15 april 2017

Lørdagslinker (om skriving)


  • George Saunders har skrevet et stykke for The Guardian om hvordan han skriver, og selv om han på slutten henfaller til klassisk forfatter-vrøvl er de to første tredjedelene eller så meget interessante. 
  • David Vann skriver om å skrive på Lithub, og det er også meget interessant, selv om han snakker helt spesifikt om sin egen og kun sin egen skriveprosess, på et mye mer håndfast nivå enn det Saunders gjør. 
  • Intervju med Deb Olin Unferth på Electric Literature: løst i fisken, men artig.

07 april 2017

3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)


1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)


3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.

17 mars 2017

3 ting uke 11 (Sorokin - BLA - TV)


1. Flamme forlag ga i fjor ut Vladimir Sorokins science-fiction-roman Telluria, som, lik oversatte bøker flest, dessverre, fikk temmelig lite oppmerksomhet. Femti kapitler, hver med sitt uttrykk, et overflødighetshorn av ideer, og skarpt, skikkelig skikkelig skarpt. Fra Odd W. Suréns anmeldelse i  Vagant (som var den som gjorde meg oppmerksom på boka):


Sorokins originalitet ligger i blandingen av høyt og lavt, det utviklede og det primitive side om side, og dette kan kanskje leses som en litterær framstilling av det russiske, både samfunnslivet og vitenskapet, høyt utviklet på noen områder, nærmest tilbakestående på andre, det ene benet på full fart inn i framtiden, mot radikalt endrede samfunnsformer, det andre i tradisjonens revesaks.



2. Bokvennen Litterær Avis har blitt månedsavis, og dermed har Norge fått sin første slike. Tradisjonelt har litterære tidsskrifter i Norge kommet fire ganger i året (eller ofte også færre), og det er ingenting galt med det, men en månedlig utgivelse gir selvfølgelig et litt friskere tempo, mulighet til å være mer oppdatert og i tiden og ikke minst, tror jeg, til å senke skuldrene noe - være litt friskere og freidigere, rett og slett. Det tror jeg er bra. Nummerne som har kommet så lang har vært ujevne, og det vil jeg gjette at de kommer til å fortsette å være, men med det månedlige perspektivet er det mye lettere å akseptere og tilgi akkurat det, fordi jeg uansett ikke har noen ambisjon om å lese hele blekka fra perm til perm hver måned (like lite som jeg leser f.eks. Morgenbladet fra perm til perm hver uke, herregud, det skulle tatt seg ut, så mye svada som de trykker (og jeg liker MB svært godt, altså, bare så det er sagt)). Sjekk nettsiden for noen utvalgte artikler.

3.  Lages det fortsatt gode TV-serier i verden? Det må jo logisk sett finnes noe det er verdt å se, men alt jeg hører eller leser om virker bare tåpelig. Noen som har noen genuint gode tips?

18 juli 2016

3 ting, uke 29 (Poesi - Every Frame a Painting - La Granada)


1. Denne veldig fine langlesingen fra The Guardian, om poesi og språk og tilhørighet, skrevet av en engelsklærer ved navn Kate Clanchy som i flere år har skrevet og snakket om poesi med en gruppe «Very Quiet Foregin Girls», er noe av de fineste jeg har lest om hva skriving og poesi kan bety for mennesker; for selvfølelsen og selvtilliten og muligheten til å føle at man hører hjemme i verden, på en eller annen måte.

2. Min venn Anders H. tipsa meg om en YouTube-kanal som heter Every Frame a Painting, drevet av en fyr som heter Tony Zhou. Han lager små essays om ulike aspekter ved film, fulle av gode eksempler og lærerike kommentarer, som for eksempel i denne om Cohen-brødrenes særegne stil ved filming av dialog:



3. Tidsskriftet La Granada er ute med et nytt nummer, denne gangen har de bedt 48
norske forfattere kåre de 106 viktigste norske diktsamlingene de siste 50 åra. De 25 øverst plasserte er også blitt utstyrt med korte nyskrevne personlige innledninger/essays. Veldig fint initiativ og god gjennomføring fra redaktørene Kristian Wiese og Mathias R. Samuelsen. Som med alle slike lister er det ting man kan ergre/undre seg over, riste på hodet av, være dypt uenig i osv. (selv stusser jeg f.eks. over at ingen av diktsamlingene til Ruth Lillegraven er å finne på lista), men alt i alt er det blitt en både interessant og representativ liste, så vidt jeg kan bedømme etter første gjennomsyn.
(I parentes bemerket: jeg har vært med på å kåre, og har også skrevet noen ord om Geir Gulliksens Om tyngde og letthet).

10 juni 2016

3 ting, uke 23 (Rick & Morty - Slekters gang - Werner Herzog)


1. TV: En relativt ny animasjonsserie (som finnes på Netflix), ved navn Rick & Morty, komedie med science-fiction-ferniss, en ung gutt og hans geniale oppfinner-bestefar opplever merkelige eventyr sammen, med slik kynisk og rå humor som er blitt de rigueur i moderne voksen-animasjon (innflytelsen fra The Simpsons på alt som lages av slikt kan antagelig ikke overvurderes). Ikke like brilliant som Bojack Horseman eller like morsomt som Archer, men allikevel veldig underhodende i 25 minutter lange doser. Episoden der Morty blir seksuelt antastet av en Jellybean inne på toalettet er noe av det rareste/ekleste/morsomste jeg har sett på tv på lenge.

2. BOK: Jan Kjærstads bok av fjoråret, Slekters gang, er av flere mennesker hvis litterære smak jeg stoler på beskrevet som noe av det aller beste han har skrevet. Den er tjukk, og tidvis skikkelig kjedelig, men det er også svært mye godt i den; akkurat den setningen kunne vært skrevet om nesten alle Kjærstads romaner, for øvrig. (Her burde jeg kanskje skrevet et kort referat om «hva den handler om», men det finner du selv et annet sted på internett, om du er interessert). Jeg er ennå ikke gjennom alle de drøye seks hundre sidene, blant annet fordi jeg innimellom blir så provosert av Kjærstads insistering på å hamre inn de samme poengene om og om igjen. Han har, også i denne romanen, noen nøkkelsetninger eller nøkkelpoenger som han virker direkte redd for at leseren skal gå glipp av og som han derfor gjentar gang på gang på gang på gang. Tidvis føles det som om forfatteren selv står bak skulderen min og følger med mens jeg leser, og plutselig spretter frem og peker på et eller annet (i utnnagspunktet ikke akkurat subtilt formulert eller vanskelig fattbart) poeng mens han entusiastisk smiler og spør «fikk du med deg det, eller? Hæ? Hæ?», og det er sikkert godt ment, men uansett usedvanlig irriterende. Leseren er ikke dum, Kjærstad, du trenger ikke å mate oss alle med teskje. Men ellers, en meget god, tankevekkende, morsom, smart roman som jeg føler at hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den er blitt til del.

3.FILM: Mannen med verdens aller beste aksent og stemme, Werner Herzog, kommer med en ny film over sommeren. Innholdet høres ærlig talt litt kjedelig ut (internett, revolusjon, ting er annerledes nå enn de var før, bla bla bla), men med den stemmen høres nesten alt smart og dypt ut allikevel. Og så er han innimellom vanvittig morsom, på en veldig lavmælt måte, så også i traileren som du finner under linken over. «Have the monks stopped meditating? They all seem to be tweeting.»

20 mai 2016

Fredagslenker


13 mai 2016

3 ting, uke 19 (CFKL - Den engelske kanal 2016 - Skam)


1. BOK: Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon har jeg skrevet om før, bl.a. om slippfesten. Nå har folkefinansieringa til bind II startet (boka kommer i november), og listen av bidragsytere er ennå mer internasjonal og ennå mer imponerende denne gangen. George Saunders, Jonatahan Lethem, Blixa Bargeld og Josefine Klougart er bare noen av dem. Det kom inn nesten 100 000 kroner i løpet av det første døgnet, så dette er populære greier. Her er en link, det er bare å hive seg med.

2. BOK: Den engelske kanal 2016 er nettopp kommet ut. Bidrag fra gjengangere som Gunnar Berge, Kristin Berget og Claude Royet-Journoud (overs. av red. Jørn H. Sværen), men også i denne sammenhengen nye navn som Arve Kleiva og Andreas Vermehren-Holm. Årets utgave er den tykkeste så langt, 275 sider, og omslaget er rødt. Jeg skrev en del om utgaven fra 2013 her. De samme poengene gjelder i stor grad fortsatt; Sværen vet hva han vil, og gjør det, kompromissløst, virker det som.

3. TV: Skam er ikke så bra som noen skal ha det til, men det er veldig bra allikevel. Trass i et manus som varierer en god del i kvalitet (men som ofte er svært godt) og skuespillerprestasjoner som gjør det samme, har den først og fremst en følelsesmessig råhet og ektehet ved seg som er ekstremt tiltalende. Selvfølgelig er det ikke slik det er å være 16 i dag, ikke akkurat slik, men det er kanskje så nær som man kan klare å komme innenfor dette mediet. En av de tingene som fascinerer meg mest med denne serien er at den ble laget helt spesifikt for målgruppa jenter 16, uten hensyn til eller tanke på at den skulle appellere til noen andre, men så ender den altså opp med å treffe usedvanlig bredt, både med tanke på alder og kjønn. Det går an å trekke lærdommer av det, skulle jeg mene. Anbefales, serr.

19 april 2016

Bytte bank


Agnar Lirhus har skrevet en skjønnlitterær pamflett (eller hva man skal kalle det) med tittelen Bytte bank, i raseri og sinne over DNBs (og hele bankvesenets) rolle i skatteundragelse og Panama-papirene, men også videre, deres rolle i å bidra til at profittmaksimeringen blir den eneste målestokk på absolutt alt. Raseri og resignasjon. Rask å lese, og jeg tror jeg liker den.

Intevju med Lirhus i Dagsavisen.

Lenke til å laste ned boka (pdf).

11 januar 2016

Liste #41 (David Robert Jones)


  • Pianospillet til Mike Garson på «Aladdin Sane»
  • Coveren av Velvet Undergrounds «White Light/White Heat» på Bowie at the Beeb.
  • Keitetheten på de tidlige TV-intervjuene.
  • 50-års-konserten
  • Frakken på coveret av Earthling.
  • Gitaren til Reeves Gabrels på Outside.
  • Berlin 1976-79.

08 oktober 2015

Svetlana Aleksijevitsj - Krigen har intet kvinnelig ansikt



I dag ble det offentliggjort at Svetlana Aleksijevitsj får Nobelprisen i litteratur. Krigen har intet kvinnelig ansikt og flere av de andre bøkene hennes har kommet på norsk de siste to årene, tre på Kagge og én på Solum forlag. Denne teksten ble opprinnelig trykket i Bokvennen Litterært Magasin #3/2013, og ble skrevet på bakgrunn av den svenske oversettelsen, noe man kan se på hvordan navnet hennes er transkribert i originalteksten.






Svetlana Aleksijevitsj



Krigen har intet kvinnelig ansikt. (Originaltittel: У войны — не женское лицо, 1985/2004)
Omtrent én million kvinner var en del av Den røde armé under andre verdenskrig. De deltok på alle nivåer, som sykepleiere, snikskyttere, infanterister, tankførere, piloter og så videre. Etter som krigen skred frem og behovet for soldater økte var det etter hvert intet felt som var forbeholdt mennene. Kvinnene kjempet og blødde, drepte og ble drept på lik linje med sine mannlige kolleger. Men etter krigen ble de i stor grad glemt. Der mennene ble feiret og bedt om å fortelle var det få som var interessert i å høre kvinnenes beretninger.

Svetlana Aleksijevitsj er en Hviterussisk journalist og forfatter (f. 1948 i Ukraina) som har gjort det til sin livsoppgave å snakke med mennesker hvis stemmer ikke vanligvis blir hørt. Hun har skrevet en suite med dokumentar-romaner under fellestittelen «Utopiens røster», der Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår. De andre bøkene handler bl.a. om Sovjetunionens oppløsning og ofrene for Tsjernobyl-ulykken. Bøkene hennes er oversatt til et titalls språk, og hun har mottatt en lang rekke priser, bl. a. Tucholskyprisen fra svenske PEN i 1996, den polske Kapuściński-prisen i 2011 og den Tyske bokhandelens fredspris i 2013. Hun holder foredrag for fulle hus, både i hjemlandet og rundt om i verden, men da Aleksijevitsj besøkte Norge under Kapittelfestivalen i 2012 var det i følge ryktene bare en håndfull mennesker som møtte opp.

Krigen har intet kvinnelig ansikt består av muntlige fortellinger, gjengitt fra de hundrevis av opptakene Aleksijevitsj har gjort, ispedd hennes egne refleksjoner og beskrivelser av hvordan hun har arbeidet. Et gjennomgående tema er vanskene med å få kvinnene til å fortelle – det har gått så lang tid, de er blitt så vant til at ingen er interessert i å høre hvordan det egentlig var, og hun må bruke mye tid på å vinne deres fortrolighet, få dem til å fortelle om de tingene de har forsøkt å fortrenge. En av kvinnene har sittet oppe sammen med ektemannen sin natten før hun får besøk av Aleksijevitsj, de har gått gjennom historien slik at hun «ikke skal fortelle den feil». Først når mannen etter hvert forlater rommet og de to kvinnene får være alene, tør hun fortelle fritt om djevelskapen hun har vært vitne til, mens hun stadig unnskylder seg og lurer på om dette virkelig kan være av interesse for noen.
Tålmodigheten fører frem. Kvinnene forteller om grusomheter, gleder, om hvorfor de (ofte som svært unge) regelrett maser seg frem til fronten for å kjempe, om blodet, gjørmen, fornedrelsene og sulten. Om hatet mot tyskerne, om gleden ved å overleve. Og om livet etter krigen. Aleksijevitsj er ikke opptatt av våpenteknologi eller troppedisposisjoner, hun er opptatt av det nære, av soldatenes hverdag. Det er sterke, ofte rystende fortellinger. 

Olga Jakovlevna Omeltjenko, Sykepleierinstruktør i et geværkompani forteller:
Utenfor Sevsk angrep tyskerne oss syv eller åtte ganger hver dag. Resten av den dagen jobbet jeg med å slepe sårede og deres våpen. Den siste krøp jeg frem til, og den ene armen hans var fullstendig knust. Den hang i noen slintrer … i senene … Blodet bare rant … Den måtte amputeres umiddelbart for å kunne forbinde ham. Ellers ville det ikke gå. Men jeg hadde verken kniv eller saks – de hadde ramlet ut av vesken der den dunket mot hoften. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gnagde over de der slintrene med tennene. Da jeg hadde gnagd dem av forbandt jeg ham … Mens jeg gjorde det sa den sårede: «Skynd deg, søster. Jeg skal fortsette å slåss.» Han var i feberrus …

Fortellerteknisk er boken en liten genistrek – det muntlige uttrykket gjør at man kommer svært nærme hendelsene, og de ulike personlighetene kommer fint frem. Aleksijevitsj er tydelig til stede i mellompartiene, men holder sine synspunkter unna enkeltkvinnenes fortellinger. Selv om en del av historiene naturlig nok har likhetstrekk blir det aldri blir kjedelig å lese – men det er allikevel nødvendig å ta pauser underveis fordi det man leser tidvis er så grusomt at det er vanskelig å ta inn over seg. 

Boken utkom i 1985, da i en sensurert versjon. Etter Sovjetunionens fall fikk Aleksijevitsj henvendelser fra flere av de intervjuede kvinnene om at det var mer, de hadde ikke turt å fortelle alt, og i 2004 ferdigstilte hun en revidert utgave av boken. Boken finnes oversatt til bl.a. svensk (Kriget har inget kvinnligt ansikte, Ersatz 2012) og fransk (La guerre n'a pas un visage de femme, Edition 84 2005).

22 august 2015

3 ting, uke 34 (Jan Grue - Jenny Offil - BoJack Horseman)


1. NOVELLER: Jan Grue har gitt ut fire novellesamlinger så langt, den nyeste av dem heter Normalia og kom tidligere i år, de tre første finnes samlet i en pocketutgave med tittelen Det kunne vært annerledes (alle på Gyldendal forlag). Han skriver godt utafor det som er det normale norske novelleparadigmet, som på den ene siden defineres av Kjell Askildsen og på den andre siden av begrepet «dirty realism», sånn grovt sett. Noen har nevnt Hans Herbjørnsrud som en referanse for Grue, men det er svært mye mer naturlig å se til andre land for å finne inspirasjonskildene hans, nærmere bestemt USA: Donald Barthelme og George Saunders, samt selvfølgelig argentineren Jorge Luis Borges. Har forresten noen noen gang spurt Herbjørnsrud hva han synes om Barthelme? Jeg minnes å ha lest en gang at han ikke har noen sans for Pynchon, men det er jo en annen sak.

2. ROMAN: Jenny Offil, Dept. of Speculation (Knopf, 2014). En tynn flis av en roman, tar bare et par timer å lese, rost av kritikere så som James Wood, som mente den tidvis kunne minne om Lydia Davis' korttekster. Romanen handler om et ekteskap, hovedpersonen er en forfatter, de får et barn, ting er bra, de er vanskelige, det blir ikke som man hadde tenkt, det holder på å gå riktig galt, hun må ta jobber hun ikke egentlig har lyst på for å få det til å gå rundt økonomisk, mannen er snill og han er slem. Det kanskje mest interessante med boka er hvordan den er bygget opp, bestående av korte kapitler som igjen er delt inn i korte, enkeltstående avsnitt. Det kan minne litt om Kurt Vonneguts Brekafast of Champions, som er bygget opp på en lignende måte, men her er avsnittene ennå kortere, fortellerens fokus ennå mer spredt; men samtidig som mye virker malapropos og i overkant scatterbrained henger helheten allikvel godt i hop. Det er en måte å skrive på som virker som om den er engstelig for å kjede leseren, og som også virker nærmest spesialdesignet for å holde på hen som er vant til å mulittaske og gjøre fjorten ulike ting på én gang. Jeg tipper vi kommer til å se langt mer av denne måten å skrive på i årene som kommer. Begrepet punktroman er nærliggende, og selvfølgelig ingen ny oppfinnelse, men dette henger tettere sammen, og stiller nok en del lavere krav til leserens meddiktende evne.

3. TV-SERIE: BoJack Horseman (Netflix). En animasjonsserie om en hest/mann som var en stor stjerne i en bred sitcom på nittitallet og som nå er rik, alkoholisert og bitter. Full av slapstick og billige ordspill, men samtidig også veldig, veldig mørk og menneskelig. Enkelte av episodene er nesten deprimerende, faktisk, samtidig som de får meg til å le høyt. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det set ut som ni av ti komiserier jeg liker er animerte.



18 august 2015

Romanen som assimileringsmaskin


The novel does not vanquish its rivals. It incorporates them, like an amoeba — diminishing and neutralizing its competition by a strategy of inclusion. Many novels therefore contain a spectral double, another book trapped within their pages.

Ben Parker, «The Past Is Useless», anmeldelse av Karl Ove Knausgårds My Struggle Book Four i Los Angeles Review of Books.

03 august 2015

Mandagslenker


  • Litteratur på Blå kjører på med nok en sesong, og har lagt ut høstens fem første arrangementer. Dybdeintervjuer med Ida Hegazi Høyer og Anne Helene Guddal, en kveld om Thomas Pynchon, Nietzsche og litteraturen, samt en debatt om det høyaktuelle temaet «trigger warnings» på litteratur. Flinke, de LpB-folka.
  • Et stort og usedavnlig godt intervju med Olaug Nilssen i Morgenbladet handler først og fremst om regressiv autisme, men er også innom skriving og det som høres ut som et veldig interessant romanprosjekt. Olaug Nilssen har ikke gitt ut noen roman siden den bejublede (og gode) Få meg på, for faen i 2005 (men har skrevet sakprosa og dramatikk). Elefantfabrikken krysser fingrene for at det kommer en ny roman fra hennes hånd etter hvert, og for at det går så bra som mulig med sønnen.
  • En enquette fra lithub.com der folk fra rundt i verden forteller hva de ser på som den kvintessensielle amerikanske romanen.
  • Et interessant intervju med Therese Bjørneboe, gjort av Ane Nydal, fra Dagsavisen.

18 juli 2015

3 ting, uke 29 (The Force Awakens - Wilco - Dag & Tid)


1. STAR WARS: Da The Phantom Menace kom i 1997 fikk en venn av meg tak i en piratkopiert VHS med filmen noen uker før den hadde premiere i Norge. Det var for øvrig første gang i mitt liv jeg så en piratkopi av en film, det som i dag har blitt en så daglidags foreteelse at folk kan komme til å gjøre det nærmest i vanvare (jmf. debatten om lovligheten av PopcornTime). Det var elendig kvalitet både på lyd og bilde, jeg tipper at den kanskje var tatt opp med et håndholdt videokamera i USA og deretter kopert flere ganger, det var i hvert fall ikke alltid helt enkelt å forstå hva som foregikk på skjermen. Jeg hadde den gangen investert så mye i ideen om at Star Wars var kult at jeg slettes ikke klarte å innrømme det åpenbare, men inne i hjertet mitt visste jeg én ting med sikkerhet etter endt gjennomsyn: det var en utrolig dårlig film, en skikkelig kalkun. Siden den gang har jeg vært temmelig skeptisk til nye tilskudd til Star Wars-universet. Selv om jeg skal innrømme å ha hatt en viss glede av de første sesongene av den animerte tv-serien The Clone Wars, i hvert fall noen av episodene. Nå driver J. J. Abrams og lager en ny film, Episode VII: The Force Awakens, og han er i det minste en kompetent filmskaper, så det er gode sjanser for at det blir ganske mye bedre enn de makkverkene George Lucas presterte fra 1997 til 2003. De to trailerne og bakomklippene som ble vist på GenCon nylig lover i hvert fall ganske bra. I trailer nummer to får man se selveste Han Solo og Chewbacca mot slutten, og selv om det er et øyeblikk som på en helt åpenbart kynisk måte spiller på nostalgien hos en generasjon som vokste opp med ham som sin store helt, så er det uungåelig at ikke hjertet gjør et lite ekstra hopp i brystkassa.


2.WILCO: I går morges (fredag 17. juli 2015) våknet jeg opp til nyheten om at Wilco hadde sluppet et nytt album, med den fengende tittelen Star Wars. Den ligger ute til gratis nedlasting i en måneds tid. Et kort og punchy album med elleve låter som stort sett bare er på 2-3 minutter hver, med unntak av det som antagelig er platas beste spor, «You Satellite» som strekker seg helt opp i noe over 5 minutter. Førstelåta «EKG» er et drøyt minutt med vokalløs og atonal skrangling, og gir meg vel i grunnen null og niks, annet enn en tanke om at man ønsker å riste av seg en del folk med å være litt vrange og vanskelige i starten slik at man ikke blir for populær. Og det er jo en ærlig sak. Resten av skiva er mer låtorientert, men det er for tidlig etter bare et par-tre gjennomlyttinger å felle noen dom over hvor god den egentlig er og hvor den plasserer seg i Wilco-katalogen. Kritikerne har begynt å mene ting undt på internet, og trekker paralleller til bl.a. Lou Reed, David Bowie, Captain Beefheart og sein Beatles. Så store er Wilco nå, at den typen sammenligninger ikke virker overdrevne. Coveret er for øvrig en instant klassiker.


3. AVIS: Hvorfor abonnerer jeg ikke på Dag & Tid? Den nynorske ukeavisa er veldig god der de skriver om politikk, samfunn og kultur på smarte, men ikke pretensiøse måter, og er, mistenker jeg, egentlig en bedre avis enn Morgenbladet, som jeg har hatt i mange, mange år. Det tenker jeg hver gang jeg leser Dag & Tid, som i snitt kanskje skjer én gang i måneden. Nå skal jeg pokker ta meg se å skaffe meg et abonnement, tenker jeg, mens jeg blar. Straks jeg er ferdig med å lese skal jeg bestille, tenker jeg. Denne gangen skal jeg virkelig gjøre det, bestemmer jeg meg for. Og så kommer jeg til den nest siste siden, som er avisas HUMORSIDE, der Arne Hjeltnes eller andre driver med avskyelige lune nynorskHUMORen sin, og generelt er så grønnjævlig lite morsomme at jeg kaster avisa fra meg i avsky. Ragnar Hovland, til og med, den hedersmannen, har de lokka inn i de greiene der, og selv han faller fullstendig gjennom i det formatet. Det er altså grunnen til at jeg ikke abonnerer på Dag & Tid; jeg blir så trist og lei meg av de patetiske, krampaktige forsøkene på å være morsomme. Morgenbladet driver for øvrig også mer og mer med HUMOR, heldigvis ikke samla på én side, men spredt rundt i avisa som småstoff og notiser, og det er så jeg lurer på om jeg ikke blir nødt til å si opp den avisa også etterhvert, om de derre greiene der skal fortsette å spre seg.

15 juli 2015

Onsdagslenker


  • John Arne Riise skriver på bloggen sin om den fine kvelden han hadde da han var på VG-lista topp 20-showet på Rådhusplasssen. Dette burde det skrives masteroppgaver om, men jeg er usikker på innenfor hvilken fagdisiplin.
  • For litt siden kom Harold Bloom med en ny bok, The Daemon Knows (som jeg neppe noen gang kommer til å lese), og Michael Robbins har skrevet en temmelig syrlig kritikk av den i Chicago Tribune.
  • Den jævla smarte og beleste unge svenske kritikeren Victor Malm skriver i Sydsvenskan om den nye oversettelsen (til svensk) av et utvalg av Olav H. Hauges dagbøker.
  • En link for de spesielt interesserte: En liste over de 321 bøkene fra David Foster Wallaces personlige bibliotek (hvorfor kaller man det personal library, egentlig? Pleier forfattere å ha upersonlige biblioteker? Virker vagt pleonastisk, det uttrykket).