En kortvarig organisk livsform (Fra Om tyngde og letthet av Geir Gulliksen)

    Om veggene kunne snakke var det ikke oss to de ville fortelle om. Veggene her rakk aldri å legge merke til deg og meg. Cellulosemolekylene som inntil videre er låst fast i treverket i denne bygningen ville fable om sin tidligste tilblivelse i den sandrike skogbunnen århundrer unna. Gipsplatenes porøse mineraler ville uopphørlig minnes jordskjelvenes tid, de uendelige forskyvningene i steinmasser som inngikk nye forbindelser med hverandre årtusener før din og min verden fantes. Og nå står du her som en kortvarig organisk livsform med et umettelig behov for å kommunisere. Du skulle ønske verden ville snakke til deg, slik du er i stand til å snakke til verden. Du skulle ønske veggene ville snakke. Men veggene i dette hotellet tier. Og du lar deg ikke lure. Du kan høre veggene tenke. Det knaker i den tørre veden som forlengst er i ferd med å opphøre som treverk. Dumpe smell når deg fra det tørre støvet som løsner fra tak og vegger og svever gjennom rommet. Elektriske utladninger, grandiose sammenbrudd. Alt trekkes mot alt, sier du. Trær opphører å være trær, slik du og jeg opphører å være elskende, slik du endelig en gang skal opphøre å være et menneske når jeg endelig en gang kanskje har glemt deg. For det er bare jeg som tenker på deg nå. Selv veggene tenker på noe annet.

s. 51