Dag Solstad på sparebluss

I foredraget «Dag Solstad leser Olav Duun», som er trykket opp og utgitt av Nasjonalbiblioteket i en liten, svart chapbook som selges for den latterlig lave summen av 49,- kroner, skriver altså, som tittelen ganske grundig avslører, Dag Solstad om nettopp Olav Duun. Solstad har aldri lest Duun før, skriver han, før han skal skrive og holde dette foredraget om Duun i 2015, altså på et tidspunkt der Solstad er blitt temmelig godt voksen selv, eller rett og slett gammel, for å si det som det er.

I dette essayet, som jeg har mest lyst til å kalle det, selv om det altså opprinnelig var et foredrag, konkluderer Solstad ganske hardt (og overbevisende) med at tiden har løpt fra Duun, og at selv om det går an å se storheten i det han har skrevet, og også forstå at samtiden regnet ham blant de aller største forfatterne, så snakker han ikke lenger til den moderne leser. Og grunnen til det, skriver Solstad, og her parafraserer og forenkler jeg, er at Duuns intriger (det man stadig oftere, også jeg, kaller for «plot») virker forserte. De dramatiske handlingene og scenene finner ikke sted på grunn av noen hverken ytre eller indre nødvendighet, men fordi forfatteren styrer sine figurer som marionetter. Dette er min (korte) utlegning av Solstads kritikk, altså, ikke hans egne ord.

Men denne kritikken av Duun er ekstra interessant i lys av Dag Solstads nyeste bok, Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, som kom høsten 2019 og høstet stort sett begeistrede anmeldelser og omtaler. For det er en svak roman, til Solstad å være, og grunnen til det er nettopp den samme mangelen som Solstad påpeker hos Duun: Romankarakterene og handlingene deres fremstår ikke som troverdige eller nødvendige, men som påfunn fra forfatterens side. Og dette er (selv om vi kanskje kan se den samme begynnende tendensen i noen av de foregående romanene til Solstad skrevet etter årtusenskiftet) et ganske klart brudd med det som alltid har vært en av Solstads store styrker som forfatter: Nødvendigheten i det han skriver. Rett og slett det han selv kaller «Det uoppløselige episke elementet» (i hvert fall i en mulig tolkning av dette litt ulne begrepet).

Når for eksempel Elias Rukla i Genanse og verdighet går hjem og tenker på sin kone og sin gamle venn etter å herpet sin paraply og skjelt ut en elev, så virker det ett hundre prosent troverdig og nødvendig at det er akkurat det han gjør, og dermed er det også verdt å bruke tid på å forsøke å skjønne hvorfor. Når Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten setter seg frivillig i rullestolen, så fremstår det som en handling som er både uforståelig og forståelig på én gang, altså, som leser så kjøper jeg fult og helt at det er dette Bjørn Hansen gjør, at det er nødvendig for romankarakteren å gjøre dette, så og si altså at Bjørn Hansen er, i mangel av et bedre ord, ekte, et helt og reelt menneske som handler på en måte som fremstår som merkelig, men også som nødvendig, for ham selv.

Men når Bjørn Hansen i årets roman, som også på omslaget ser ut til å hete Roman 2019, handler som han gjør, så er det ofte ganske morsomt, men heller ikke noe mer enn det. Det er bare mer og mindre artige påfunn fra forfatterens side. Bjørn Hansen (og de andre figurene i romanen) kunne like gjerne gjort noe annet, og så kunne boka vært lenger eller kortere, alt ettersom.

Når det er påpekt, så føles det også nødvendig å si at jeg ikke synes boka er elendig, tvert i mot, den har fortsatt i mer eller mindre fullt monn en av Solstads andre (og mer synlige) adelsmerker som forfatter, nemlig språket, og det alene gjør den absolutt verdt å lese. Det er når man måler Solstad mot hans egen høye standard at dette ikke når opp.

En siste tanke er at jeg etter å ha lest Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen sitter igjen med litt den samme følelsen jeg hadde den gangen jeg leste Jon Øystein Flinks debutroman Ole-Kristian Oksrød, en bok som var skrevet (helt eksplisitt, så vidt jeg husker) som en Solstad-pastisj. Den var godt gjennomført, som pastisj, morsom og underholdende, men den var også merkelig tom. Jeg satt igjen med et og hva så?etter endt lesning. Så også denne gangen. Har Dag Solstad som forfatter rett og slett blitt en pastisj på seg selv?

23 punkter om noen utgivelser fra AFV Press

1. I november 2013 ga AFV Press ut fire titler

2. Det var:
Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg
Addicted to your light (Beyoncéhaikus) av Hanna Rajs Lundstöm, Isis Mühleisen og Tom W-O Silkeberg
Be av Kenneth Pettersen
Logue av David Fishkind (red.) et. al.

3. Utgivelsene er håndsydde og nummererte. De inneholder tekster på norsk, svensk, dansk og engelsk.

4. Her er en tekst fra Be av Kenneth Pettersen:

5. Den jeg liker aller best av dem tror jeg er Hej Sol Fuck Love av Tine Høeg.

6. Det er et spenn i tekstene, både sjangermessig (prosa, haiku, drama etc.) og i uttrykk, men de har også fellestrekk; alle hører inn under konseptualisme-paraplyen på ett eller annet vis, i likhet med AFV Press tidligere utgivelser.

7. Hva faen er konseptualismer, egentlig? I følge Wikipedia: «Conceptual art, sometimes simply called Conceptualism, is art in which the concept(s) or idea(s) involved in the work take precedence over traditional aesthetic and material concerns.»

8. Men jeg føler ikke at det er dekkende for det jeg snakker om her. Det handler om et slags underskudd av føleser i tekstene, en lakonisk, konstaterende stil, kanskje man kunne kalle den uten affekter, nærmest nummen, og et veldig enkelt språk, ofte helt uten å være «litterært», samt en hel del popkulturelle referanser og mange henvisninger til moderne teknologi, særlig internett. Den naturlige referansen på norsk er Audun Mortensen, som også er en av bidragsyterne i antologien Logue

9. Så mulig er det feil å kalle dette for konseptualisme, eller konsept-litteratur. Det bør finnes et bedre begrep, og det gjør det sikkert også. Men det er ikke min oppgave å klassifisere litteratur. Vi tar noen eksemper i stedet.

10. Rra Hej Sol Fuck Love:

11. Fra Addicted to your light (Beyoncéhaikus):

12.Gir de tre eksemplene (punkt 4, 10 og 11) er inntrykk? Er du med? (retorisk).

13. Logue, som altså er en antologi, er naturlig nok også den mest sprikende av utgivelsene. Den inneholder noen gode tekster, og en god del som jeg oppfatter som temmelig likegyldige. Før nevnte Mortensens tekst, for eksempel, som ser ut som et utdrag fra et intervju med Christopher Poole, grunnlegger av 4chan, og jeg klarer ikke med min beste vilje å se at det tilføres noe ved å plassere den i denne konteksten; dette er konseptualisme på sitt mest automatiserte - og desidert kjedeligste.

14. Logue irriterer meg rett og slett litt. Det er den eneste av utgivelsene som ikke er håndsydd, den har en spiral i ryggen, fordi den er tykkere enn de andre tre, og ved første øyekast er det fort gjort å tenke at den er «hovedboka» i denne samtidig publiserte serien på fire. Men den er også den etter min mening svakeste av utgivelsene, og gir meg litt for ofte følelsen av at både forfatterne, redaktøren og forlaget har tatt for lett på oppgaven, som om de er interessert i å se hva de kan slippe unna med.

15. Kenneth Pettersens Be faller ved første øyekast nesten i samme fella. Den består av ca. 25 korte tekster - de korteste er på ett eneste ord. Ganske mange av dem fungerer ikke særlig godt isolert sett, men i samspill med de andre tekstene, og lest i lys av tittelen, som jeg oppfatter som det norsk «å be» snarere enn det engelske «to be» - selv om den kanskje spiller på begge deler - så lander det på riktig side. Boka tar kanskje ett minutt eller mindre å lese fra perm til perm. Tre minutter hvis du tar deg veldig god tid. Men den tåler å leses om igjen flere ganger. Via Det stille forlaget var jeg med på å publisere Kenneth Pettersens bok WHAT'S MY NAME i 2011, og det er naturlig for meg å lese Be som en slags fortsettelse av den, men mer minimalistisk, nærmere haikuet, og, tror jeg, enda ærligere, mer naken.

16. Beyoncéhaikuene er haikus som handler om eller refererer til Beyoncé. De er skrevet av tre forskjellige forfattere, det ser for meg ut som om de har skrevet hver sine haiku snarere enn å samarbeide på det enkelte haikuet, men dette står det ikke noe om noe sted, så her bare gjetter jeg. Flere av dem fikk meg til å trekke på smilebåndet.

17. Min favoritt av disse fire er altså Hej Sol Fuck Love. Skal du bare skaffe deg én av disse utgivelsene er det denne du bør gå for, i hvert fall dersom du tror du har grunn til å tro at du har relativt lik smak/bedømmer litteratur på omtrent samme måten som det jeg gjør. Men de er såpass billige at du like godt kan kjøpe alle fire når du først er i gang.

18. Tine Høeg skriver om tiden etter et samlivsbrudd av et eller annet slag. «Samlivsbrudd» høres veldig formelt ut. Typen hennes har ditcha henne, det er ugangspunktet. Korte dikt, som handler om forskjellige måter å håndtere tapet og lengselen på. Uten særlige affekter, refererende, med et stort humoristisk overskudd som liksom pipler frem mellom de tørre linjene på papiret. Dette er den av utgivelsene som gir meg mest, og samtidig den som virker mest gjennomarbeidet. Jeg tror det er en sammenheng.

19. Jeg liker Be også godt, jeg er usikker på om det kom ordentlig frem i punkt 15, så jeg sier det igjen, for sikkerhets skyld. Den blir bedre etter et par gangers gjennomlesning, rett og slett.

20. Personlig sidebemerkning: Jeg liker poesi som bruker ord som føles muntlige og ikke så poetiske. Egenlig, liksom, kanskje, google, faen, McDonalds. Det er bra i poesien. Ord som filigransarbeider, mandelformede ol. - det takler jeg dårligere. I så måte er AFV Press-utgivelsene eksemplariske.

21. Tre tekster jeg liker ganske godt i Logue: Gene Morgans HELL: An Interview with Robyn O'Neil, Adam Humphreys' Two Toughs in the Airplane Bathroom, Timothy Willis Sanders' Acronym.

22. AFV Press-utgivelsene er designet av Jens J. Tandberg, på en måte som medfører en betydelig grad av estetisk tilfredsstillelse betraktet som objekter innafor det, hva skal man si, paradigmatiske chapbook-uttrykket.

23. Linker: AFV Press. Audiatur.

Dag Solstads nye roman

Dag Solstads nye roman Det uoppløselige episke element i Telemark 
i perioden 1591-1896 får blandede kritikker.

De kritiske:
Leif Ekle på nrk.no
Olav Løkken Reisop i Dagbladet
Ingunn Økland i Aftenposten

De ambivalente:
Ane Farsethås i Morgenbladet (krever abonnement)

De positive:
Trond Haugen i Dagsavisen
Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land


(Uten å ha lest boka kan man i parantes bemerke at de positive kritikkene som her er lenket til virker svært mye mindre presise og klartenke enn de negative.)

10 punkter om Thomas Bernhards bok Gamle mestere (Døden, døden, døden)

1.De vet jo like godt som jeg at ingen er mer løgnaktige enn de skrivende, så lenge verden har bestått, ingen mer løgnaktige enn de skrivende, ingen mer forfengelige og ingen mer løgnaktige, sa Reger. (s. 91)

2. Utgitt på Gyldendal i 1991, originalen Alte Meiste. Komödie er fra 1985. Oversatt av Sverre Dahl. Utgaven jeg har lest og siterer fra er en pocketutgave fra 2004 med Tintorettos Bildnis eines weissbärtigen Mannes på omslaget (Mann med hvitt skjegg), som er det bildet hovedpersonen i boka, Reger, er så opptatt av.

3. Vi er fascinert av et kunstverk, men til slutt er det bare latterlig. Hvis De tar Dem tid og engang leser Goethe mer inngående enn man vanligvis gjør og med lang større intensitet enn vanlig og mer uforskammet enn normalt, synes De til slutt at det De leser er latterlig, samme hva det er, De behøver bare å lese det oftere enn normalt, det blir uvergelig latterlig og selv det klokeste og forstandigste blir til slutt en dumhet. Om De begynner å lese mer inngående, ødelegger De alt De leser. (s. 35)


4. Utrolig siterbar, negativ, morsom, negativ bok. Barnslig?

5. Noe om språket, det er et repeterende, messende språk, lange setninger, ord som repeteres og repeteres, det har en messende, nærmest sangaktig virkning, elegant, men også, altså, repetetivt, innimellom kjedelig, kanskje, men allikevel ikke. En bok det føles lurt å lese langsomt.

6. Hva skjer i boka, hva handler den om? Det foregår på Wienes Kunsthistoriches Museum der Reger har vært annenhver dag (bortsett fra mandag) i 36 år for å se på bilder og lese bøker. Det skjer ikke så mye, Reger prater og Atzbacher, bokas forteller, gjengir det Regler sier. Irrsigler, museumsvakten som Reger står i et spesielt forhold til, går rundt og vokter. Det hele er et slags mysterium, det store, lille spørsmålet er hvorfor Reger er på museet to dager på rad, det har aldri hendt før. Men egentlig handler det om å leve og å dø, eller hvordan man lever og hvordan man dør, eller kanskje snarere hvordan man forholder seg til at noen man er glad i dør, og hvordan man må fortsette å leve selv om den man er aller mest glad i er død, og hvordan man da fortsetter å leve selv om det virker umulig, utenkelig. Dessuten handler det mye om hva Reger, og i hans forlengelse antagelig Bernhard selv, mener er galt med kulturen og menneskene, i Wien spesielt og Østerrike generelt.

7. Slutten, den siste siden, eller de siste to sidene, der vi får vite hva det er Regler vil spørre Atzbacher om, grunnen til at han er i museet to dager på rad, det hele boka har dreid seg om, hvorfor de befinner seg i museet også i dag, selv om de var der i går, er helt fantastiske. Og den siste setningen er den morsomste siste setningen i en bok jeg har lest på lenge, jeg lo høyt, men den er bare morsom dersom man har lest hele boken og ikke forventer å finne en morsom setning helt til slutt, antagelig, slik at dersom du nå skulle lese boka for å få sjansen til å le høyt av den siste setningen har selve forventningen om at den siste setningen skal være morsom gjort at den siste setningen overhodet ikke er morsom.

8. Lørdag 23.2 åpnet jeg Bokmagasinet og oppdaget til min overraskelse at Tom Egil Hverven hadde skrevet et langt esay om Bernhard. Boka gjennutgis i disse dager i en innbundet utgave sammen med tre andre av Bernhards kortromaner - noe jeg for øvrig ikke ante noe om da jeg begynte å lese boka for et par uker siden. Et av poengene til Hverven er at siden Bernhard opprinnelig skrev og utgav disse bøkene har det skjedd et skille i det offentlige ordskiftet, og at den typen eder og galle som B. utgyter over alt og alle nå er blitt en dagligdags ting (særlig på nettet). Språket i samfunnet har blitt hardere, og noe av det er muligens Bernhards skyld?

9. Hvorfor lar jeg meg fascinere av B.s negativitet, all den tid entydig negativitet er noe jeg vanligvis blir svært fort lei av i litteraturen? Forsøk på svar: B. er a) smartere b) mer velforumlert og c) mer sjarmerende - i hvert fall er hans hovedpersoner det - enn den gjenomsnittlige sinte mann som deltar i offentligheten. Dessuten er det feil å kalle ham entydig negativ, i hvert fall i Gamle mestere.

10. I forlengelsen av punkt 9: Reger, den doserende hovedpersonen, har en viss selvironi, eller det er ikke riktig ord - en viss selvinnsikt? Evnen til å se seg selv utenfra, eller innse sin egen begrensning på et eller annet vis, jeg vet ikke helt, det er ikke veldig eksplisitt, men sinnet virker på en måte tidvis å være rettet innover like mye som utover, i hvert fall slik jeg leser det, eller kanskje slik at forfatteren i det minste vet at vi vet at fortelleren vet at han svinger pisken over egen rygg. Og det er en langt mer tiltalende (og subtil) utsagnsposisjon enn den vi vanligvis blir servert når noen skal fortelle oss "hva som er galt med samfunnet".

Usammenhengende om misantropi i litteraturen, og om Bård Torgersen (en blogpost jeg startet på i juni 2012 og har puslet med siden men aldri vært i stand til å fullføre, og som nå legges ut i en ufullstendig form)

1. Det er ingen hemmelighet at de beste bøkene ofte er svært mørke, for å uttrykke det metaforisk. Bøker som ender lykkelig er stort sett sjangerlitteratur og blir avskrevet som underholdning. Den seriøse litteraturen slekter mer på tragedien en komedien. Og det har jeg ingenting i mot, snarere tvert om, jeg syns litteraturen skal strekke seg mot sannheten, og en av sannhetene om livet er at det ender med død og entropi. På den annen side er det nærmest blitt en snarvei til det å bedømmes som "seriøs", det å skrive bøker som er så svarte og misantropiske som mulig.

2. Det er en feilslutning at svart = godt. Misantropi blir i svært mange tilfeller bare en positur. Er det noe den lesende middeklassen elsker så er det å bli pisket. Enfant terrible fyller omtrent samme funksjon som hoffnarren. 

3. På den andre siden er negativitet og skepsis en livsnødvendighet i en kultur hvor positiv tenking og ukvalifisert og uhemmet skryt synes å være idealet. (Hva i all verden skal man si, når voksne folk går rundt og mener i fullt alvor at Torsdag kveld fra Nydalen er skikkelig morsomt?) Positivitet og livsbejaelse finner man over alt, og det er både falskt, dumt og - mest sannsynlig - skadelig. Det er i hvert fall stort sett idioter som driver med det. Hva som er årsakssammenhengen er jeg ikke 100 % sikker på. Negativiteten er med andre ord i en forstand nødvendig som overlevelsesstrategi, men den er ikke tilstrekkelig.

4. Bård Torgersen er en forfatter som på mange måter dyrker det svarte, det negative, en mot-estetikk til all overfladisk positivitet. Men samtidig ligger det noe mer der. Det gjelder særlig romanen Nøytral, som jeg leste rett etter at den kom ut i fjor forrifjor og som jeg ikke har sluttet å tenke på siden.

5. Thomas Pynchon skriver i forordet til novellesamlinga Slow Learner at han ikke liker sine tidlige tekster så godt, og at det har noe å gjøre med at når han gjenleser dem ser han at han den gangen hadde et veldig umodent forhold til døden. E, S og H, for eksempel, slår meg som forfattere som lider av det samme - det er rett og slett noe barnslig, tåpelig, over all misantropien og svartsynet, jeg klarer ikke å ta det på alvor. Torgersen slår meg som en forfatter som ikke faller i den fella, eller kanskje heller som en som har gjort det, men som nå er på vei mot noe annet, noe- jeg vet ikke hva - modnere? mer alvorlig? et eller annet punkt der det mørke møter virkeligheten på en måte som gjør det mulig å leve. Nøytral er en roman som er fæl og vond, men som ikke nøyer seg med å være bare det.

6. Samtidig klarer jeg ikke å bli kvitt følelsen av det jeg setter opp her muligens er et falsk motsetningspar, eller i hvert fall at det er en ufullstendig tanke som jeg ikke klarer å a) uttykke tydelig nok eller b) er i stand til å sluttføre. Skrivingen er et forsøk på å klargjøre for meg selv en tanke som i utgangspunktet bare er en fornemmelse. Det er ikke alltid det lykkes fullt ut - oftest ikke, når jeg tenker meg om, men det betyr ikke nødvendigvis at skrivingen ikke har en verdi allikevel. ("Prosessen" kunne jeg ha skrevet her, om jeg hadde vært fullstendig fanget av tidens rådende språkføring).

7. Sein Raymond Carver er også relevant å nevne - det håpet som dukker opp i noveller som "Cathedral" og "Elephant" er uforståelig, merkelig, men også noe av det mest oppløftende jeg har lest noen sinne. Oppløftende på en måte som ikke føles falsk eller livsfornektende.

Don DeLillo – Underworld (fra det upubliserte arkivet i elefantfabrikken)

1. Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene/temaene/hva man nå skal kalle det.

2. DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik fingerspitzengefuhl.

3. Det eneste jeg ville endret med er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

4. De ovenstående tre avsnittene ble skrevet for omtrent tre år siden men aldri postet av en eller annen grunn. Den gangen skrev jeg også at jeg akkurat da tenkte at dette var en topp ti-bok, men at jeg var usikker på om det ville holde seg over tid. Usikkerheten min var velfundert - jeg ville i dag ikke engang vurdert denne boka til en topp 25-liste. 
 

Hva om Raymond Carver er en sjanger?

1. Per Pettersons nye bok Jeg nekter handler om Tommy og Jim som var venner da de var unge men som nå ikke har sett hverandre på over tredve år. Bokas nåtidsplan er 2006, da de møtes tilfeldig igjen, ved brua til Ulvøya en tidlig morgen. Det virvler opp gamle minner, og de påføgende kapitlene hopper frem og tilbake i tid der vi får begges historier punktvis rullet opp, både i jeg-form og av en utenforstående forteller. Vi får også høre historien(e) fra perspektivet til Tommys søster Siri, og andre.

2. Det er en nærmest perfekt komponert roman, det finnes ingen ting overflødig i den, alt har sin plass, alt er gjennomlyst, gjennomarbeidet. Den inneholder mange fantastisk gode avsnitt og enkeltsetninger. De beskrevne episodene er medrivende, ofte vond, lesning.

3. Det er en god bok. Det er en meget god bok. Fra et håndverksmessig synspunkt er den muligens det aller beste og mest gjennomførte jeg har lest av norsk litteratur noensinne.

4. Allikevel er jeg merkelig uberørt etter endt lesning. Jeg spør meg selv hvorfor.

5. Hele tiden mens jeg leser Jeg nekter tenker jeg på Raymond Carver. Det er som om Carvers ånd svever over boksidene, sammen med Richard Ford, kanskje, og, selvfølgelig, Hemingway, som er denne typen litteraturs evige far. Det Hemingwayske isfjellet, alt det usagte, uskrevne, det som ligger der og nærmest vibrerer i underteksten, det er Jeg nekter fullt av. De tause menn som ikke snakker om følelser, de pregnante scenene, de underspillte epifaniene, det trassige håpet som glimter som kråkesølv innimellom den hverdagslige tristessen, alt dette er i rikt monn tilstede, hos Petterson så som hos Carver.

5a. Jeg tar meg i å tenke at Petterson skriver sjangerlittaratur, og at sjangeren er Raymond Carver.

5b. Det er selvfølgelig på mange måter en svært lite generøs lesning, rett og slett urettferdig. Petterson har selvfølgelig ikke ansvar for min leseropplevelse. Kanskje jeg har lest boka for fort, kanskje jeg ble litt forelsket i den formuleringen (5a) tidlig i lesingen slik at den ble liggende som et stykke farget glass foran resten av lesingen min. Kanskje jeg bør lese den om igjen. Kanskje jeg bør lese Carver om igjen.

6. Den håndverksmessige perfeksjonen bidrar til denne følelsen. Alt er så velplassert, alt er så regissert, tråder slippes og plukke opp igjen i en nydelig stafettveksling, de ulike personene kaster lys over hverandre og over hendelsene, det er lakuner og huller i historien som aldri helt blir oppklart, men også disse hvite flekkene er perfekt plasserte. Henrik Langeland bruker Pettersons Ut og stjæle hester som eksemplarisk tekst i boka Fortellekunst; han kan antagelig gjøre akkurat det samme med Jeg nekter.

7. Til syvende og sist er det altså slik: Jeg nekter er for glatt, den glir unna, den mangler mothaker. Gi meg litteratur som er skitten, urein, uforståelig, vakklende, rar, usikker. Harold Bloom sier i The Western Canon at stor litteratur "ads strangeness to beauty" (på norsk, om jeg ikke husker feil, "legger selsomhet til skjønnhet"). Jeg nekter er en bok som mangler strangeness. Selv hullene i historien er så velplasserte at de (for meg) allerede er fulle.

Om litterære arrangementer

De siste ukene har jeg tilbrakt mer tid på litterære arrangementer en jeg har tilbrakt med å lese. Og hvis ikke det er en deprimerende tanke, så veit ikke jeg. Ikke til forkleinelse for et eneste arrangement, men det er jo tross alt det å sitte mutters aleiene med en bok som er det litteraturen egentlig handler om. Alle lanseringsfester, paneldebatter, opplesninger og annet er bare biprodukter, og det er muligens et av tegnene på at apokalypsen snart er forestående at de nå synes å få mer oppmerksomhet en selve verkene gjør. Ikke at jeg tror apokalypsen snart er forestående, den foregående setningen må lese som hyperbelsk overdrivelse for å få frem et poeng, men det er nå en gang slik at den seriøse boklesinga er utrolig lite medievennlig, iom. at det tar lang tid og ofte kan være vanskelig. Svært mye lettere å både snakke og skrive om noe mer konkret som skjer; a leser der; b slipper den boka; c & d diskuterer det a leste forrige uke etc. etc. Har man ikke arrangementer for å feire/løfte frem/diskutere verket? Lager man nå bøker for å ha en unnskyldning til å lage arrangementer? Den foregående setningen var et forsøk på en spissformulering og bør ikke taes alt for alvorlig. Men, you know?

Nå skal jeg sette meg ned og lese i en bok.

Liste #1 (problematiske ord)

* Skråblikk
* Fortettet
* Stilsikker
* Pregnant
* Glassklar
* Sanselig
* Ladet
* Hudløst
* Følsomt
* Vesentlig
* Finstemt
* Dirrende
* Lekent
* Vitalt
* Subtilt
* Besettende
* Presist
* Sensitivt

Ane Farsethås - anbefaling og ankepunkter

Boka Herfra til virkeligheten - lesninger av 00-tallets litteratur kom rett før sommeren, skrevet av kritikeren Ane Farsethås. Og det er litt av en bok! Farsethås leser de viktigste (etter hennes mening) norske forfatterskapene fra de siste ti årene grundig og intelligent, og forsøker også å trekke opp noen linjer. Tiller, Marstein, Faldbakken (jr.), Fosse, Ørstavik, Lund og Knausgård får egne kapitler, og hun er også innom folk som Øyehaug og Nilsen i kortere deler (de to siste lese opp mot Faldbakken/Rasuls negative prosjekt).

Det er interessante og gjennomtenkte lesninger, hun både oppsumerer de aktuelle forfatterskapene og deres resepsjon og legger noen nye alen til forståelsen av den nye norske litteraturen. Spesielt gode synes jeg kapitlene om Tiller og Knausgård er, noe fordi det er to favoritter og jeg derfor leser de kapitlene med ekstra oppmerksomhet, men mest fordi Farsethås kommer nærmere en noen annen jeg har sett i å forklare hva det er ved disse forfatternes tekster som er så fascinerende (jeg unngår bevisst å bruke ordet "godt" av en eller annen grunn).  

Dette har jeg lyst til å skrive mer om, men jeg merker at jeg trenger noe tid på å fordøye det. Men en kritiker som er i stand til ikke bare å avsi en dom eller peke på det som er godt, men også forklare hvorfor det er godt er en sjeldenhet, og Farsethås fortjener honør for i det hele tatt å forsøke.


Dette er altså en schtærk anbefaling, dette er ei bok til å bli klok av, men jeg har også tre ankepunkter:

 1. Stilmessig blir det ofte litt for skoleflinkt, det er en del passasjer og avsnitt som minner om en mellomfagsoppgave i litt. vit. eller noe. For eksempel dette fra side 191, i innledningen til Hanne Ørstavik.

Jeg vil lese Ørstaviks romaner etter Uke 43 med særlig henblikk på de sier om hvordan vi gjør ting med ord. Til slutt vil jeg sette Ørstaviks forfatterskap opp mot Jon Fosses. Hvilken rolle spiller egentlig Gud i Fosses og Ørstaviks krav til ordene?

Her er både det papirknitrende grepet å forklare hva man skal gjøre før man gjør det, som muligens er et formalt krav i visse typer universitetsoppgaver, men som jeg ikke kan skjønne at skal ha noe i et mer personlig essay å gjøre. I tillegg har vi det falske retoriske spørsmålet som muligens er ment som en invitasjon til leseren men som for meg bare fremstår som et selvtilfreds professoralt kunstgrep.

2. Den kunne vært dristigere i frasparket; Farsethås tar stadig forbehold, veier for og i mot, har en tendens til å referere også avvikende syn i resepsjonen av verkene, og noen ganger blir det litt for mye falsk objektivitet og litt for lav temeperatur. Boka ville vært morsomere lesning dersom den hadde vært mer påståelig, og Farsethås er så kunnskapsrik og skarp at litt mer arroganse og litt mindre ydmykhet bare hadde vært kledelig.

3. Hvor i all verden er poesien? Dette ankepunktet er både det største og det minste. Poesi er så underkjent og usynlig, selv blant litteraturfolk, at jeg ikke ser noen annen mulighet enn at det er den aller, aller viktigste sjangeren.

Det er ikke veldig ofte jeg tegner utropstegn og understreker passasjer i bøker jeg leser; i denne har jeg gjort begge deler flere ganger. Herfra til virkeligheten føles akkurat nå som en av de viktigste bøkene skrevet om norsk litteratur på lang tid.

Seierherrene - Roy Jacobsen

Denne boka er, som den opplyste leser antagelig vet, en av de nominerte i Aftenpostens lett underlige ”Beste Oslo-roman etter krigen”-kåring. Tidligere har jeg bare lest en del noveller av Jacbosen, nok til å kunne slå bombastisk fatt at han er en av de beste nålevende novelleforfatterne vi har her i landet (sjekk for eksempel Fugler og Soldater).

Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.

Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.


* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.

Underworld - Don DeLillo

Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.

DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.

Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

Røff guide til samtidslitteraturen

1. Skrevet for vanlige lesere, et sveip gjennom norske utgivelser fra 1990 frem til i dag.

2. Skjemmes av en overpedagogisk tone.

2a. Marha Nordheim tror tydeligvis at "vanlige lesere" er ganske enkle og ikke spesielt oppvakte. Hadde jeg vært en "vanlig leser" hadde jeg blitt provosert over dette.

3. Minte meg på bøker jeg hadde glemt og forfattere jeg har lyst til å lese.

4. Hvorfor skal litteraturvitere på død og liv finne "tendenser" i samtidslitteraturen? Folk som vil si noe om tendenser i samfunnet burde bli sosiologer eller trendforskere.

.

.

5. Helt ok bok.

Bob Dylan - en stor forfatter?

Hvor god tekstforfatter er egentlig Bob? For noen år siden var det en gjeng skrotnisser som maste om at han burde få Nobelprisen i litteratur. Det fikk han ikke, og han kommer selvfølgelig aldri til å få den, fordi han skriver ikke litteratur, han skriver låter. Og det er han, etter min oppfatning, fryktelig god til. Hvis jeg måtte velge 100 favorittlåter tipper jeg 15-20 av dem ville blitt Dylan-komposisjoner. Men ikke alt han er skrevet er like bra, mye av tekstene er ærlig talt reint og skjært sludder. Noen eksempler:

Well a childish dream is a deathless need
And a noble truth is a sacred creed
My pretty baby, she's lookin' around
She's wearin' a multi-thousand dollar gown
Meningsløst sludder og døve nødrim, fra Tweedle Dee & Tweedle Dum (Love And Theft, 2001)

Wiggle, wiggle, wiggle like a bowl of soup,
Wiggle, wiggle, wiggle like a rolling hoop,
Wiggle, wiggle, wiggle like a ton of lead,
Wiggle - you can raise the dead.
Ett vers fra Wiggle Wiggle (Under The Red Sky, 1990) - hele låta er sånn.

All your seasick sailors, they are rowing home.
All your reindeer armies, are all going home.
The lover who just walked out your door
Has taken all his blankets from the floor.
En av mine favorittlåter, It's All Over Now, Baby Blue (Bringing It All Back Home, 1965) - nydelig sang, men teksten er jo, i hvert fall i dette verset, totalt meningsløs. Hva pokker er en reinsdyrhær? Hvorfor skal den hjem? Sammen med fulle seilere? Og å rime "home" på "home" er uansett slapt. Og hvorfor har elskeren masse pledd på gulvet som han tar med seg?

Like Judas of old
You lie and deceive
A world war can be won
You want me to believe
But I see through your eyes
And I see through your brain
Like I see through the water
That runs down my drain
Et vers fra Masters of War (The Freewhelin' Bob Dylan, 1963) - igjen ei låt jeg synes er veldig bra, men når man leser det ser man at det ikke holder mål. Nødrim, meningsløse similer, snodig grammatikk for å få linjene til å gå opp - som tekst er dette ganske skralt - det som gjør låta bra har med Dylans fremføring å gjøre.

Dette er forøvrig temmelig tilfeldig valgte eksempler, jeg kunne ha funnet hauegvis med lignende - og verre - linjer fra Dylans katalog.

elefantfabrikken: Så hva er poenget ditt?
olajostein: At Dylan ikke fortjener noen Nobelpris i litteratur. At det han gjør er bra på en annen måte og etter andre kriterier enn de man bedømmer litteratur etter. At selv om man liker Dylan (noe jeg i aller høyeste grad gjør) trenger man ikke å bedrive nesegrus genidyrking.

Lille Eyolf

Nå har verden, samfunnet og tilfeldighetene konspirert mot meg og gjort det slik at jeg har endt opp med å lese et stykke av Henrik Ibsen;
Lille Eyolf.

Det tok ikke lang tid, en drøy time eller så, og det var vel ikke akkurat den helt store leseropplevelsen (som forventet). Det var ikke fullstendig avskyelig heller, det var det ikke. Hvis jeg skal gi en karakter så blir det fem av ti - helt midt på treet.

Stykket er sikkert ment å være tragisk, men jeg må innrømme at jeg lo godt flere ganger. Mye småborgerlig angst for både dette og hint, og en del følelsesmessige uttrykk som overhodet ikke gir mening. Mye kinky bror-søster-ting som sikkert var fryktelig sjokkerende på Ibsens egen tid, men som nå bare fremstår som litt latterlige.

Første akt var nok den beste, særlig scenen med Rottejomfruen - den har litt skarpe kanter, er litt vass. Siste akt har er en av de tynneste "oppløftende" slutter jeg kan huske å ha vært borti. Mente Ibsen dette alvorlig, eller gjør han narr av hvor naive karakterene hans er?

elefantfabrikken: Blir det lenge til du leser mer Ibsen?
olajostein: Det tror jeg. Eller vent - jeg har vel en idé om at jeg skal lese Peer Gynt om ikke så alt for lenge. Eller nei, pokker heller, jeg tror ikke jeg gidder.

Armand V.

Fikk ikke sove i natt og endte med å lese hele Armand V. av Dag Solstad. Fin bok, men ikke på høyde med 16.07.41

Trude Marsteins Pupper

Jeg leste Trude Marsteins Gjøre Godt, ei veldig god bok, tidligere i høst.

Roland Barthes skriver et eller annet sted om det man i mangel av et bedre ord på norsk kan kalle virkelighetseffekter, det vil si biter av teksten som har som fremste litterære funksjon å skape en illusjon eller følelse hos leseren av at det han leser om virkelig har skjedd, eller i det minste virkelig kunne ha skjedd. Barthes bruker som eksempel Madame Bovary og en passasje hvor Flaubert gir en utrolig inngående beskrivelse av et barometers virkemåte.

Trude Marstein er forfatter som tydelig vil at bøkene hennes skal ha høy virkelighetsfaktor. Språket hennes er ribbet for metaforer og andre blomstrete typer litterær språkføring. Hun skriver i nåtid, i en stil som ligger temmelig nærme stream-of-conciousness. Det at hun tar med vestenlig og uvesentlig av karakterenes handlinger og tanker er også en type virkelighetseffekt.

Og hun gjør det utrolig bra. Trude Marstein på sitt beste fremstiller norsk hverdag anno 2006 mer troverdig og mer levende enn noen annen forfatter jeg vet om. Hun skaper karakterer som er helt like meg selv eller noen jeg kjenner, og klarer samtidig å gjøre dem spennende og interessante.

Boka inneholder 118 fortellerstemmer, og det funker veldig bra, stort sett, med en håndfull unntak. Masse gode passasjer.

Men! Pupper! Det nevnes stadig vekk hva slags pupper en eller annen karakter har eller liker eller tenker på. Og det er jo greit, tenker jeg først, folk tenker jo mye på pupp i løpet av en dag, mange gjør nok det. Men etterhvert blir det for mye, jeg sitter der som leser og tenker som så at kanskje noen av karakterene burde tenke på rumper, eller på lår, eller på ansikter, eller på legger, eller på overgangen mellom ryggen og rumpe, eller noe annet fysisk, hvis de nå først skal gå der og objektivisere folk rundt seg. Men det skjer knapt nok, i hvert fall ikke like ofte som puppetenkingen.

Og da faller virkelighetseffekten sammen. For mye pupp peker på forfatteren, på Marsteins eget oppheng i bryster, og illusjonen om 118 distinkte personligheter desintegrerer, delvis, desverre, og gjør boka dårligere. For ellers, altså, veldig god bok.

elefantfabrikken: Ellers sier det vel mest om deg at du henger deg så jævla opp i de puppegreiene?
olajostein: Hæ? Nå snakker vi om boka, ikke om meg.

Fritt og Vilt

Syphilia Morgenstierne har for tiden gående en føljetong hvor hun leser og "anmelder" norske romaner fra 2005 innkjøpt av innkjøpsordningen.

http://www.frittogvilt.no/syphilia/leseroglider/index.html

Bakgrunnen er at romanen, En av de beste, skrevet under pseudonymet Kim Iseki og gitt ut på Syphilias forlag Fritt og Vilt, ble nullet av samme innkjøpsordning. Syphilia mener at En av de beste er av internasjonalt format, og at det meste som utgis i norge ikke er det, ergo er det en konspirasjon på gang mellom innkjøpsordningen og de store forlagene, en konspirasjon hvor alle småforlag skal stenges ute og pengepotten som bevilges fra Kulturdepartementet i praksis behandles som om den eies av de store forlagene.

Det høres kanskje far-fetched ut, men det er slett ikke umulig at hun har i hvert fall delvis rett.

Uansett, i raseri og bitterhet over å ha fått sin kunstneriske selvfølelse krenket* har hun altså begynt å lese 2005-romaner med et, skal vi si, kritisk blikk. Hun er så fiendtlig innstilt til bøkene at det nesten ikke er morsomt en gang. Og hun velger tekstpøver som fanden leser bibelen. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gi til beste en mini-kritikk av hennes egen bok, skrevet etter samme mal og med samme ubarmhjertige sinnelag som hun selv inntar.

*Jeg har for øvrig hørt et rykte om at Kim Iseki er Syphilia Morgenstierne selv. Jeg er ikke sikker, men for å være helt ærlig høres det ganske så sannsynlig ut. Syphilia Morgenstierne er igjen et pseudonym for Mari Toft. En dame som liker sine pseudonymer, mao.


En av de beste

Kim Iseki
Fritt og Vilt, 2005

Boka handler om en fiktiv afrikansk stat, hvor folkeslaget vandalene vender tilbake og utøver vold og overgrep mot de innfødte. Grepet som tydelig er ment å gjøre boka helt spesiell er at det brukes norske navn på folk og steder. Et sånt fremedgjøringsgrep kan fungere ganske godt, men her virker det som om forfatter og forlag tror at det grepet alene er nok til å bære hele boka. Det er det ikke.

Ellers skal det vistnok være en "usedvanlig besk og klar kritikk av vesten" i følge baksideteksten*, og det er jo en fin og ærbar sjanger, men det er vel ikke en tøddel i denne boka som man ikke har hørt ganske mange ganger før. Jeg mener ikke at man derfor skal slutte å si det, kritikk av vestens framferd i Afrika er både berettiget og nødvendig, men for en skjønnlitterær bok holder det ikke å bare å ha rett eller si sannheten eller ha et viktig tema.

*Hvor det også står et sitat fra Sissel Benneche Osvold, "Denne boka har du ikke lest før!". Sannelig min hatt!

Språket er på sitt beste helt adekvat normalprosa, på sitt dårligste klisjefylt og urytmisk, og det er et overforbruk av tre punktum som skilletegn som bokverdenen ikke har sett maken til siden Nikolaj Gogol herjet som verst.

Burde dette vært kjøpt inn av innkjøpsordningen? Tja. Det er jo ikke talentløst dette, det finnes gode takter og interessante ideer her. Jeg synes vel man bør la tvilen komme en debutant til gode.

Tekstutdrag:
"Det fantes et visittkort et sted ... De lå i en bunke i et lite skrin på kontoret. Det skrinet hadde han fått av meg. Så flaut å innrømme at jeg ikke engang visste adressen hans ... Men det var jo bare å stikke bort og forsyne seg med et visittkort. Så kunne jeg dra hjem til ham ... Hilse på, bare." s. 93

"Så snart rektor Skule ble opptatt med noen andre, foreslo jeg for frua at vi stakk bort til hotellet og fikk oss noe søtt å drikke istedenfor alt det fæle ølet som formelig rant i gatene ... Det var ikke nei i hennes munn. Og nå skal jeg si hun kviknet til." s. 7

"De hadde falt slik at ordføreren ble liggende over Jafet ... som lå på ryggen og liksom holdt ham halvveis oppe. Fra begge piplet blod ... nesten overalt ... men bare i små mengder. Blodet fra de to blandet seg og dannet en liten dam rundt dem." s. 325

Haunted

Chuck Palahnuik - mest kjent for boka Fight Club.

Tidligere har jeg bare lest boka non-fiction, essays og reportasjer, og i den er det mye løyerlig. Haunted er en samling av historier fortalt av en gjeng wannabe-forfattere innelåst i et gammelt teater - på mange måter en novellesamling med en løs (og ikke særlig god) rammehistorie rundt.

Palahnuik er en typisk amerikansk forteller*, det er plott og ideer som er driver boka, ikke det språklige eller andre litterære ting. Han er en underholder, først og fremst.

* Sånn som John Irving, eller Stephen King, eller gode gamle Mark Twain for den saks skyld. Palahniuk plasserer seg for øvrig under Twain men over Irving og King hvis man skal rangere de fire.

Noen av historiene er ordentlig gode. En del er temmelig svake. Rammefortellingen er rett og slett vassen. Hadde P. spart de åtte-ti beste og ventet noen år til han hadde ti til av samme kaliber kunne han hatt en knallgod novellesamling på hånda. Jeg tipper at han* har tenkt at romaner er lettere å selge en noveller, og så har ting blitt som de har blitt.

* Eller redaktøren hans.

Men for all del, jeg leste boka på to dager og ble både småkvalm og lo flere ganger underveis, så jeg skal ikke klage. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Chuck, for han er på mange måter en forfatter helt etter min smak.

Memo - norges dårligste magasin

I går kjøpte jeg andre utgave av Dagbladets nye "aktualitetsmagsin" memo (www.memo.no).

Det er det dårligste journalistiske produktet jeg har vært borti i mitt liv, muligens bortsett fra enkelte russeaviser fra tidlig 90-tall (jeg har ikke leste russeaviser siden den gang).

Utdatert småstoff, tåpelige vitser, kjedelige saker. Full av sånn bråkjekk liksom-tøff journalistikk som er den forvrengte og kommersialiserte arven etter Hunter S. Thompson og ny-journalistikken. Totalt verdiløst både som informasjon og underholdning. Og, selvfølgelig, alt for mye annonser.