Stig Sæterbakken om litterær nyskaping

Cortázar ble en nyskapende forfatter. Ikke programmatisk, men i kraft av en nærmest allergisk reaksjon på alt som smakte av konvensjon: en infernalsk kløe for hver genre som omsluttet ham med sitt tette regelverk. Det er derfor det blir noe patetisk, alt maset i vår egen tid om at vi må skrive noe nytt, at vi må fornye romanen, hele dette manifestasjonssyke teoretiske overbudet rundt fornyelsens 'bør' og 'må'. Mitt råd: slutt å mase. Det nye lar seg ikke planlegge, programfeste eller fremdebatteres. Det nye kommer når det kommer. Nærmere bestemt når en kunstner som Cortázar, med sin personlighet bryter ut av det tradisjonelle rammeverket fordi det er for trangt til å romme ham. Og går det tredve år uten at en slik personlighet dukker opp i en nasjonalstat nær deg, vel, så er det ikke verre enn at man får vente disse tredve år: det er uansett bare en bagatell i historisk perspektiv. Til hvilket også hører at den som mest intenst søker å fornye, ofte kan være den som aller sist slumper til å gjøre det.

Fra redaktør Stig Sæterbakkens forord i tidsskriftet Marginal #3, om Julio Cortázar. J. W. Cappelens Forlag 1996.