10 punkter om Den engelske kanal, en ny antologi for poesi satt sammen av Jørn H. Sværen, med bidrag fra blant annet Svein Jarvoll

1. Egentlig hadde jeg bestemt meg for, i en periode, bare å skrive om gamle bøker på elefantfabrikken. Men så dukker det opp ting som fortjenes å skrives om selv om de er splitter nye. Som jeg har lyst til å skrive om. Og elefantfabrikken ville vært verdiløst for meg om jeg ikke skulle følge lystprinsippet.

2. I forordet til Den engelske kanal skriver Sværen at han savner poesi i norske litteraturtidsskrifter, og at antologien er et forsøk på å bøte på det savnet. Utgivelsen er ment å komme årlig, og bidragene kommer etter invitasjon fra Sværen. Det siste forklarer også at det er med en viss, skal vi si, følelse av gjennkjennelse jeg blar opp og ser på innholdsfortegnelsen.

3. Gunnar Wærness, Silje Vethal, Gunnar Berge, Jenny Tunedal, Svein Jarvoll, Thomas Lundbo - den pene måten å si det på er at det er kontinuitet i Sværens virke som redaktør. Men her er også navn som jeg ikke  umiddelbart drar kjennsel på: Keith Waldrop, Victoria Xardel, Cia Rinne, Caroline Bergvall, Karl Larsson - men/og/eller disse er alle utenlandske. 

3a. Altså: En obligatorisk kritisk bemerkning: Jeg håper at neste års antologi kan få med noen nye norske navn. (se også punkt 5.)

4. Den engelske kanal, Jørn H. Sværen (red.), Kolon forlag 2013.



4a. Dette bildet yter på ingen måte boka rettferdighet. Den er pen, trykt i godt papir, og omslaget er behandlet på en måte som gir det en taktil kvalitet i nærheten av semsket skinn, ikke vet jeg hva det heter, men det er blitt ganske populært de siste årene, blant annet brukes det på en del av pocketutgavene fra Cappelen Damm. Heftet, med innbrettsklaffer. Satt med skrifttypen Sabon, for det er en greie de har på Kolon forlag, at de alltid skal bruke den fonten, men Sværen har, vistnok for første gang i Kolons historie, fått lov til å bruke et større format på boka enn det forlaget vanligvis benytter. Og den er sydd, det er viktig å få med seg, ikke bare limfrest, eller hva det heter.

5. Slippefest for antologien på Last Train onsdag 20. mars. Bjørn Aagenes innleder kort, Jørn H. Sværen snakker om boka, om ideen, og nevner at utfordringen hans til neste års antologi blir å finne navn utenfor den vanlige kretsen (jmf. punkt 3). Han snakker lenge og ordentlig om hvert eneste bidrag, det er tydelig at dette prosjektet betyr mye for redaktøren. Silje Vethal, Svein Jarvoll, Gunnar Berge, Thomas Lundbo og Sværen selv leser, de to siste med bidrag de har oversatt.

5a. Thomas Lundbo har en fysisk fremtoning som minner meg om Thure Erik Lund. Han har oversatt Victoria Xardel fra fransk.

5b. Gunnar Berge har skrevet et av antologiens mest umiddelbare bidrag, «Rapport fra fabrikken». Det er morsomt, smart og litt utmattende, både som høytlesning og på papiret.

5c. Silje Vethals bidrag er, nær sagt som vanlig, av høy kvalitet. Før hun leser uttrykker Sværen et håp om at det kanskje snart kommer en ny bok fra hennes hånd. Han sier det med en slags usikker latter mens han ser bort på henne.

5d. Det er bra med folk på Last Train denne onsdagen, jeg anslår 50-60 stykker, langt flere enn da Sværen og Shafieian hadde slippefest for Teologi i fjor høst.

5e. Sværen har selv oversatt Keith Waldrop, som han leser fra på en muligens litt hakkete og nervøs måte, eller kanskje det bare er min konsentrasjonsevne som har avtatt, dette er i hvert fall kveldens siste opplesning, hele programmet har tatt omtrent en time. 

6. Svein Jarvoll har skrevet et essay, ikke poesi. Akkurat det er litt overraskende, men også egentlig ikke.  Jeg har sagt før at det er en begivenhet hver gang det publiseres noe av Svein Jarvoll. Det er nå 12 år siden han sist ga ut en bok, Et hvilket som helst glass vann i 2001, pamfletten Ustadighet Ustadighet kom i 2004. (Definisjonene bok vs. pamflett er flytende, det er mulig Ustadighet Ustadighet bør klassifiseres som bok, da er det i tilfelle 9 år siden sist Jarvoll ga ut en slik). I fjor kom det, så vidt jeg har fått med meg, to nye Jarvoll-tekster. En i Sværens og Shafieians antologi Teologi, og en i den av Audun Lindholm redigerte boken om Ole Robert Sunde, Som fra mange ulike verdener (som jeg har tenkt å skrive om på et eller annet tidspunkt). Av disse tre essayene er dette, som handler om Heraklit og har den selvinnlysende tittelen Alt flyter, ikke det sterkeste.

6a. Alt flyter kunne muligens stått som moto for hele antologien, for øvrig. Det er mye vann og bevegelse her.

7. Gunnar Wærness har tegnet, klippet, limt, skrevet. Tittel «Søkeord Xipe Totec. Bildet under yter (igjen) ingen som helst rettferdighet.

8. Jørn H. Sværen og Audun Lindholm gjorde et fint intervju i Vinduet for noen år siden, det er mer eller mindre obligatorisk lesning om småforleggeri og tilstøtende emner, et felt der Sværens betydning antagelig ikke kan overvurderes, selvfølgelig på grunn av H Press, men også blant annet fordi han stadig vekk får Jarvoll til å skrive (se også punkt 10). Intervjuet finnes på Gasspedals nettsider (link).

8a. I dette intervjuet sier Lindholm: Mye av den moderne poesien er jo radikalt palimpsestisk og krever kunnskap om andre tekster. Kjenner ikke leseren sammenhengen kan hun sitte ganske hjelpeløs.

8b. Det er bidrag i Den engelske kanal som er (eller oppleves som) lukkede for meg som leser, muligens på grunn av deres radikalt palimpsestiske natur.

9. Elefantfabrikken uttrykker et firedobbelt håp: 1. Håp om at Den engelske kanal får lov til å fortsette å komme ut så mange år som Sværen selv er interessert i å holde på. 2. Håp om at Sværen ikke går lei av å bedrive sin virksomhet som redaktør, forlegger og forfatter. 3. Håp om at Sværen får den anerkjennelsen og, like viktig, det økonomiske albuerommet han fortjener for sin virksomhet. 4. Håp om at Sværen fortsetter å få Jarvoll til å skrive.

10. Om Jørn H. Sværens viktighet som redaktør: Før han på lanseringsfesten leser et utdrag fra sitt essay sier Jarvoll noen rosende ord om Sværen, og kaller ham den beste redaktøren han noensinne har jobbet med. Sitert etter hukommelsen: «En fin blanding av rocka og petimeter».

Arkhilokos, 4. fragment

 

Fra Arkhilokhos - fragmenter. Gjendiktet av Svein Jarvoll, Gyldendal 1993.

21. mars er verdens poesidag

Liste #16 (Hvorfor jeg ikke har lest så veldig mye av det Ole Robert Sunde har skrevet. Også en slags sammenligning av Svein Jarvoll og ORS. Ikke uttømmende. Mer følger, muligens, seinere)

1. Fordi jeg synes det han skriver er kjedelig.


 (1b. Og jeg leser mye kjedelig, men det må være kjedelig på en interessant måte).


2. Fordi jeg opplever språket, de lange setningene, de mange digresjonene, som manierte, jålete, som om forfatteren ikke skriver lange setninger fordi han må, eller fordi det er det som tjener teksten best, eller fordi det er slik det faller seg naturlig for ham å skrive, men fordi han har bestemt seg for at lange setninger er slik han skal skrive, han gjør dem slik selv om de blir dårligere av det, tvinger seg selv til å utsette å sette punktum.

3. Og også, i forlengelsen av det foregående, fordi jeg ikke synes det flyter særlig godt heller, språket altså, det er ofte hakkete, krøkkete.
(3a. Noe som står i motsetning til flyten, eller hva skal man si, den suverene selvsagtheten jeg opplever i de lange setningene hos Proust (i Amadous oversettelse), eller hos Bernhard (også i norsk oversettelse), eller (på norsk) hos Thure Erik Lund og Svein Jarvoll).

4. Fordi jeg oppdaget Svein Jarvoll først, og i mitt personlige mentale hierarki har Sunde blitt klassifisert som en Jarvoll-epigon, stilistisk og intellektuellt svakere, noe jeg innser at sikkert er både urettferdig og upresist, men som allikevel fører til at når jeg plukker opp en tekst av Sunde etter få sider får mer lyst til å hente frem Jarvoll fra bokhylla.

5. Jeg innser at dette ikke duger som forklaring, at jeg ikke er i stand til å forklare det, men her er to eksempler på hvordan jeg mener Jarvoll gjør bra det Sunde bare gjør halvbra.

5a. Svein Jarvoll, "Et hvilket som helst glass vann", essay, fra boken ved samme navn, Gyldendal 2001, s. 7.

Jeg henter et vannglass, et vanlig kjøkkenglass, et duralexglass, fra en av stablene oppe i kjøkkenskapet, de står der, med bunnen i været, oppå hverandre, trædd (ikke uten en viss eleganse) inni hverandre, i flere mindre stabler, ikke ulikt maneter i polyppstadiet, jeg fyller vann i vannglasset under kjøkkenspringen, den fosser, og bærer det bort til bordet, og setter det foran meg på bordet, og ser nøye på det, både på vannglasset, på vannet, og på vannet slik det fortoner seg i glasset. Jeg vet at denne gjenstanden kun er en tilstand, blant andre tilstander: vannet ville fryse, hvis det var kulde; glasset ville smelte, hvis det var nok hete; jeg vet av et besøk på glassmuseet på Murano, Venezia, at det først på 1400-tallet lyktes glassmesteren Barovier å fremstille et klart farveløst glass uten utenheter, såkalt cristallo (et dokument av 24.5.1453 nevner et saltkar i cristallo); jeg vet at ordet krystall kommer av det greske ordet for is, krústallos. Når vannglasset står i ro, går innhold og det inneholdende, vann og vannglass, nesten i ett, det er særlig øverst i glasset at vannet er synlig, i vannhinnen (eller vannskorpen, eller vannspeilet), sett fra siden fortoner denne hinnen eller filmen seg mørkere enn resten av vannet, og rett fra siden synes den å krumme seg, konkavt, eller er dette bare noe jeg innbiller meg på grunn av mitt kjennskap til den såkalte menisken i væsker øverst i pipetter, og tilsvarende fenomener, hva er det nå jeg ser når jeg ser, og straks etter at jeg har fylt vann i vannglasset, oppdager jeg små, lysende, hvite, bobler sittende i hinnen, bobler som brister én for én, boblen brister, lyset brister eller slukner i boblen, bulla caduca, homo bulla, bulla caduca sum, bullae caduca sumus, og blir borte, mens vannet under hinnen hele veien ned til bunnen av glasset er usynlig, skjønt det siste er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg stiller et make, men tomt, glass ved siden av det fylte vannglasset, får jeg min anelse bestyrket, at vannet i glasset, vannet i glasset er ikke til å skille fra lyset i vannet i glasset, ikke for meg, qua observatør, utgjør et selvstendig og sansbart legeme, i glasset, hvis sansbarhet riktignok er subtil. 

5b. Ole Robert Sunde, fra "Et avrevet ark, kanskje noe fra en konvolutt", prosa, fra samlingen All verdens småting, Gyldendal 1996, side 13.

Jeg tenker på et hvitt løvblad, rynkete, eller med spiler slått ut i selve teksturen, som om det kunne ha vært vasket i klor. Fasongen er som et eikeløv, umåtelig og standhaftig, ettersom det ikke skal gå til grunne, eller allerede har gått til grunne for at det ikke skal gå til grunne en gang til? Kanten er lodden, som flimmerhår, eller styreorganer, det kan gå ut på ett, og jeg undrer på om det ble noen molekyler, svevende ut i luften, som hva da, etter at jeg kunne ha revet av denne biten, og hvor skulle de ha falt og hvordan ville de gå til grunne, hjemløse uten å skulle forføye noe, eller ville de ha forføyet seg, i det øyeblikket de falt, eller ble revet ut av sine forføyinger? Et merke deler papirer i to like deler, som en buksepress, tenker jeg, og av uforståelige grunner tenker jeg på den linjen som skiller det onde fra det gode, og hvem det er som kan skille de to, det kan alle, det kan ingen, det gjør jeg med glede og jeg vet ikke hva jeg gjør, det gjør du vel, hva mener du, som denne bretten, hentet, eller tatt, fra den plassen på konvolutten som er nærmest avsenderens adresse, adressen i seg selv og frimerket, for ikke å glemme den lukkede åpningen: (...).

6. Mens det var en rein nytelse å skrive av Jarvolls ovenstående tekst var det en pine å skrive av Sundes. Jarvolls fløt, den fungerte, det var ikke på noe tidspunkt vanskelig å se hvor i setningen jeg var, hverken i boka eller på papiret, mens Sundes tekst ikke henger sammen, den flyter ikke, den harker og hoster, den er selvopptatt, selvbesatt, jålete, maniert, uelegant, slitsom.

7. For eksempel der Jarvoll i sin meditasjon over vannglasset kommer med det glassklare (haha), brilliante spørsmålet "hva er det nå jeg ser når jeg ser", tilsynelatende tilfeldig innskutt men allikevel fullstendig naturlig i sammenhengen, uten å gjøre noe vesen av det, kommer Sunde med det banale og intetsigende innskuddet om "linjen som skiller det gode fra det onde", tatt ut av det blå med det idiotisk kokette "av uforståelige grunner" som bindeledd.

8. Eller der Jarvoll sammenligner glassene som er stablet i hverandre med maneter i polyppstadiet, et originalt, slående bilde som umiddelbart maner frem synet av stablede glass for mitt indre øye, så kommer Sunde med en sammeligning av det avrevne arkets fasong med fasongen til et eikeløv, noe som i og for seg er greit, selv om det er vanskelig å se for seg en bit av en konvolutt med akkurat den formen, men etter komma dukker det opp "umåtelig og standhaftig", hva nå det skal bety enten vi snakker om eikeløv eller papirark eller deres respektive form, det henger ikke på greip, er det et tankesprang, er det eika selv Sunde tenker på her? Det er ikke godt å si, og ikke bryr jeg meg heller, der jeg fortsetter å lese/skrive av, og ser at resten av setningen glir ut i reint og skjært tullprat om å gå til grunne, gå til grunne, ikke gå til grunne, hva pokker er dette for noe, tenker jeg, og leser setningen tre ganger til, men det er jo bare tåkeprat.

9. Av slike grunner, blant annet, har jeg lest ganske lite Sunde. Ikke kan han tenke og ikke kan han skrive, er det faktisk fristende å si, som en spissformulering, men det sier jeg ikke, for jeg har som nevnt ikke lest så voldsomt mye av det han har skrevet, jeg anslår 150 sider til sammen, her og der, spredt ut over ulike bøker, tidskrifter etc., så kanskje det finnes noe annet et annet sted som er skikkelig bra, hva veit vel jeg.

Tidsskriftet Teologi, en vag og usammenhengende omtale, blant annet av slippefesten, også litt om Svein Jarvoll, og noen lite innsiktsfulle tanker om marked, popularitet etc.

1. På mandag denne uka var jeg på slippefest for første (og siste) nummer av tidsskriftet Teologi, laget av Jørn H. Sværen og Mazdak Shafieian.

2. Konseptet: en rekke skribenter fra Norge og Sverige ble invitert til å skrive noe om teologi, og resultatet har blitt en variert samling; artikler, skjønnlitteratur, essays, fotografier etc.

3. Du ser det ikke på dette bildet, men det er en tjukk trykksak, rundt 330 sider, med ca. 25 bidragsytere.

4. Slippefesten foregikk på Last Train i Oslo, og jeg var overrasket over hvor få folk det var der - jeg anslår rundt 35-40 mennesker, med så solide navn involvert ville jeg ha trodd det skulle være stappfullt. Det er mulig det sier noe om hvor mye greie jeg har på hva folk egentlig er interessert i.

4a. Det var jo også mandag, det foregår akkurat disse ukene utrolig mange litterære arrangementer, og temaet for tidsskriftet er ganske smalt, i hvert fall i den forstand at det kanskje ikke er så veldig mange mennesker i dette landet som både er interessert i teologi og skjønnlitteratur, så sett i lys av de faktorene var det kanskje ikke så underlig med det (relativt) fåtallige oppmøtet allikevel.

5. Svein Jarvoll, Silje Vethal, Ole Robert Sunde og Gunnar Wærness leste høyt, sistnevnte via telefon fra en park i Sverige. Høydepunktet for undertegnede (og hovedgrunnen til at jeg dro på slippefesten) var Jarvolls lesning. Han leste bra, og essayet hans, "Ved foten av Babels tårn" holder høyt Jarvoll-nivå.

5a. Det er en begivenhet når det kommer en ny tekst av Jarvoll, jeg tror ikke det er veldig mange mennesker i Norge som forstår akkurat det, men slik er det altså.

5b. Det er på sitt vis en veldig typisk Jarvolltekst, det handler om døde språk, om skriving, om detaljer og nærlesing, om døden og om det kroppslige, nærmere bestemt dritt.

5c. Jeg har ikke lest systematisk i tidsskriftet, litt her og der, men jeg kan uansett fastslå med sikkerhet at Jarvolls essay alene er verdt de 150 kronene blekka kostet.

6. Av de andre oppleserne var det først og fremst Vethal som vekket min interesse, hun leste noen riktig fine dikt. Ole Robert Sunde pustet og peste og mumlet så fælt at det var vanskelig å høre hva han sa. Wærness over telefon var ... ikke helt vellykket, det ble veldig hard og metallisk lyd. Diktene han leste var dog slettes ikke verst, og interessant nok leste han dem i litt andre versjoner enn de som har kommet på trykk, jeg lurer på hvorfor.

7. Det kan også nevnes at Espen Grønlie har skrevet en morsom tekst om Dante, finurlig nok på temmelig folkelig mål, og at Gunstein Bakke har et veldig fint dikt om haren.

8. Listen over andre bidragsytere finner du for eksempel her. Det er en sterk liste navn, og jeg fikk inntrykk av at dette har vært et kjærlighetsarbeide for de involverte, både redaktører og skribenter, så jeg har relativt store forventninger til en del av de andre bidragene også.

9. Teologi er trykt i 500 eksemplarer ble det opplyst om, hvorav rundt halvparten er sendt ut allerede, så om det har seg slik at du befinner deg i den (realtivt) smale gruppa mennesker som er interessert i slikt er det antagelig lurt å skaffe seg et eksemplar før det går tomt.

10. Dessuten bør du lese mer Svein Jarvoll.