6 punkter om True Detective

1. Svært hypet krimserie fra HBO, allerede av enkelte utropt til «tidenes beste TV-serie». Sesong 1 er snart ferdig (7 av 8 episoder er sluppet). Jeg har dermed ikke sett finaleepisoden i det dette skrives. Den har allerede en lang artikkel på Wikipedia.

2. Det er en ganske vanlig krimserie som lener seg sterkt på sjangerens konvensjoner og klisjeer. Det er mulig å hevde at den «leker» med klisjeene, og det er nok til en viss grad sant,det er helt klart en serie som har en ganske stor grad av selvbevissthet. Samtidig dukker det opp både fortellermessige og visuelle klisjeer som virker fullstendig ureflektert innlemmet som en del av verket. To eksempler kan nevnes: den ene hovedpersonens kjederøyking, som er blitt Hollywoodsk for «mørke sider», eller research-scenene der hovedpersonene står inne i overfylte biblioteker og poserer i montasjesekvenser på ulikt vis mens de alternerer mellom tenksom lesing og febrilsk og inspirert blaing.

3. Mathew McConaughey spiller den brilliante detektiven med den mørke og konfliktfylte sjelen, Rust Cohle. Han sover ikke om natten. Han er «nihilist» på en måte som svært ofte høres ut som en 20-år gammel exphilstudent som har lest litt Nietszche og gjerne vil forelese om det på nachspiel. Innimellom holder han foredrag om livets meningsløshet etc.

4. Konspirasjonsteorier er utrolig kjedelig. Helt siden X-files, kanskje før det og, Twin Peaks? Det er den late tv-serieforfatterens krykke, fordi det kan benytte til å lenke sammen usammenhengende plotelementer etterhvert som man trenger det. Kast en masse drit på veggen, se hva som sitter fast, og sa bruker du konspirasjonsteoritegnestiften til å tegne et mønster som binder det sammen. Før var det gud som styrte alt, nå er det de hemmelige konspiratørene. Et av de elementene som hever The Wire langt over True Detective er at de aldri lar seg friste til å forklare samfunnets ondskap som noe som er styrt og villet av en liten, nærmest allmektig gruppe, men snarere som et resultat av en uoverskulig rekke av inkompetanse, smålighet, korrupsjon, latskap og grådighet.

5. Jeg vet ikke. Det er absolutt en underholdende serie, der både manus, regi, set-design og skuespill er svært godt håndtverk. Det er både morsomme og sjokkerende scener, og jeg har ikke kjedet meg under en eneste av de så langt syv episodene jeg har sett. Det er en lang actionsekvens i episode fire (eller var det fem?), som er noe av det mest intense jeg har sett i en tv-serie noensinne. Samspillet mellom McConaughety og Harrelson er tidvis veldig godt, med noen fiffige og morsomme dialoger (selv om det omtrent like ofte tipper over og blir innholdsløst ordgyteri). Det føles ikke som bortkastet tid å se denne serien. Men det føles heller ikke spesielt nødvendig.

6. True Detective skal være en «antologi-serie», noe som betyr at hver sesong skal være en avsluttende fortelling med nye personer etc. Det blir interessant å se om man klarer å holde seg til dette, eller om de to hovedrolleinnehavernes popularitet og innblanding som executive producers, samt særlig Rust Cohles popularitet, gjør om man er i stand til å droppe disse karakterene helt og starte fra scratch igjen. Min spådom er at man ikke gjør det, og at sesong 2 av True Detective kommer til å bli betraktelig dårligere.