart for å kunne forbinde ham. Ellers ville det ikke gå. Men jeg hadde verken kniv eller saks – de hadde ramlet ut av vesken der den dunket mot hoften. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gnagde over de der slintrene med tennene. Da jeg hadde gnagd dem av forbandt jeg ham … Mens jeg gjorde det sa den sårede: «Skynd deg, søster. Jeg skal fortsette å slåss.» Han var i feberrus …

Fortellerteknisk er boken en liten genistrek – det muntlige uttrykket gjør at man kommer svært nærme hendelsene, og de ulike personlighetene kommer fint frem. Aleksijevitsj er tydelig til stede i mellompartiene, men holder sine synspunkter unna enkeltkvinnenes fortellinger. Selv om en del av historiene naturlig nok har likhetstrekk blir det aldri blir kjedelig å lese – men det er allikevel nødvendig å ta pauser underveis fordi det man leser tidvis er så grusomt at det er vanskelig å ta inn over seg. 

Boken utkom i 1985, da i en sensurert versjon. Etter Sovjetunionens fall fikk Aleksijevitsj henvendelser fra flere av de intervjuede kvinnene om at det var mer, de hadde ikke turt å fortelle alt, og i 2004 ferdigstilte hun en revidert utgave av boken. Boken finnes oversatt til bl.a. svensk (Kriget har inget kvinnligt ansikte, Ersatz 2012) og fransk (La guerre n'a pas un visage de femme, Edition 84 2005).