Om novellesjangeren

Jeg sitter og skriver om dagen, på noe som er tenkt å bli en samling med noveller, og jeg sliter litt med å få formen "novelle" til å fungere. Det er ikke det at tekstene jeg skriver er dårlige, men det er et eller annet element som mangler, som gjør at de ikke føles som en helhet, som ordentlige novelletekster. Jeg har lenge tenkt at det har noe med avslutningene av fortellingene å gjøre, og det er ikke umulig at det er en del av problemet, men jeg tror problemet stikker dypere, at det har noe med mine egne forventinger til hvordan en "ordentlig novelle" skal se ut.

Den klassiske novelledefinisjoen er "en kort fortelling om en uhørt hendelse", som jeg tror stammer fra Goethe. I skoleverket lærte vi at novellen skulle foregå innenfor et kort tidsrom med et begrenset antall karakterer, og at den aller helst skulle ha et overraskende sluttpoeng. Ingen av disse definisjonene er spesielt gode, siden det finnes et utall noveller som ikke kan sier å handle om en uhørt hendelse, ei heller foregå innenfor et begrenset tidsrom eller med få karakterer. Det latterligste er dog ideen om at en novelle bør ha et overraskende sluttpoeng - jeg kan knapt huske sist jeg leste en novelle som kunne sies å ha akkurat det.

I Litteraturvitenskapelig leksikon defineres novellen slik: "Underavdeling av episk diktning, relativt kort fiksjonsfortelling som innenfor sjangeren epikk kan plasseres mellom andre kortformer som eventyr, fabel, anekdote og parabel på den ene side, og epos og roman på den andre side." Den neste artikkelen i leksikonet, om "novelleteori", er for øvrig en interessant lyn-gjennomgang av tenking om novellen gjennom tidene, og konkluderer med at novellen, som romanen, er vanskelig å karakterisere fordi den rommer så store strukturelle og innholdsmessige variasjoner.


Dette siste er noe jeg skulle ønske at var sant, men som jeg ikke opplever at er slik i praksis. Der en roman kan være og gjøre nesten hva som helst - og slippe unna med det - opplever jeg novellen som en trangere og mer begrensende form, og det handler ikke først og fremt om lengden. Det ligger en forventning i meg, både når jeg leser og skriver, om at den skal "gå opp" på ett eller annet vis, en forventning jeg ikke har til romaner, ikke på samme måte. Det er mulig at dette er noe litt særnorskt, det er i hvert fall slik at svært mange novelleforfattere i dette lander velger å bruke sjangerbetegnelsen "fortellinger", muligens fordi det oppfattes som noe friere og mindre begrensende. Jeg har også lest et intervju med Kjell Askildsen hvor han slår fast at det meste av det som skrives av noveller i norge i dag slettes ikke er noveller etter hans oppfatning, snarere fortellinger. (Her burde jeg ha en kildehenvisning, men jeg husker ikke hvor dette intervjuet sto på trykk, og det er derfor en mulighet for at jeg fortegner Askildsens utsagn). Påstand: novellen er (i Norge) en ufri sjanger.

Så er altså spørmsålet: når jeg da har bestemt meg for å skrive noveller, i hvilken grad skal jeg underkaste meg disse (i stor grad uutalte) reglene for hvordan en novelle skal se ut? Dersom jeg gjør det risikerer jeg å skrive uinteressant og formelpreget litteratur, dersom jeg ikke gør det vil det være lett å avskrive meg som en som ikke behersker håndverket. Etthvert forsøk på å utvide sjangeren gjennom å bryte reglene kan lett avskrives som inkompetanse. Og hvordan skal man bryte regler man ikke engang er i stand til å definere?