Onsdagslenker

• Min gode venn Stian Johansen kom nylig ut med boka Norge og døden, og har skrevet en fin liten sak om den nesten glemte forfatteren Magnhild Haalke, som var en av inspirasjonskildene/researchkildene hans under arbeidet med boka.

• The Paris Reviews intervju med Hunter S. Thompson ligger nå åpent på nett (i hvert fall en kort periode).

• Vagant-redaktør Audun Lindholm har gjort seg noen interessante tanker om den nye filmen om 22. juli på Utøya, en film som hadde premiere under filmfestivalen i Berlin nylig og som snart kommer på kino i Norge.

Liste #30 (Superhelter)

1. Batman
2. Punisher
3. Wolverine
4. The Thing
5. Spider-man
6. Silver surfer

10 punkter om Woody Allens nye film, Blue Jasmine

1. Dette er uten tvil den beste filmen Allen har skrevet og regissert på mange år - i hvert fall siden Match Point i 2005, eller kanskje må vi tilbake til Celebrity eller Sweet and Lowdown i 98/99 for å finne noe av tilsvarende kvalitet.

2. Ikke at jeg ikke liker mye av det Allen har gjort de siste årene, særlig Midnight in Paris hadde jeg sansen for, selv om den er en sentimental søtsuppe. Fjorårets From Rome with Love, derimot, der var det ikke voldsomt mye å glede seg over.

3. Manuset til Blue Jasmine virker langt mer gjennomarbeidet enn Allen har hatt for vane i det siste. Som om han har brukt tid på å gå igjennom det, revidere, bearbeide, og ikke bare hamret ned et førsteutkast og deretter begynt å filme. Samme hvor rutinert man er trenger man å revidere.

4. Det er meget forfriskende at han lar den nevrotiske, selvopptatte hovedpersonen være en kvinne. Han har hatt mange nevrotiske kvinnefigurer tidligere også, men filmene har hatt mannlige hovedpersoner, eller i hvert fall delt skjermtiden ganske likt mellom en mannlig og en kvinnelig hovedrolle. I denne filmen er samtlige av mennene bifigurer. Gode bifigurer, i de fleste tilfeller, men de spiller alle definitivt annenfiolin. Blanchett er med i anslagsvis 95 % av alle scenene i filmen. Jeg kommer i farta ikke på noen andre Allen-filmer med en så tydelig kvinnelig hovedperson, så dette representerer kanskje noe nytt? Melinda og Melinda er kanskje en slags presedent. 

5. Hovedpersonen, Jasmine, spilt av Cate Blanchett, er ekstremt selvopptatt, rett og slett usympatisk. Det er er aldri så lite kunststykke av regissør og skuespiller og allikevel klare å skape identifikasjon og sympati for henne. Blanchett veksler utrolig finstemt mellom ulike sinsstemninger, Jasmine går fra samlet og elegant til oppløsningens rand og tilbake igjen i løpet av et par replikker, og resultatet er en usedvanlig rund og livaktig karakter til Allen å være. Blanchett er en fantastisk skuespiller.

6. Det vil rett og slett være oppsiktsvekkende om ikke Blanchett får en Oscar-nominasjon for denne rollen.

7. Andrew Dice Clay, av alle mennesker, dukker opp i en birolle - en fattig, bitter arbeiderklassemann - og han kler rollen godt. Han har jeg ikke tenkt på siden jeg så Ford Fairlane for omtrent tjue år siden.

8. Det er en komedie dette, men de mer eller mindre bløte one-linerne Allen er så glad i er stort sett fraværende, og også situasjonskomikken er nedtonet. Det er en karakterdrevet komedie, humoren hentes fra gapet mellom hvem personene er og hvordan de ønsker å fremstå. Balansen mellom det komiske og det triste er elegant turnert. Det finnes et par scener som inviterer til gapskratt, men brorparten av filmen er av typen man humrer av heller en ler høyt.

9.Filmen er såpass ny at jeg ikke finner noen enkeltscener lagt ut på YouTube, kun denne traileren, som muligens gir inntrykk av at det mer er en slags thriller eller noe, og legger mindre vekt på komiaspektet. Man kan mistenke at noen lure folk i filmselskapet har pønsket ut at det er kjempelurt å få folk til å tro at filmen er noe annet enn det den faktisk er. (Man kan vel kanskje si at det er marginalt bedre enn den typen trailer som presterer å avsløre absolutt hele plottet i filmen, inkludert de overraskende vriene.)

10. Er det et mesterverk, slik enkelte har antydet? Nei, det er det nok ikke. Målt mot de aller beste Allen-filmene faller også denne igjennom. Men den vil antagelig bli stående som en av de beste filmene fra siste del av karrieren hans, og det er mer enn godt nok i seg selv.

Kjapp notis om David Cronenbergs filmatisering av Don DeLillos Cosmopolis

1. For en stund siden så jeg Cosmopolis, David Cronenbergs filmatisering av DeLillos roman. Jeg har aldri lest boka. Filmen er ikke mer enn middels god, tror jeg, totalt sett.

2. Jeg hadde en idé om å skrive noe lengre om filmen (og kanskje boka), men det har gått for langt tid, jeg husker ikke filmen godt nok, jeg har ikke lyst til å lese boka akkurat nå. Men det gjenstår to strøtanker som krever å få utløp.

3. Robert Pattinson er en virkelig god skuespiller. Eller han er perfekt typecastet i denne filmen. Det er uansett en bemerkelsesverdig god rolleprestasjon.

4. David Cronenberg burde filmatisere flere romaner av Don DeLillo, det er to kunstnere som kler hverandre.

Noen strøtanker etter å ha sett Ghost Dog om igjen, tretten år senere.

Det er bøker over alt i denne filmen.

Castingen av de gamle mennene i mafiarollene.

Om Ghost Dog (og Dead Man) på angelfire.

Greil Marcus skrev i 1999 at Dead Man var den beste filmen fra slutten av det 20. århundret.

Jeg liker Neil Young svært mye bedre en RZA. Jeg ser at det er flere som mener at Ghost Dog har et av de beste soundtrackene noensinne laget, men det klarer jeg ikke å høre. Ikke at jeg misliker musikken, slettes ikke, men det blir aldri noe mer enn lydkulisser for meg, den tilfører ingen ting til bildene. Men det har altså antagelig noe med mine musikalse leseferdigheter å gjøre.

Døden, døden, døden - har alle alltid hatt en følelse av å være den siste av sitt slag? Bortsett fra de som dør når de er veldig unge? Er det en eller annen ubevisst strategi for å håndtere dødsvissheten på, at man får seg selv til å tro at det ikke er så ille å dø, siden alt bare blir verre uansett?

Scenen der Ghost Dog treffer to krypskyttere som har skutt en bjørn, og ender med å ta livet av begge to er for meg hjertet i filmen; den kommer ut av det blå, den er ikke på noen måte nødvendig for filmens historie, men den sier også enormt mye om karakteren Ghost Dog, og om hva han mener er feil med verden.

Om du ikke har sett filmen før anbefaler jeg deg å ikke trykke på play, for øvrig - du bør unne deg å se denne filmen i sin helhet, gjerne alene.

 

Sitatene fra samurai-håndboken som stadig vekk kommer opp på skjermen og nærmest deler filmen opp i kapitler er dessverre stort sett svada. De høres ut som gammel visdom, men er stort sett innholdsløst babbel.

Jeg liker denne filmen svært godt, men den har noen skjønnhetsflekker - det er en del steder der Jim Jarmusch inviterer oss som seere til å le av karakterene, hvor han bruker dem som komiske rekvisitter, og det river meg ut av det fiksjonsuniverset han har bygget opp uten å tilføre noe mer enn en billig latter.

Følelsen av at filmen er dypere enn den ser ut til og samtidig mye mindre dyp enn det den later som den er.

Ansiktet til Forrest Whitaker.

Call of Cthulhu - 47 minutters svarthvitfilm

Hvordan George Lucas laget Star Wars. Hvordan begrensninger er bra for kreativiteten/hvorfor full kunstnerisk kontroll ikke nødvendigvis er av det gode.

Nyheten om at Disney har kjøpt opp Lucasfilm og dermed rettighetene til å lage flere Star Wars-filmer minnet meg på en bok jeg leste for et drøyt år siden: The Making of Star Wars av J. W. Rinzler, en tjukk sak fra 2007 som temmelig detaljert tar for seg den lange kampen Lucas kjempet for å få laget den aller første Star Wars-filmen, den som nå kalles Episode IV A New Hope men som egentlig og opprinnelig het rett og slett Star Wars.

Kort oppsummert - nesten ingen hadde tro på filmen, absolutt ingen forstod noe som helst av manuset, det var en lang kamp for å skaffe penger hele veien.

Et av resultatene av denne kampen var at Lucas måtte revidere og forenkle manuset i flere omganger - kutte ut personer, gjenbruke sett, stramme inn historien på alle vis. Og filmen blei veldig mye bedre på grunn av det. Bakerst i boka har Rinzler tatt med synopsis av historien slik den utviklet seg gjennom dette arbeidet, og det er ganske fascinerende lesning - de første utkastene er virkelig ganske uforståelige, med et utall personer, planeter og ting som foregår - det minner ikke så reint lite om The Phantom Menace i så måte. En ustrukturert, ufokusert lapskaus av gode og mindre gode ideer som ikke henger på greip. For hver revisjon blir det litt bedre, mer konsentrert, helt til Lucas kommer frem til den historien vi kjenner i dag. Nødvendigheten av å hente inn mer penger, og dermed flere folk som hadde en mening om hvordan filmen burde være, gjorde den altså bedre, ikke bare litt bedre, men mye, mye bedre.

Star Wars er et eksempel på at begrensninger virker frigjørende på kreativiteten, og hvordan flere øyne og meninger kan gjøre et verk bedre. The Phantom Menace er et eksempel på hva Lucas gjør når han har ubegrensede ressurser og ikke møter motforestillinger. Det leder meg til et Star Wars-spesifikt poeng og til et mer generelt poeng. Det Star Wars-spesifikke er at det ikke er noen katastrofe at det er andre en Lucas selv som skal lage de neste Star Wars-filmene, snarere tvert i mot. Det generelle poenget - det trenger jeg vel ikke å gjenta?

Forbi sluttpunktet

Forrige helg så jeg Sarah Polleys film Take this waltz. Det ser ut og oppfører seg på mange måter som en romantisk komedie med litt sånn rare karakterer, en filmsjanger jeg vanligvis ikke er så veldig glad i og som det er gått en viss inflasjon i, men den er noe helt, helt annet. På subtilt vis snur den opp ned på de fleste av sjangerens regler, bryter med forventninger og skaper noe som føles som ekte karakterer i veldig vonde situasjoner. Etter som filmen skrur seg til ble jeg sittende lengst fremme på stolsetet med en vond følelse i magen. Smart manus, topp skuespillere med Michelle Williams som den fremste, og med mot til å ikke velge de enkle løsningene.

Det forekommer meg at det ligger en lærdom i dette, det å bruke satte former og sjangere, men så undergrave dem på ett eller annet vis, ikke følge formlene, og på den måten skape noe originalt. Jeg har alltid hatt sansen for verk som slutter før publikum forventer at de skal slutte, det gir, om det blir gjort riktig, en god effekt og aktiverer seeren/leserens meddiktende evner på en interessant måte. Denne filmen lar Polley fortsette en god stund etter det "naturlige" sluttpunktet, noe som paradoksalt nok gir en tilsvarende effekt.

Om å produsere mye og raskt eller lite og sakte

Jeg så den nye Woody Allen-filmen forrige uke (From Rome with love), og som det står i kritikkene: den er småmorsom, men langt fra Allens beste arbeider (og heller ikke blant hans beste nyere). Noen gode vitser, flere ganske morsomme scener, men alt i alt virket den rett og slett litt uinspirert, som om den er spilt inn etter et førsteutkast av manuset som han ikke gadd eller hadde tid til å bearbeide og raffinere videre.

På den ene siden beundrer jeg Allens arbeidstempo, der han lager en film i året, men bakdelen med det er også åpenbar - det blir veldig ujevn kvalitet på produksjonene. Akkurat det samme gjelder for en del forfattere - jeg liker for eksempel Ragnar Hovland godt, han har skrevet svært mange bøker, i mange år kom det omtrent en hvert år, men det er svært ujevn kvalitet på det. Kurt Vonnegut var også en forfatter som lenge holdt et høyt utgivelsestempo - med samme resultat.

Spørsmålet man ender med å stille seg er om det ikke hadde blitt bedre bøker (og filmer) ut av det dersom de hadde tatt seg bedre tid med hvert enkelt prosjekt. På den annen side: det hadde definitivt blitt færre bøker og filmer, og kanskje er det høye arbeidstempoet en økonomisk og kunstnerisk nødvendighet; vi kunne også ha sittet igjen med langt færre verker uten at det enkelte verket hadde vært bedre.

Det er rett og slett snakk om to helt ulike tilnærminger til et kunstnerskap, på den ene siden har man de som bruker lang tid, som pusser, finsliper og bearbeider til resultatet er så godt som overhodet mulig, uavhenig av hvor lang tid det tar, på den andre siden er det de som vil holde et høyt tempo, komme seg videre til neste prosjekt, og ikke har eller tar seg tid til all raffineringen - om det ikke alltid blir innertier er det ikke så farlig, for det er ikke så lenge til neste prosjekt er klart til å sendes ut i verden.

Og det er jo ikke sikkert man selv velger hvilken av de to typene man faktisk er.

Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer

Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.

Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.

Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:


1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)

Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.


2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)

Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.


3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)

I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.


4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)

Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.

5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03

Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.

6. The hours (Stephen Daldry, 02)

Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.

7. Control (Anton Corbijn, 07)

Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.

8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)

En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.


Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.


Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.

Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.


Neste: 0-tallets beste skiver.


*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.

Watchmen

Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.

Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.

Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.

Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire

Norsk film

Denne uka har jeg sett to norske filmer på kino.
1. Gymnaslærer Pedersen (basert på Dag Solstads temmelig gode roman).
2. Slipp Jimmy Fri (av Cristopher Nielsen, med gjenbruk av div. tegneseriefigurer av samme)

Litt bakgrunn: jeg synes at Dag Solstad er Norges kanskje aller beste forfatter, og at Cristopher Nielsen er Norges klart beste tegneseriemaker. Jeg hadde ikke spesielt store forhåpninger til Gymnaslærer Pedersen, fordi jeg hadde lest en del temmelig lunkne anmeldelser. På den andre siden er den regissert av Hans Petter Moland som også lagde Aberdeen, som er en av de beste filmene laget av en nordmann noensinne. Slipp Jimmy Fri var jeg veldig, veldig spent på, siden jeg liker Nielsen sine tegneserier men ikke akkurat var veldig imponert over 3D-animasjonen i To Trøtte Typer TV-spessial som gikk på NRK for en del år siden.

Gymnaslærer Pedersen er en møkkafilm. Hovedpersonen er redusert til en klønete tulling, og det er i grunn resten av AKP-erne også. Masse tåpelige surrealistiske sekvenser i første halvdel av filmen som ikke fungerer. Slutten er utrolig lang og kjedelig. Historien henger ikke på greip. Total mangel på psykologisk realisme hos personene. Jeg driter i hvordan det går med Pedersen og Nina Skåtøy og hele gjengen.

Slipp Jimmy Fri er en meget god film. Man kan pirke på en del småting, at animasjonen kanskje ikke er like patent hele tiden, at historien er litt rotete, sånne ting, men greia er at Jimmy, tittelfiguren, den narkomane elefanten, er en utrolig bra figur, man får sånn sympati for stakkaren der han kjemper med abstinensen sin, det gjør nesten vondt å se på. Dette er en film med hjerte (og, for så vidt, hjerne), og er den beste norske filmen jeg har sett siden før nevnte Aberdeen.

Det er jo morsomt at Jimmy er en mer interessant og troverdig karakter en samtlige av folka i Gymnaslærer Pedersen til sammen. Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner blir fullstendig parkert som skuespillere av en CGI-elefant som bare kan uttrykke seg ved å lage lyder med snabelen. Hurra for Cristopher Nielsen.