24 november 2013

elefantfabrikken på sparebluss #3


Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

 Opprinnelig postet 9. november 2012:


9 punkter om Gunnstein Bakkes roman Maud og Aud


1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.

2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!


3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:




4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.

5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.

6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.

7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund. 
 Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla. 

8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.

9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg. 

19 november 2013

elefantfabrikken på sparebluss #2


Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

Fra 21. august 2012:

James Wood - How Fiction Works


One way to tell slick genre prose from really interesting writing is to look, in the former case, for the absence of different registers. An efficient thriller will often be written in a style that is locked into place: the musical analogue of this might be a tune, proceeding in unison, the melody separated only by octave intervals, without any harmony in the middle. By contrast, rich and daring prose avails itself of harmony and dissonance by being able to move in and out of place.

(s. 196)

15 november 2013

elefantfabrikken på sparebluss #1


Denne uka går elefantfabrikken på sparebluss, siden fabrikkarbeiderne har fått fri og reist til Afrika for å se på de ekte elefantene. Derfor reposter vi noen gamle favoritter, til glede for nye lesere.

Fra 18. desember 2012:


Joseph Brodsky - menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre


Den beste måten å utvikle god smak for litteratur er å lese poesi. (...) Saken er at fordi poesien er den ypperste form for menneskelig språkuttrykk, så er den ikke bare den mest konsise, den mest sammentrengte måte å formidle den menneskelige erfaring på, men også den som setter den høyest tenkelige standard for all bruk av språket - særlig den som foregår på papir.
 Jo mer man leser poesi, jo mindre tolererer man skvalder, enten det er politisk eller filosofisk, i historieskrivingen, sosialvitenskapene eller skjønnlitteraturen. En god prosastil vil alltid være et gissel under presisjonen, tempoet og den lakoniske intensiteten i det poetiske uttrykk, som er et barn av gravskriften og epigrammet, og synes å være unnfanget som en snarvei til et hvilket som helst emne - følgelig er poesien prosaen en stor tuktmester. Ikke bare lærer den prosaen verdien av hvert enkelt ord, men den gir den også innsikt i menneskets kvikksølvflyktige mentale mønstre. Den tilbyr alternativer til en vanlig lineær komposisjon, demonstrerer knepet med å utelate det selvinnlysende, vekten på detaljen, antiklimaks-teknikken. Fremfor alt utvikler poesien i prosaen denne appetitten på det metafysiske som skiller et kunstverk fra ordinær belles letres. Men det må jo medgis at på dette særlige området har prosaen vist seg å være en heller giddeløs elev.


Fra "Hvordan lese en bok" av Joseph Brodsky, tale holdt ved åpningen av bokmessen i Torino i 1988, trykket i Hvordan lese en bok, Aventura forlag 1997, oversatt av Jo Ørjasæter.

13 november 2013

Siste innspurt



Novellesamllingen Ingen drømmer om Oslo kommer på Aschehoug forlag i januar 2014. Drodlingen nederst på siden er ved redaktør Benedicte Treider. Titler og rekkefølgen på novellene kan fortsatt endre seg.

11 november 2013

10 november 2013

Søndagslenker


06 november 2013

Bok & drikke #1


Bok: Ruth Lillegraven, Urd. Dikt, Tiden forlag 2013.
Drikke: Ringnes Platinum, Pilsner.

Ruth Lillegravens bok er en nesten svimlende ambisiøs femdelt diktsyklus, som følger to kvinner som er i slekt og lever i samme hus til forskjellige tider; Seselja og Cecilie. Den handler om menneskelivet, identitet, tilhørighet, liv og død, på en veldig jordnær og håndfast måte. Og ganske ofte morsom. Vil kanskje stå igjen som en av de aller sterkeste norske diktsamlingene fra inneværende tiår? Nå også Brageprisnominert (velfortjent sådann). Forlaget har lagt ut mange av de sterkt rosende kritikkene i kolonnen på høyre side på bokens nettside.

Ringnes Platinum pils er en pretensiøst navngitt og hyperbolsk markedsført industripils med litt sterkere karakter enn den vanlige Ringnespilsen. Litt fyldigere, kanskje, og med mer sødme. Ganske god.

I dette tilfellet er boka adskillig mer minneverdig en boksølen.

02 november 2013

Mistankens hermeneutikk


Forfatterforeningens hjemmeside ligger en kort artikkel om at et møte mellom syriske og norske forfattere er avlyst - fordi UDI ikke vil gi visum til fire av de inviterte gjestene. Man er redd for at de skal søke asyl, siden de nå bor i eksil og ikke lenger har «nødvendige bånd til hjemlandet».

01 november 2013

Mer om priser - Bragenominasjoner


Brageprisnominasjonene ble offentliggjort denne uka, og det er en interessant liste årets jury for skjønnlitteratur har satt sammen.

Brageprisen har vakla mellom å være en kommers pris og en kvalitetspris, med ganske tydelige stemmer innad i bokbransjen som har argumentert for at det må være et poeng at den går til bøker som har mulighet for å treffe et bredt publikum og på den måten genererer maksimalt med salg til jul.

Prisen for «Skjønnlitteratur for voksne» har stort sett gått til verdige vinnere, absolutt, men har også stort sett landet i den, skal vi si, brede delen av litteraturen. Folk som Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Gaute Heivoll. Den har gått til en lyrikkbok én gang, Inger Elisabeth Hansens Trask i 2003 ( i tillegg har lyrikk/poesi vært sk. «Åpen klasse» et par ganger, i 2001 gikk denne til Ane Riis, i 2008 til Øyvind Rimbereid).

På begynnelsen av 2000-tallet ser det forresten ut som om prisen var inne i en noe «smalere» periode, da har, i tillegg til Hansen, også Hanne Ørstavik og Marita Fossum fått prisen (alle disse tre er gode forfattere og verdige prisvinnere, men også langt mindre kommersielt salgbare enn de førnevnte mennene. At de tre «smaleste» prisvinnerne fra de siste ti årene også er kvinner er verdt å merke seg; jeg er ikke sikker på om det her er en direkte sammenheng eller bare en tilfeldighet).

I år er det nominert tre diktsamlinger og en roman som det er bred enighet om at er mer eller mindre uleselig. 

Jeg omformulerer og gjentar den setningen i kursiv: i år er det nominert tre diktsamlinger og en usedvanlig sær roman.

(Det er nesten umulig å ikke smile når man leser den foregående setningen.)

De nominerte i klassen «Skjønnlitteratur for voksne»

Ruth Lillegraven, Urd
Nils Chr. Moe-Repstad, Teori om det eneste I-II
Øyvind Rimbereid, Orgelsjøen
Dag Solstad, Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896


Av disse har jeg foreløpig bare lest Urd, som er fabelaktig god, og rundt 50 sider av Telemark, som så langt ser ut som glimt av gull begravd i konseptuell gråstein, men som uansett er så sært, vrangt og uvellvillig at jeg applauderer innkluderingen på denne lista. Orgelsjøen har jeg såvidt påbegynt i dag - den er i følge Tom Egil Hverven i Bokmagasinet et mesterverk.

Det ser med andre ord ut som om juryen har fulgt Brageprisens mandat og nominert de fire bøkene den mener har høyest litterær kvalitet, uten å skjele til hva man måtte mene er salgbart, eller drive med noen form for kvotering av sjangere. Det må applauderes.

Hvem får til slutt prisen? Om jeg skulle veddet penger ville jeg satt dem på Solstad, men det føles i år som om det faktisk kan bli hvem som helst av navnene på lista som til slutt blir kalt opp på podiet.

(Jeg aner ikke hvorfor jeg plutselig er så opptatt av litterære priser, men det er jeg tydeligvis.)