Når* jeg startet Elefantfabrikken hadde jeg ikke egentlig lest så veldig mye av Haruki Murakami, og jeg ville neppe nevnt ham hvis jeg hadde blitt spurt om yndlingsforfatter. Om navnevalget var profetisk på et eller annet nivå, muligens også av det selvoppfyllende slaget, det vet jeg ikke, men det er nå i hvert fall engang blitt slik at jeg har lest en hel del av ham etter at jeg begynte med Elefantfabrikken.
Nå sist, Kafka på stranden.
Og den er vanvittig bra, helt der oppe sammen med Trekkoppfuglen og de beste novellene.
Historien kan du lese om et annet sted på nettet, Elefantfabrikken er ikke stedet for handlingsreferater, så dette får duge: To parallelle historier. Ung gutt rømmer/leter etter noe. Eldre mann rømmer/leter etter noe. Mystiske, uforklarlige hendelser. Ukonvensjonell men allikevel tilfredsstillende avslutning.
Det Murakami gjør som er, for meg i hvert fall, uhyre originalt, er kombinasjonen av det veldig dempede, hverdagslige preget som hele fortellingen har, og de absurde, overnaturlige, mystiske tingene som skjer innimellom. Stilen er hele tiden det jeg vil kalle jevn, nedpå, så å kalle det for "magisk-realistisk" blir lite dekkende - det føles naturlig og organisk hele veien, uansett hvor bisart det som skjer er. Det er på sett og vis noe hypnotisk over det, og selv om man kanskje kan si at ikke alle elementene i historien går helt opp, og man kan også mistenke forfatteren for ikke selv å vite hva som til syvende og sist foregår, så er det slett ikke kritiske innvendinger, fordi det uansett er så riktig, det som skjer. Selv om det åpenbart er løgn og påfunn så føles det helt og fullstendig sant. Og det er muligens en slags definisjon på virkelig god litteratur, tror jeg.
En annen ting jeg lurer på er om Murakami virker så original på meg fordi han står med ett ben i en fortellertradisjon jeg kjenner svært dårlig til (den Japanske), dvs. at han ville virke mindre mystisk og mer forståelig dersom jeg kunne mer om Japansk litteratur og tradisjon, eller om han virkelig er det unikummet jeg akkurat nå sitter og tenker at han er.
* På Nannestad, der jeg er oppvokst, bruker man aldri da og alltid når. Det er altså ikke en skrivefeil, men dialekt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar