30 juli 2012

The Art of Fiction


The Paris Review Interviews, Vols. 1-4

Det ærverdige gamle tidsskriftet The Paris Review har trykket lange intervjuer med forfattere i hvert eneste nummer (tror jeg) siden oppstarten i 1953 - alltid under tittelen The Art of Fiction (med varianten The Art of Poetry når de intervjuer poeter). Lange, grundige intervjuer der forfatterne snakker om sitt eget verk, om hvordan og hvorfor de skriver. Om man er interessert i hvordan forfattere arbeider og tenker om det å skrive er det uvurderlig lesning, og de er i mine øyne idealtypen for hvordan et forfatterintervju bør utformes.

Intervjuene finnes i ulike bokutgivelser, de siste årene har de beste av dem blitt samlet i fire bind som ser ut som på bildet over. Men! Alle intervjuene finnes også på nettet.

Et lite knippe direktelinker til noen (få) av mine favorittintervjuer:






26 juli 2012

20 juli 2012

Apropos Roth...

..her om dagen kom jeg over følgende sitat fra et intervju han gjorde med en dansk journalist i 2005:

"Maybe we shouldn't be talking about literature at all," I say. [journalist Martin Krasnik]


"Ha, ha," he says. "Now you're talking! It would be wonderful with a 100-year moratorium on literature talk, if you shut down all literature departments, close the book reviews, ban the critics. The readers should be alone with the books, and if anyone dared to say anything about them, they would be shot or imprisoned right on the spot. Yes, shot. A 100-year moratorium on insufferable literary talk. You should let people fight with the books on their own and rediscover what they are and what they are not. Anything other than this talk. Fairytale talk. As soon as you generalise, you are in a completely different universe than that of literature, and there's no bridge between the two."

Link: http://www.guardian.co.uk/books/2005/dec/14/fiction.philiproth



16 juli 2012

Philip Roth

22. juli i fjor satt jeg og leste Philip Roths bok The Human Stain, den siste av Nathan Zuckerman-bøkene. Jeg var vel kommet omtrent halvveis, tror jeg, da bomben smalt, og resten av den dagen ble det ikke noe mer lesing. Ikke de neste dagene heller. Det tok bortimot to uker før jeg i det hele tatt leste noe skjønnlitteratur igjen, og da klarte jeg rett og slett ikke å lese videre i den boka. Fullstendig irrasjonelt, selvfølgelig, men den minte meg om den dagen, og det orket jeg ikke. Så jeg begynte å lese noe helt annet, og Philip Roth ble lagt bort.

The Human Stain står altså i bokhylla, ikke ferdiglest, og nå lurer jeg på om jeg ikke skal plukke den opp igjen snart. Zuckerman-bøkene til Philip Roth er meget gode, spesielt godt liker jeg The Counterlife og American Pastorale, de rangerer jeg som noe av det aller beste jeg har lest noensinne, men de har alle sammen mye å by på. Nathan Zuckerman er et temmelig åpenbart alter-ego for Roth selv, og bøkene har få andre fellesnevnere enn at Zuckerman er hovedpersonen og/eller jeg-fortelleren. Man kan, tror jeg, lese bøkene i nær sagt hvilken som helst rekkefølge uten å gå glipp av noe. Roth kombinerer en utrolig spenstig iderikdom med veldig jordnære og dagligdagse, han er en mester i å finne de talende detaljene som gjør situasjonene levende, og skaper minneverdige personligheter. I tillegg har han en distanse og ironi som jeg finner uimotståelig. Bøkene ble skrevet i to distinkte perioder, først kom Ghostwritten, The Anatomy Lesson, Zuckerman Unboun, The Prague Orgy og The Counterlife fra '79-'86, og deretter kom American Pastorale, I Married a Communist og The Human Stain fra '97-2000. (En siste bok, Exit Ghost kom i 2007). De tre bøkene fra slutten av 90-tallet danner en slags trilogi, og i disse er det ikke Zuckerman selv som er hovedpersonen, snarere er det slik at han treffer tre ulike menn som han skriver hver sin bok om, tre menn som på ulike måter lever og feiler i den amerikanske drømmen. Alle tre i hver sin bok, hhv. Seyomour Levov, Ira Ringold og Coleman Silk (hvis historie jeg altså ikke er ferdig med) er alle tre uforglemmelige karakterer, dypt tragiske på hver sin måte. Grepet med å flytte fokuset vekk fra Zuckerman selv men allikevel beholde ham som fortellerinstans og (begrenset) medvirkende i historien er også interessant, ut fra et rent fortellerteknisk synspunkt.

Når jeg en dag blir ferdig med The Human Stain gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Philip Roth. I følge min venn Sjur, som har lest seg gjennom hele forfatterskapet i løpet av de siste par årene, har jeg svært mye å glede meg til.

05 juli 2012

Om å produsere mye og raskt eller lite og sakte

Jeg så den nye Woody Allen-filmen forrige uke (From Rome with love), og som det står i kritikkene: den er småmorsom, men langt fra Allens beste arbeider (og heller ikke blant hans beste nyere). Noen gode vitser, flere ganske morsomme scener, men alt i alt virket den rett og slett litt uinspirert, som om den er spilt inn etter et førsteutkast av manuset som han ikke gadd eller hadde tid til å bearbeide og raffinere videre.

På den ene siden beundrer jeg Allens arbeidstempo, der han lager en film i året, men bakdelen med det er også åpenbar - det blir veldig ujevn kvalitet på produksjonene. Akkurat det samme gjelder for en del forfattere - jeg liker for eksempel Ragnar Hovland godt, han har skrevet svært mange bøker, i mange år kom det omtrent en hvert år, men det er svært ujevn kvalitet på det. Kurt Vonnegut var også en forfatter som lenge holdt et høyt utgivelsestempo - med samme resultat.

Spørsmålet man ender med å stille seg er om det ikke hadde blitt bedre bøker (og filmer) ut av det dersom de hadde tatt seg bedre tid med hvert enkelt prosjekt. På den annen side: det hadde definitivt blitt færre bøker og filmer, og kanskje er det høye arbeidstempoet en økonomisk og kunstnerisk nødvendighet; vi kunne også ha sittet igjen med langt færre verker uten at det enkelte verket hadde vært bedre.

Det er rett og slett snakk om to helt ulike tilnærminger til et kunstnerskap, på den ene siden har man de som bruker lang tid, som pusser, finsliper og bearbeider til resultatet er så godt som overhodet mulig, uavhenig av hvor lang tid det tar, på den andre siden er det de som vil holde et høyt tempo, komme seg videre til neste prosjekt, og ikke har eller tar seg tid til all raffineringen - om det ikke alltid blir innertier er det ikke så farlig, for det er ikke så lenge til neste prosjekt er klart til å sendes ut i verden.

Og det er jo ikke sikkert man selv velger hvilken av de to typene man faktisk er.

01 juli 2012

Broker fra et utkast til et lesermanifest #4

* Ingen tekst er ferdig før den har funnet en leser.
* Det kan trekkes mange nyttige og illustrerende paralleller mellom mat og lesing.
* For eksempel: du er det du leser.