Forbi sluttpunktet

Forrige helg så jeg Sarah Polleys film Take this waltz. Det ser ut og oppfører seg på mange måter som en romantisk komedie med litt sånn rare karakterer, en filmsjanger jeg vanligvis ikke er så veldig glad i og som det er gått en viss inflasjon i, men den er noe helt, helt annet. På subtilt vis snur den opp ned på de fleste av sjangerens regler, bryter med forventninger og skaper noe som føles som ekte karakterer i veldig vonde situasjoner. Etter som filmen skrur seg til ble jeg sittende lengst fremme på stolsetet med en vond følelse i magen. Smart manus, topp skuespillere med Michelle Williams som den fremste, og med mot til å ikke velge de enkle løsningene.

Det forekommer meg at det ligger en lærdom i dette, det å bruke satte former og sjangere, men så undergrave dem på ett eller annet vis, ikke følge formlene, og på den måten skape noe originalt. Jeg har alltid hatt sansen for verk som slutter før publikum forventer at de skal slutte, det gir, om det blir gjort riktig, en god effekt og aktiverer seeren/leserens meddiktende evner på en interessant måte. Denne filmen lar Polley fortsette en god stund etter det "naturlige" sluttpunktet, noe som paradoksalt nok gir en tilsvarende effekt.