3 ting, uke 47

 

1. Nrks serie Norsk-ish er verdt å ta en kikk på. Foreløpig har jeg sett fire episoder (av totalt åtte), og selv om det er variabel kvalitet både på skuespillerprestasjonene og på kvaliteten på dialogen, er dette såpass smart og godt at det absolutt har noe for seg. Ikke minst, eller kanskje egentlig aller mest, fordi det er et sett med historier vi ikke har blitt fortalt før på norsk tv, et innblikk i liv som ikke er hvit privilegert middelklasse, uten at det er entydig problemorientert eller har (alt for mye) preg av skolefjernsyn. Slike historier trenger vi flere av, rett og slett.

2. En uforbeholden anbefaling: Hillary Mantels bokserie om Thomas Cromwell og 1500-tallets England. Jeg er halvveis i bok to, Falkejakt, den første heter Ulvetid. Den tredje boka kom tidligere i år på engelsk, den kommer vel på norsk ganske snart også, vil jeg anta. Virkelig gode bøker! Levendegjør det historiske materialet på måter som ikke er kunstlet, skrevet i et moderne idiom men lykkes allikevel totalt i å skape den nødvendige troverdigheten – leseren skjønner jo at det ikke var akkurat sånn, men i leseøyeblikket er det allikevel helt åpenbart at det må jo ha vært akkurat sånn. Et stykke litterær alkymi, rett og slett, en språklig og fortellermessig triumf, noe av det aller beste jeg har lest, ikke bare i det siste, men noensinne.

3. Vin. Nærmere bestemt vinspråket. Den måten de som skriver om vin skriver om vin på. Hva er greia med det? Det er, nær sagt selvfølgelig, variabelt hva kvalitet angår, men det er sjelden jeg leser noe jeg opplever som genuint godt, eller klargjørende. For det meste er det sjargong, innøvde påstander, oppramsinger av aromaer og faktaremser om alder på vinstokker og sammensetning av jord, hentet mer eller mindre direkte fra produsentene og distributørenes egne produktomtaler. Slik ser det i hvert fall ut for meg. Og så de evinnelige poengsummene, da, som ser ut som et slags objektivt system, men som helt åpenbart har en så sterk subjektiv komponent (og bedømming av vin må vel nesten ha det, alt annet virker som en naiv positivistisk ønskedrøm) at det er mer forvirrende enn klargjørende. Hvor finner man virkelig god, intelligent skriving om vin? Tips mottas med takk.

3 ting eller deromkring, på tampen av 2017 (Kjørsvik - Statsministere - BoJack Horseman -

1. BOK: Joakim Kjørsvik har kommet med sin tredje bok, en samling med fortellinger som har fått tittelen Folk jeg husker. Jeg har anmeldt den på Littkritikk.no, en begeistret, muligens noe usammenhengende anmeldelse, der jeg forsøker å sirkle inn hva det er Kjørsvik driver med ved å nevne en hel del andre forfattere og fenomener tekstene hans minner meg om. I fleng nevner jeg Lydia Davis, George Saunders, Baron Munchausen, Woody Allen og Karl Ove Knausgård, blant annet. Det er i hvert fall en soleklar anbefaling, for alle som liker å lese ting som er bra.

2. TV: Statskanalen har laget en serie med «Her gang vi møtes»-inspirerte programmer der de som fortsatt lever av norske (nåværende og tidligere) statsministere sitter rundt et middagsbord og prater, samtidig som den enkeltes politikerkarriere gjenomgås på lettbent, men informativt vis. Foreløpig har jeg sett 5 av de 6 episodene, og de har alle vært veldig interessante. Det blir, selvfølgelig og nødvendigvis, personfokusert, og det har sin slagside, men takk til NRK allikevel, for å lage programmer som det er vanskelig å se for seg at noen annen kanal ville finne på å gjøre, og av så høy kvalitet.

3. TV/Netflix: Den tidligere elefantfabrikk-favoritten BoJack Horseman har, i sin tredje sesong, blitt en blek kopi av seg selv. Uinteressante nye karakterer introduseres, og de gamle settes inn i stadig mindre interessante scenarier. Det er veldig dumt for TV-serier å ha stor suksess, fortsatt. Jeg hoppet av rundt halvveis.

4. Tegneserier: Christopher Nielsen er en annen elefantfabrikk-favoritt. Endelig somlet jeg meg til å lese hans (foreløpig) to tjukke album om Hold Brillan, Bygdegutar fra 2009 og i Da pønken kom til Lefsevika fra 2014. Hold Brillan opptrer i en hel del andre utgivelser også, men da i kortere historier. Jeg har foretrukket de Oslo-baserte seriene til Nielsen, det er vel grunnen til at jeg har ventet så lenge med å lese akkurat disse. Bygdegutar er en tidvis morsom, men nå temmelig utdatert harselas med reality-konsepter, som blir best når den går helt over styr og leker seg med actionfilm- og pulpklisjeer. En under middel Nielsen-utgivelse. Da punken kom ...derimot, er noe av et høydepunkt i tegneseriekarrieren hans, etter min mening. Her trekker Nielsen veksler på kunnskapene sine om undergrunnskultur og pønk, og kombinerer ulike tidsplan på en fortellermessig elegant måte. Her lekes det med både musikkjournalistikk og noir-sjangeren, og hendelsesforløpet er mer tilforlatelig enn i Bugdegutar, om enn ikke 100 prosent «realistisk».

3 ting, uke 23 (Rick & Morty - Slekters gang - Werner Herzog)

1. TV: En relativt ny animasjonsserie (som finnes på Netflix), ved navn Rick & Morty, komedie med science-fiction-ferniss, en ung gutt og hans geniale oppfinner-bestefar opplever merkelige eventyr sammen, med slik kynisk og rå humor som er blitt de rigueur i moderne voksen-animasjon (innflytelsen fra The Simpsons på alt som lages av slikt kan antagelig ikke overvurderes). Ikke like brilliant som Bojack Horseman eller like morsomt som Archer, men allikevel veldig underhodende i 25 minutter lange doser. Episoden der Morty blir seksuelt antastet av en Jellybean inne på toalettet er noe av det rareste/ekleste/morsomste jeg har sett på tv på lenge.

2. BOK: Jan Kjærstads bok av fjoråret, Slekters gang, er av flere mennesker hvis litterære smak jeg stoler på beskrevet som noe av det aller beste han har skrevet. Den er tjukk, og tidvis skikkelig kjedelig, men det er også svært mye godt i den; akkurat den setningen kunne vært skrevet om nesten alle Kjærstads romaner, for øvrig. (Her burde jeg kanskje skrevet et kort referat om «hva den handler om», men det finner du selv et annet sted på internett, om du er interessert). Jeg er ennå ikke gjennom alle de drøye seks hundre sidene, blant annet fordi jeg innimellom blir så provosert av Kjærstads insistering på å hamre inn de samme poengene om og om igjen. Han har, også i denne romanen, noen nøkkelsetninger eller nøkkelpoenger som han virker direkte redd for at leseren skal gå glipp av og som han derfor gjentar gang på gang på gang på gang. Tidvis føles det som om forfatteren selv står bak skulderen min og følger med mens jeg leser, og plutselig spretter frem og peker på et eller annet (i utnnagspunktet ikke akkurat subtilt formulert eller vanskelig fattbart) poeng mens han entusiastisk smiler og spør «fikk du med deg det, eller? Hæ? Hæ?», og det er sikkert godt ment, men uansett usedvanlig irriterende. Leseren er ikke dum, Kjærstad, du trenger ikke å mate oss alle med teskje. Men ellers, en meget god, tankevekkende, morsom, smart roman som jeg føler at hadde fortjent langt mer oppmerksomhet enn det den er blitt til del.

3.FILM: Mannen med verdens aller beste aksent og stemme, Werner Herzog, kommer med en ny film over sommeren. Innholdet høres ærlig talt litt kjedelig ut (internett, revolusjon, ting er annerledes nå enn de var før, bla bla bla), men med den stemmen høres nesten alt smart og dypt ut allikevel. Og så er han innimellom vanvittig morsom, på en veldig lavmælt måte, så også i traileren som du finner under linken over. «Have the monks stopped meditating? They all seem to be tweeting.»

3 ting, uke 19 (CFKL - Den engelske kanal 2016 - Skam)

1. BOK: Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon har jeg skrevet om før, bl.a. om slippfesten. Nå har folkefinansieringa til bind II startet (boka kommer i november), og listen av bidragsytere er ennå mer internasjonal og ennå mer imponerende denne gangen. George Saunders, Jonatahan Lethem, Blixa Bargeld og Josefine Klougart er bare noen av dem. Det kom inn nesten 100 000 kroner i løpet av det første døgnet, så dette er populære greier. Her er en link, det er bare å hive seg med.

2. BOK: Den engelske kanal 2016 er nettopp kommet ut. Bidrag fra gjengangere som Gunnar Berge, Kristin Berget og Claude Royet-Journoud (overs. av red. Jørn H. Sværen), men også i denne sammenhengen nye navn som Arve Kleiva og Andreas Vermehren-Holm. Årets utgave er den tykkeste så langt, 275 sider, og omslaget er rødt. Jeg skrev en del om utgaven fra 2013 her. De samme poengene gjelder i stor grad fortsatt; Sværen vet hva han vil, og gjør det, kompromissløst, virker det som.

3. TV: Skam er ikke så bra som noen skal ha det til, men det er veldig bra allikevel. Trass i et manus som varierer en god del i kvalitet (men som ofte er svært godt) og skuespillerprestasjoner som gjør det samme, har den først og fremst en følelsesmessig råhet og ektehet ved seg som er ekstremt tiltalende. Selvfølgelig er det ikke slik det er å være 16 i dag, ikke akkurat slik, men det er kanskje så nær som man kan klare å komme innenfor dette mediet. En av de tingene som fascinerer meg mest med denne serien er at den ble laget helt spesifikt for målgruppa jenter 16, uten hensyn til eller tanke på at den skulle appellere til noen andre, men så ender den altså opp med å treffe usedvanlig bredt, både med tanke på alder og kjønn. Det går an å trekke lærdommer av det, skulle jeg mene. Anbefales, serr.

6 punkter om True Detective

1. Svært hypet krimserie fra HBO, allerede av enkelte utropt til «tidenes beste TV-serie». Sesong 1 er snart ferdig (7 av 8 episoder er sluppet). Jeg har dermed ikke sett finaleepisoden i det dette skrives. Den har allerede en lang artikkel på Wikipedia.

2. Det er en ganske vanlig krimserie som lener seg sterkt på sjangerens konvensjoner og klisjeer. Det er mulig å hevde at den «leker» med klisjeene, og det er nok til en viss grad sant,det er helt klart en serie som har en ganske stor grad av selvbevissthet. Samtidig dukker det opp både fortellermessige og visuelle klisjeer som virker fullstendig ureflektert innlemmet som en del av verket. To eksempler kan nevnes: den ene hovedpersonens kjederøyking, som er blitt Hollywoodsk for «mørke sider», eller research-scenene der hovedpersonene står inne i overfylte biblioteker og poserer i montasjesekvenser på ulikt vis mens de alternerer mellom tenksom lesing og febrilsk og inspirert blaing.

3. Mathew McConaughey spiller den brilliante detektiven med den mørke og konfliktfylte sjelen, Rust Cohle. Han sover ikke om natten. Han er «nihilist» på en måte som svært ofte høres ut som en 20-år gammel exphilstudent som har lest litt Nietszche og gjerne vil forelese om det på nachspiel. Innimellom holder han foredrag om livets meningsløshet etc.

4. Konspirasjonsteorier er utrolig kjedelig. Helt siden X-files, kanskje før det og, Twin Peaks? Det er den late tv-serieforfatterens krykke, fordi det kan benytte til å lenke sammen usammenhengende plotelementer etterhvert som man trenger det. Kast en masse drit på veggen, se hva som sitter fast, og sa bruker du konspirasjonsteoritegnestiften til å tegne et mønster som binder det sammen. Før var det gud som styrte alt, nå er det de hemmelige konspiratørene. Et av de elementene som hever The Wire langt over True Detective er at de aldri lar seg friste til å forklare samfunnets ondskap som noe som er styrt og villet av en liten, nærmest allmektig gruppe, men snarere som et resultat av en uoverskulig rekke av inkompetanse, smålighet, korrupsjon, latskap og grådighet.

5. Jeg vet ikke. Det er absolutt en underholdende serie, der både manus, regi, set-design og skuespill er svært godt håndtverk. Det er både morsomme og sjokkerende scener, og jeg har ikke kjedet meg under en eneste av de så langt syv episodene jeg har sett. Det er en lang actionsekvens i episode fire (eller var det fem?), som er noe av det mest intense jeg har sett i en tv-serie noensinne. Samspillet mellom McConaughety og Harrelson er tidvis veldig godt, med noen fiffige og morsomme dialoger (selv om det omtrent like ofte tipper over og blir innholdsløst ordgyteri). Det føles ikke som bortkastet tid å se denne serien. Men det føles heller ikke spesielt nødvendig.

6. True Detective skal være en «antologi-serie», noe som betyr at hver sesong skal være en avsluttende fortelling med nye personer etc. Det blir interessant å se om man klarer å holde seg til dette, eller om de to hovedrolleinnehavernes popularitet og innblanding som executive producers, samt særlig Rust Cohles popularitet, gjør om man er i stand til å droppe disse karakterene helt og starte fra scratch igjen. Min spådom er at man ikke gjør det, og at sesong 2 av True Detective kommer til å bli betraktelig dårligere.

DFW om søppel på teve og i litteraturen

Television's greatest appeal is that it is engaging without being at all demanding. One can rest while undergoing stimultaion. Receive without giving. It's the same in all low art that has as [its] goal continued attention and patronage: it's appealing precisely because it's at once fun and easy. And the entrenchment of a culture built on Appeal helps explain a dark and curious thing: at a time when there are more decent and good and very good serious fiction writers at work in America than ever before, an American public enjoying unprecedented literacy and disposable income spends the vast bulk of its reading time and book dollar on fiction that is, by any fair standard, trash. Trash fiction is, by design and appeal, most like televised narrative: engaging without being demanding. 


David Foster Wallace, 1988, fra essayet "Fictional Futures and the Conspicuously Young", trykket i boka Both Flesh and Not (Little, Brown 2012).

Drømmesekvenser

1. I en av de siste episodene i sesong fem av Sopranos er det en ekstremt lang sekvens der Tony drømmer. 10 minutter lang? 15? Uten tvil en av de lengste drømmesekvensene jeg har sett i en tv-serie. Den er utrolig kjedelig.

2. Milan Kundera beskriver ganske mange av Thomas drømmer i Tilværelsens uutholdelige letthet. De er uten unntak de svakeste og minst interessante partiene av boka.

3. Å høre folk fortelle om drømmene sine er nesten uten unntak svært lite underholdende.

4. Jeg tror ikke drømmer gir noen priviligert innsikt i psyken. Drømmer har heller ingen narrativ, ingen utvikling. De er tilfeldige bilder som man senere, i våken tilstand, setter sammen.

5. Den dobbelte fiksjonaliteten som ligger i drømmesekvenser i bøker/film/tv plager meg. Det er en fiktiv person som opplever noe som også er fiktivt innenfor fiksjonens univers. Og det skal liksom si oss ett eller annet dypt om den fiktive personen. Ofte er det koblet opp mot et vendepunkt hos karakteren, en epifani, de oppdager noe om seg selv de ikke har sett før. Det er en teknikk jeg ikke har noe til overs for, et billig forsøk på å skape større dybde hos karakteren.

6. Det er også interessant at slike drømmesekvenser i svært liten grad ligner på en "ekte" drøm. Men det er en annen diskusjon.
 

Dag Solstad

Veldig bra program om Dag Solstad på TV2 i går.

Høydepunkt: Dag Solstad forklarer hvor lite interessert han er i de tingene Proust skriver om og hvor lite sans han har for Proust som person og hvor glad han er for at han ikke snakker fransk så han ikke kunne ha snakket med Proust og dessuten er han død. Og så ler han.

Et annet høydepunkt: Klaus Hagerup og Dag Solstad prøver bok-trikstet fra T. Singer - å holde en bok i en hånd slik at den danner en vifte. Først får de det ikke til og ler masse av det, så får de til og ler masse av det. De ler sånne rustne gammelmannslattere HØ HØ HØ og har det veldig morsomt.

Er Dag Solstad Norges største nålevende forfatter? Det er sikkert et spørsmål man kan diskutere i det lange og det brede, men svaret er enkelt:

Ja.