3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».