3 ting, uke 15 (Lykke - Dylan - Murakami)

1. Nina Lykke er en av elefantfabrikkens favoritter, og da særlig og spesielt Orgien og andre fortellinger fra 2010, som er en av nyere tids aller beste norske novellesamlinger. Hun fulgte opp debuten med romanen Oppløsningstendenser i 2013. Den er også virkelig usedvanlig god. I fjor kom hennes tredje bok, romanen Nei og atter nei, som fikk gode kritikker, og som nylig ble tildelt Ungdommens Kritikerpris for 2017. Alt dette gjorde muligens at jeg gikk inn i lesningen av denne nyeste boka med for høye forhåpninger. I hvert fall er jeg etter endt lesning litt skuffet, kjenner jeg. Historien er velkjent, en mann med kone og barn forelsker seg i en yngre kvinne, og det aller meste går til helvete. Vi får høre broker av historien fra alle de tre involverte, og det er ganske ofte ganske morsomt. Satirisk. Særlig mannen som går fra kone og barn får sitt pass påskrevet, mens den største sympatien (naturlig nok?) ligger hos hun som blir forlatt. Det er i hvert fall delene der hun får snakke som er de klart beste, og Ingrid, som hun heter, blir etterhvert en ganske fandenivoldsk karakter som det er verdt å bruke litt tid sammen med. De to andre, eksmannen Jan og hans nye kjæreste Hanna, derimot, er begge mest klisjeer, og det er vanskelig å få noen nevnverdig sympati med noen av dem. Dermed blir de bare to litt ynkelige og patetiske eksistenser som liksom holdes opp foran oss til almenn spott og spe. Nå er det i og for seg ikke noe uvanlig at Lykkes tekster er nådeløse og satiriske i sin avkledning av menneskenes dårskap, det er tvert i mot akkurat det som kanskje er den sterkeste drivkraften i forfatterskapet hennes, men dette skarpe og avslørende lyset forfatteren utsetter sine personer for må i den andre enden balanseres på et eller annet vis, personene må kanskje ikke nødvendigvis være sympatiske, men de må være genuint gjenkjennbare, de må minne så mye om en selv som leser at latteren over de tåplige beslutningene deres og de håløse bortforklaringene de kommer med overfor seg selv og andre blir sittende litt fast i halsen. Det lykkes Lykke med bare i ett av tre tilfeller i Nei og atter nei, og dermed er det heller ikke mer enn en tredjedels vellykket bok, eller så.

2. Bob Dylan spilte i Oslo Spetrum på tirsdag. Han er blitt 78 år gammel, eller så, og forrige gang jeg så ham, som vel må være en fem-seks år siden, tenkte jeg at han var blitt for gammel og sløv, at futten hadde gått ut av ham, at nå var det ikke noen vits i å se ham mer. Men så har han de tre siste årene sluppet plater hvert år - alle sammen riktignok «bare» coveralbum, med mer og mindre kjente skatter fra det som litt pompøst kalles «the great american songbook». Og sannelig ser det ikke ut som om det å spille disse gamle låtene har fått ham til å blomstre opp igjen som sanger og utøver. Han spilte ikke mer enn fem eller seks av disse coverlåtene nå på tirsdag, og disket ellers opp med en parade med egne klassikere, og det var spesielt artig med noen av låtene fra slutten av nittitallet - «Love Sick» og «Things have Changed» kanskje særlig, samt en drivende fet variant av «Tangled up in Blue» og en veldig god «Desolation Row». Til og med den utbrukte, utspilte, utdaterte «Blowin' in the Wind» klarte han å gjøre en hørverdig variant av. Han sang bedre enn på veldig mange år også, hentet frem noen dype, raspete toner som var, etter Dylan-målestokk, helt enormt bra, og droppet å spille gitar til fordel for pianoet, der han et par ganger imponerte litt med spillinga si.


Jeg fant denne på mobil innspilte lille videoen av «Love Sick» på YouTube - den blir vel kanskje fjernet ganske snart, og har selvfølgelig ikke topp kvalitet sånn teknisk, men man kan få et inntrykk. Se på benstillinga hans! Dette er en mann som koser seg med å spille live.)

3. Denne bloggen har hentet inspirasjonen til navnet sitt fra en Murakami-novelle, i en samling som på engelsk heter The Elephant Vanishes. Det er en gammel bok, men den har ikke foreligget på norsk før nå i år, under tittelen Elefanten som forsvant. Jeg har ikke lest den på mange år, og kommer ikke til å lese den heller, for dette er en av de bøkene som jeg foretrekker å ha gode minner av fremfor å ødelegge den med en gjenlesning, men det føles allikevel riktig å nevne den. Hvordan er det egentlig å jobbe på en fabrikk der man lager elefanter? Det er selvfølgelig ikke bare enkelt.

I dag klokken 13:00 skal årets Nobelprisvinner i litteratur offentliggjøres

I det jeg skriver dette er det tidlig på morgenen den 10. oktober, og det store samtaletemaet i litteraturverdenen akkurat nå er hvem som skal få Nobelprisen i litteratur 2013. Det mangler ikke på gjetninger og ønsker både om hvem som skal få prisen, hvem som bør få prisen og hvem som overhodet ikke bør få den.

I en artikkel i Aftonbladet spekulerer deres anmeldere i de ovennevnte spørsmålene. Blant annet kan man notere seg at Kjartan Fløgstad mener at Cormac McCarthy er en oppskrytt forfatter som slettes ikke fortjener prisen. Mange av de svenske anmelderne synes også å mene at Haruki Murakami slettes ikke ville være noen verdig vinner, noe de selvfølgelig har helt rett i - det er omtrent like sannsynlig at Murakami får prisen som at Margit Sandemo får den.

Det gjelder selv om han ligger øverst på oddslista til Ladbrokes, der han i mange år har vært en storfavoritt. Denne lista justeres, som alle oddslister, etter hvem folk faktisk setter pengene sine på, så akkurat det betyr ikke annet enn at Murakami har mange trofaste fans som har høye håp, men antagelig ikke er så beleste at de har noen særlig følelse for hvor Nobelkomiteen legger lista. Det samme kan sies om de som tror at Dylan kommer til å få prisen.

Ellers er det interessant å se at tre kvinner ligger rett bak Murakami på oddslista, det er Munro, Aleksijevitsj og Oates, som vel alle ville være verdige vinnere, tror jeg. Ellers finnes både GW Persson og Jan Guillo på denne lista. En pris til en av dem ville jo vært en strålende practical joke fra De Aderton.

En god del artig Nobelprisstoff på nettsidene til Nobelprisorganisasjonen. Yngste mottager av NPL: Kipling, 42. Eldste: Lessing, 88. Snittalder: 64.

Liveoverføring av annonseringen.

Elefantfabrikken holder en ørliten knapp på Munro i år. Og Roth.

Linker #7 + Nobelprisspekulasjoner

Foran morgendagens offentliggjøring av Nobelprisvinneren i litteratur er det selvfølgelig mange spekulasjoner. Aftenposten har spurt en haug kulturfolk fra rundt forbi om deres tips. Roth og Murakami er navn som går igjen, og som også ligger høyt hos ladbrokes. Det har blitt bemerket at Nadas har klatret høyt på oddslista de siste dagene, og at det muligens, muligens kan være en indikasjon på ett eller annet. Personlig heier jeg på Philip Roth, tror av en eller annen grunn det blir Assia Djebar (som jeg ikke har lest) og ville blitt svært, svært overrasket dersom det ble Murakami - som er en forfatter jeg absolutt liker, men som virker for lett for denne sammenhengen. Torsdag 11. klokken 13 får vi svaret.


Audun Vingers surmagede kritikk av det nye Astrup Fernley Museet er fornøyelig lesning. Skulle egentlig ønske han hadde tatt forakten ennå mer ut og gjort det til en skikkelig Bernhardsk harang, det hadde vært forfriskende

Lorin Stein, redaktør av The Paris Review, anbefaler novellesamlinger.

Kleppo og Pettersen samtaler om Ben Lerners Leaving the Atocha Station, en roman jeg allerede har fått anbefalt sterkt flere ganger og som jeg etterhvert tenker at jeg blir nødt til å ta en kikk på.

Fra HTMLgiant, en ganske vittig takedown av undertitlene i nyere sakprosa.

Mer Murakami

Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.

Nå sist, Kafka på stranden.

Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.

Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.

Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.

En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.

* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.

Elefantfabrikken del 2

elefantfabrikken: Hvorfor heter bloggen din elefantfabrikken, Ola?
olajostein: Murakami.
elefantfabrikken: Haruki Murakami, den japanske forfatteren?
olajostein: Stemmer. Han har en novelle som handler om en mann som jobber på elefantfabrikken. Den finnes på norsk i en bokklubb-bok som heter Japan Forteller. Hele novellesamlingen finnes på svensk som Elefanten som gick upp i rök, og på engelsk under tittelen The Elephant Vanishes.
elefantfabrikken: Er det bra?
olajostein: Jeg leste samlingen på svensk for mange år siden, og likte det sånn passe. Så leste jeg den ene novellen på norsk i fjor en gang, og syntes den var fryktelig bra. En sånn novelle som henger igjen, om du skjønner hva jeg mener, som man blir gående og tenke på lenge etterpå. Nå har jeg kjøpt den engelske oversettelsen og leser den. Det er en av de beste novellesamlingene jeg har lest. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte det den gangen jeg leste den på svensk.
elefantfabrikken: Så du er skikkelig Murakami-fan, altså?
olajostein: Ja, jeg er vel blitt det i det siste. Men jeg var ikke overbevist Murakami-tilhenger da jeg fant på navnet til bloggen, da var det kun den ene novellen jeg likte. Men nå har jeg nettopp lest Trekkoppfuglen, og det er med hånda på hjertet en av de beste romanene jeg har lest på lenge.
elefantfabrikken: Ingen kritiske bemerkninger?
olajostein: Nei, jeg klarer ikke å komme på noe negativt å si.
elefantfabrikken: Hæ? Noe negativt må du vel ha å komme med?
olajostein: Ja! Jeg kom nettopp på en negativ ting: hvorfor i all verden har ikke Pax oversatt hele denne novellesamlingen til norsk? Kjenner de ikke sin besøkelsestid? Få ut fingern, Pax!