1. Egentlig hadde jeg bestemt meg for, i en periode, bare å skrive om gamle bøker på elefantfabrikken. Men så dukker det opp ting som fortjenes å skrives om selv om de er splitter nye. Som jeg har lyst til å skrive om. Og elefantfabrikken ville vært verdiløst for meg om jeg ikke skulle følge lystprinsippet.
2. I forordet til Den engelske kanal skriver Sværen at han savner poesi i norske litteraturtidsskrifter, og at antologien er et forsøk på å bøte på det savnet. Utgivelsen er ment å komme årlig, og bidragene kommer etter invitasjon fra Sværen. Det siste forklarer også at det er med en viss, skal vi si, følelse av gjennkjennelse jeg blar opp og ser på innholdsfortegnelsen.
3. Gunnar Wærness, Silje Vethal, Gunnar Berge, Jenny Tunedal, Svein Jarvoll, Thomas Lundbo - den pene måten å si det på er at det er kontinuitet i Sværens virke som redaktør. Men her er også navn som jeg ikke umiddelbart drar kjennsel på: Keith Waldrop, Victoria Xardel, Cia Rinne, Caroline Bergvall, Karl Larsson - men/og/eller disse er alle utenlandske.
3a. Altså: En obligatorisk kritisk bemerkning: Jeg håper at neste års antologi kan få med noen nye norske navn. (se også punkt 5.)
4. Den engelske kanal, Jørn H. Sværen (red.), Kolon forlag 2013.
4a. Dette bildet yter på ingen måte boka rettferdighet. Den er pen, trykt i godt papir, og omslaget er behandlet på en måte som gir det en taktil kvalitet i nærheten av semsket skinn, ikke vet jeg hva det heter, men det er blitt ganske populært de siste årene, blant annet brukes det på en del av pocketutgavene fra Cappelen Damm. Heftet, med innbrettsklaffer. Satt med skrifttypen Sabon, for det er en greie de har på Kolon forlag, at de alltid skal bruke den fonten, men Sværen har, vistnok for første gang i Kolons historie, fått lov til å bruke et større format på boka enn det forlaget vanligvis benytter. Og den er sydd, det er viktig å få med seg, ikke bare limfrest, eller hva det heter.
5. Slippefest for antologien på Last Train onsdag 20. mars. Bjørn Aagenes innleder kort, Jørn H. Sværen snakker om boka, om ideen, og nevner at utfordringen hans til neste års antologi blir å finne navn utenfor den vanlige kretsen (jmf. punkt 3). Han snakker lenge og ordentlig om hvert eneste bidrag, det er tydelig at dette prosjektet betyr mye for redaktøren. Silje Vethal, Svein Jarvoll, Gunnar Berge, Thomas Lundbo og Sværen selv leser, de to siste med bidrag de har oversatt.
5a. Thomas Lundbo har en fysisk fremtoning som minner meg om Thure Erik Lund. Han har oversatt Victoria Xardel fra fransk.
5b. Gunnar Berge har skrevet et av antologiens mest umiddelbare bidrag, «Rapport fra fabrikken». Det er morsomt, smart og litt utmattende, både som høytlesning og på papiret.
5c. Silje Vethals bidrag er, nær sagt som vanlig, av høy kvalitet. Før hun leser uttrykker Sværen et håp om at det kanskje snart kommer en ny bok fra hennes hånd. Han sier det med en slags usikker latter mens han ser bort på henne.
5d. Det er bra med folk på Last Train denne onsdagen, jeg anslår 50-60 stykker, langt flere enn da Sværen og Shafieian hadde slippefest for Teologi i fjor høst.
5e. Sværen har selv oversatt Keith Waldrop, som han leser fra på en muligens litt hakkete og nervøs måte, eller kanskje det bare er min konsentrasjonsevne som har avtatt, dette er i hvert fall kveldens siste opplesning, hele programmet har tatt omtrent en time.
6. Svein Jarvoll har skrevet et essay, ikke poesi. Akkurat det er litt overraskende, men også egentlig ikke. Jeg har sagt før at det er en begivenhet hver gang det publiseres noe av Svein Jarvoll. Det er nå 12 år siden han sist ga ut en bok, Et hvilket som helst glass vann i 2001, pamfletten Ustadighet Ustadighet kom i 2004. (Definisjonene bok vs. pamflett er flytende, det er mulig Ustadighet Ustadighet bør klassifiseres som bok, da er det i tilfelle 9 år siden sist Jarvoll ga ut en slik). I fjor kom det, så vidt jeg har fått med meg, to nye Jarvoll-tekster. En i Sværens og Shafieians antologi Teologi, og en i den av Audun Lindholm redigerte boken om Ole Robert Sunde, Som fra mange ulike verdener (som jeg har tenkt å skrive om på et eller annet tidspunkt). Av disse tre essayene er dette, som handler om Heraklit og har den selvinnlysende tittelen Alt flyter, ikke det sterkeste.
6a. Alt flyter kunne muligens stått som moto for hele antologien, for øvrig. Det er mye vann og bevegelse her.
7. Gunnar Wærness har tegnet, klippet, limt, skrevet. Tittel «Søkeord Xipe Totec. Bildet under yter (igjen) ingen som helst rettferdighet.
8. Jørn H. Sværen og Audun Lindholm gjorde et fint intervju i Vinduet for noen år siden, det er mer eller mindre obligatorisk lesning om småforleggeri og tilstøtende emner, et felt der Sværens betydning antagelig ikke kan overvurderes, selvfølgelig på grunn av H Press, men også blant annet fordi han stadig vekk får Jarvoll til å skrive (se også punkt 10). Intervjuet finnes på Gasspedals nettsider (link).
8a. I dette intervjuet sier Lindholm: Mye av den moderne poesien er jo radikalt palimpsestisk og krever kunnskap om andre tekster. Kjenner ikke leseren sammenhengen kan hun sitte ganske hjelpeløs.
8b. Det er bidrag i Den engelske kanal som er (eller oppleves som) lukkede for meg som leser, muligens på grunn av deres radikalt palimpsestiske natur.
9. Elefantfabrikken uttrykker et firedobbelt håp: 1. Håp om at Den engelske kanal får lov til å fortsette å komme ut så mange år som Sværen selv er interessert i å holde på. 2. Håp om at Sværen ikke går lei av å bedrive sin virksomhet som redaktør, forlegger og forfatter. 3. Håp om at Sværen får den anerkjennelsen og, like viktig, det økonomiske albuerommet han fortjener for sin virksomhet. 4. Håp om at Sværen fortsetter å få Jarvoll til å skrive.
10. Om Jørn H. Sværens viktighet som redaktør: Før han på lanseringsfesten leser et utdrag fra sitt essay sier Jarvoll noen rosende ord om Sværen, og kaller ham den beste redaktøren han noensinne har jobbet med. Sitert etter hukommelsen: «En fin blanding av rocka og petimeter».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar