14 oktober 2014

Tor Ulven #3


Jeg leste nettopp en tysk artikkel om Thomas Bernhard, av en viss Bernard Sorg. Den tar blant annet for seg Bernhards roman Gamle mestere, og dreier seg om kunstverkets utilstrekkelighet. Kunstverket som overlevelsesmiddel. «Når det kommer til døden, er kunstverket maktesløst,» heter det i artikkelen. Jeg vil også si: når man kommer til den vesentlige smerten i livet, er kunstverket dødt og maktesløst. Kunsten kan være som et lite plaster. Men plaster hjelper ikke mot kreft. Derfor blir det noe latterlig og hjelpeløst over kunsten. Jeg tror ikke man bare kan elske litteraturen. Man må samtidig avsky den for å kunne skrive gode bøker. Jeg blir ofte lei av å lese bøker, møkk lei det. På en måte hater jeg også litteraturen, det er ikke kokett sagt, det er faktisk sant. Det er noe komplett latterlig ved å skrive bøker og late som det er noe fryktelig viktig, som om litteraturen betyr noe. Hva forandrer den på saken? Nesten ingen ting.

Fra intervjuet i Vagant.

11 oktober 2014

Bokomslag


Omslaget på en bok er viktig. Et riktig dårlig omslag får folk til å droppe å lese bøker de i utgangspunktet trodde de var interessert i, og et godt omslag kan få deg til å plukke opp (og lese) noe du overhodet ikke kjente til fra før. Men bokomslag generelt er ganske kjedelige, og ganske like. En trend, som også har kommet til Norge, er at flere og flere bøker får omslag som er ment å appelere til kvinnelige bokkjøpere som vanligvis leser bøker av den lettere typen - slik som jeg har påpekt her på elefantfabrikken nylig med Kjell Askildsen. At han er mannlig forfatter er i denne sammenhengen et avvik, for som oftest er det kvinnelige forfattere som har fått denne behandlingen - se for eksempel på omslagene til de norske pocketutgavene av Sofi Oksanens bøker.

Eugenia Williamson i Boston Globe har skrevet en god artikkel om fenomenet, og Maureen Johnson har gjort et småartig eksperiment der hun har bedt folk om å lage nye omslag til mer eller mindre kjente bøker, men med motsatt kjønn.

Det er med andre ord et tydelig kjønnsaspekt ved de intetsigende og likegydlige bokomslagene, men det er også, som Askildsen-eksempelet indikerer, snakk om en trend i bokbransjen der man i jakten etter kjøpere jager etter en slags minste felles multiplum-estetikk som jeg tror ikke tjener noen, hverken bøkene selv eller de leserne som eventuelt måtte lokkes til å plukke med seg en Sofi Oksanen-roman i den tro at det kanskje er en lettlest underholdningsroman.

10 oktober 2014

Fredagslenker


  • Horace Engdahl snakker med The Guardian, og gjør seg blant annet til talsmann for den gamle romantiske myten om at forfattere skriver bedre dersom de har dårlig råd. Nå vet jeg ikke så mye om hvordan stipendordningene fungerer i andre land, men i Norge er det ikke på noen måte sånn at gjennomsnittsforfatteren lever fett på arbeidsstipender - de aller aller fleste må i kortere eller lengre perioder også jobbe med andre ting for å tjene penger. Og hvem faen blir gode i jobben de gjør ved å bruke masse tid på andre ting? Blir kirurger bedre til å operere hvis de kjører taxi åtte timer hver dag? Blir skiløpere bedre på ski dersom de i perioder jobber som lærere? Selvfølgelig ikke.
  • Som en motvekt til gammel-gubbe-synsinga til Engdahl kan man lese redaktørene i N+1, som har et interessant essay om penger og kulturproduskjon i sitt nyeste nummer.
  • Robert Atwan har plukket ut de ti beste amerikanske essayene fra 1950 til i dag, hos Publishers Weekly.
  • Stian Johansen feirer Wilcos 20-årsjubileum med å skrive om sine 20 favorittlåter.
  • Adam Kirsch har skrevet et interessant essay om litteratur og Holocaust med utgangspunkt i de nye romanene til Howard Jacobson og Martin Amis.

09 oktober 2014

Patrick Modiano


Så ble det i år en forfatter jeg ikke aner noe som helst om (se gårsdagens post) som vant Nobelprisen. Det ser ut som om det er utgitt tre bøker av ham på norsk, men ikke siden 80-tallet. Så nå får Cappelen Damm sette i gang trykkpressene ...

08 oktober 2014

Nobelprisen i litteratur 2014 (løst og fast)


I morgen klokka 13 får vi vite hvem som får årets Nobelpris i litteratur. Jeg blir overrasket hvert eneste år over hvor spennende jeg faktisk synes det er. Priser generelt er ganske stas, og Nobelprisen er selvfølgelig helt i særklasse. Og halve moroa består selvfølgelig i å spekulere på forhånd og diskutere hvem som burde få den, hvem som absolutt ikke burde få den og så videre og så videre.

Ladbrokes tar i mot veddemål og fører en stadig oppdatert oddsliste.

1. Nobelprisen i litteratur er ikke en popularitetskonkuranse. Argumenter av typen «Hen er en utrolig mye lest og folkekjær forfatter» er irrelevante.

2. Haruki Murakami kommer aldri til å få Nobelprisen. Ikke Bob Dylan eller Umberto Eco heller. Elefantfabrikken er (eller har vært) glad i alle disse tre, men ingen av dem har nobelprisvinnernivå på det de skriver. Andre navn på lista som det åpenbart bare er ønsketenking at skal få prisen: John le Carré, Milan Kundera, Salman Rushdie.

3. Svetlana Aleksijevitsj er min favoritt i år, av de forfatterne jeg har lest og som ligger høyt oppe på de ulike tipslistene. Jeg har også i mange år holdt en knapp på Philip Roth, men han har jeg egentlig gitt opp å tro at skal få den. Når jeg tenker meg om er jeg ikke lenger like sikker på at han faktisk er god nok til at han virkelig fortjener den?

4. Når jeg ser på lista blir jeg slått av hvor mange presumptivt gode forfattere jeg ikke har lest. Det er også flere navn på lista jeg ikke kan huske å hørt før i det hele tatt. Patrick Modiano? Darcia Marain? Karel Schoema? Juan Goytisol? Ingen av disse ringer så mye som en eneste liten bjelle. Før syntes jeg det var litt forstyrrende, fordi jeg tenkte jeg burde ha i hvert fall litt oversikt over hvem som var aktuelle, men nå tenker jeg at det er fint: det finnes fantastiske forfattere der ute som gjenstår for meg å oppdage.

03 oktober 2014

Tor Ulven #2


Det er umulig for en forfatter å forholde seg til alle mulige perspektiver en kan se boken i. Det er vel nettopp dette som er fascinerende med litteratur i det hele tatt. Jeg merket meg at en journalist ved en anledning gjorde mektig narr av lyrikeren Ellen Einan, fordi hun i et intervju hadde sagt at hun selv ikke visste hva diktene hennes betydde. Journalisten hoverte grenseløst over dette. Jeg for min del synes det var ærlig og glimrende sagt av Einan. «Jeg vet ikke hva det betyr!» Hvis jeg selv skjønte alt jeg hadde skrevet, ville det vært komplett uinteressant. Å skrive innebærer en omhyggelig planlegging for å treffe det som ikke er planlagt og heller ikke kan planlegges. Derfor bør alle bøker være litt dumme, de bør ha et felt av dumhet eller bevisstløshet, som forfatterne ikke kan fange. Bøker som er for intelligent skrevet, blir lett kjedelige og gjennomsiktige.

Fra intervjuet i Vagant