Svetlana Aleksijevitsj - Krigen har intet kvinnelig ansikt

I dag ble det offentliggjort at Svetlana Aleksijevitsj får Nobelprisen i litteratur. Krigen har intet kvinnelig ansikt og flere av de andre bøkene hennes har kommet på norsk de siste to årene, tre på Kagge og én på Solum forlag. Denne teksten ble opprinnelig trykket i Bokvennen Litterært Magasin #3/2013, og ble skrevet på bakgrunn av den svenske oversettelsen, noe man kan se på hvordan navnet hennes er transkribert i originalteksten.

Svetlana Aleksijevitsj

Krigen har intet kvinnelig ansikt. (Originaltittel: У войны — не женское лицо, 1985/2004)
Omtrent én million kvinner var en del av Den røde armé under andre verdenskrig. De deltok på alle nivåer, som sykepleiere, snikskyttere, infanterister, tankførere, piloter og så videre. Etter som krigen skred frem og behovet for soldater økte var det etter hvert intet felt som var forbeholdt mennene. Kvinnene kjempet og blødde, drepte og ble drept på lik linje med sine mannlige kolleger. Men etter krigen ble de i stor grad glemt. Der mennene ble feiret og bedt om å fortelle var det få som var interessert i å høre kvinnenes beretninger.

Svetlana Aleksijevitsj er en Hviterussisk journalist og forfatter (f. 1948 i Ukraina) som har gjort det til sin livsoppgave å snakke med mennesker hvis stemmer ikke vanligvis blir hørt. Hun har skrevet en suite med dokumentar-romaner under fellestittelen «Utopiens røster», der Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår. De andre bøkene handler bl.a. om Sovjetunionens oppløsning og ofrene for Tsjernobyl-ulykken. Bøkene hennes er oversatt til et titalls språk, og hun har mottatt en lang rekke priser, bl. a. Tucholskyprisen fra svenske PEN i 1996, den polske Kapuściński-prisen i 2011 og den Tyske bokhandelens fredspris i 2013. Hun holder foredrag for fulle hus, både i hjemlandet og rundt om i verden, men da Aleksijevitsj besøkte Norge under Kapittelfestivalen i 2012 var det i følge ryktene bare en håndfull mennesker som møtte opp.

Krigen har intet kvinnelig ansikt består av muntlige fortellinger, gjengitt fra de hundrevis av opptakene Aleksijevitsj har gjort, ispedd hennes egne refleksjoner og beskrivelser av hvordan hun har arbeidet. Et gjennomgående tema er vanskene med å få kvinnene til å fortelle – det har gått så lang tid, de er blitt så vant til at ingen er interessert i å høre hvordan det egentlig var, og hun må bruke mye tid på å vinne deres fortrolighet, få dem til å fortelle om de tingene de har forsøkt å fortrenge. En av kvinnene har sittet oppe sammen med ektemannen sin natten før hun får besøk av Aleksijevitsj, de har gått gjennom historien slik at hun «ikke skal fortelle den feil». Først når mannen etter hvert forlater rommet og de to kvinnene får være alene, tør hun fortelle fritt om djevelskapen hun har vært vitne til, mens hun stadig unnskylder seg og lurer på om dette virkelig kan være av interesse for noen.

Tålmodigheten fører frem. Kvinnene forteller om grusomheter, gleder, om hvorfor de (ofte som svært unge) regelrett maser seg frem til fronten for å kjempe, om blodet, gjørmen, fornedrelsene og sulten. Om hatet mot tyskerne, om gleden ved å overleve. Og om livet etter krigen. Aleksijevitsj er ikke opptatt av våpenteknologi eller troppedisposisjoner, hun er opptatt av det nære, av soldatenes hverdag. Det er sterke, ofte rystende fortellinger. 

Olga Jakovlevna Omeltjenko, Sykepleierinstruktør i et geværkompani forteller:

Utenfor Sevsk angrep tyskerne oss syv eller åtte ganger hver dag. Resten av den dagen jobbet jeg med å slepe sårede og deres våpen. Den siste krøp jeg frem til, og den ene armen hans var fullstendig knust. Den hang i noen slintrer … i senene … Blodet bare rant … Den måtte amputeres umiddelbart for å kunne forbinde ham. Ellers ville det ikke gå. Men jeg hadde verken kniv eller saks – de hadde ramlet ut av vesken der den dunket mot hoften. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gnagde over de der slintrene med tennene. Da jeg hadde gnagd dem av forbandt jeg ham … Mens jeg gjorde det sa den sårede: «Skynd deg, søster. Jeg skal fortsette å slåss.» Han var i feberrus …

Fortellerteknisk er boken en liten genistrek – det muntlige uttrykket gjør at man kommer svært nærme hendelsene, og de ulike personlighetene kommer fint frem. Aleksijevitsj er tydelig til stede i mellompartiene, men holder sine synspunkter unna enkeltkvinnenes fortellinger. Selv om en del av historiene naturlig nok har likhetstrekk blir det aldri blir kjedelig å lese – men det er allikevel nødvendig å ta pauser underveis fordi det man leser tidvis er så grusomt at det er vanskelig å ta inn over seg. 

Boken utkom i 1985, da i en sensurert versjon. Etter Sovjetunionens fall fikk Aleksijevitsj henvendelser fra flere av de intervjuede kvinnene om at det var mer, de hadde ikke turt å fortelle alt, og i 2004 ferdigstilte hun en revidert utgave av boken. Boken finnes oversatt til bl.a. svensk (Kriget har inget kvinnligt ansikte, Ersatz 2012) og fransk (La guerre n'a pas un visage de femme, Edition 84 2005).