Når elefantfabrikken er ute og går, sitter i Studenterlunden og spiser en iskrem, leser tabloidaviser på en kaffebar, ligger på stranden og soler seg eller på annet vis befinner seg ute i det offentlige rom, kommer det ofte folk bort og stiller spørsmål om lesing og litteratur. Som en tjeneste til alle nyskjerrige og usikre mennesker der ute skal vi denne gangen gi til beste en liste over noen av de vanligste spørsmålene, selvfølgelig komplett med fyllestgjørende og, forhåpentligvis, beroligende svar.
person på gaten: Er det sånn at man er et dårlig menneske om man ikke leser mange bøker? Er det riktig av meg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leser nok?
elefantfabrikken: Nei, du skal slettes ikke ha dårlig samvittighet for det. Man er ikke et bedre menneske bare fordi man leser masse, ei heller nødvendigvis noe klokere eller mer kunnskapsrik. Les hvis du har lyst, eller la vær.
person på fortauskafé: En gang jeg leste Dostojevskij begynte jeg å le høyt. Men så tenkte jeg at det var helt feil, Dostojevskij skrev jo klassikere, og det er jo alvorlige bøker. Er det noe jeg har misforstått?
elefantfabrikken: Den eneste feilen du gjør deg skyldig i her er ideen om at klassikere ikke kan være morsomme. Dostojevskij skrev ofte svært morsomme ting. Det samme gjorde forfattere som Kafka, Flaubert og Thomas Mann, for å nevne noen. Det er de som ikke ler av klassikere som har misforstått.
person på stranden: Er det viktig å følge med på ny litteratur? Bør man ha oversikt over hva som skjer i det norske litterære landskapet?
elefantfabrikken: Nei. Med mindre du selv synes det spennende og interessant.
person på lanseringsfest: Jeg blir ofte anklaget for å være snobbete og elitistisk når jeg sier at jeg ikke orker å lese forfattere som Paulo Coelho eller Dan Brown. Har folk rett i det? Bør man ikke lese det som er populært?
elefantfabrikken: I like liten grad som man bør lese klassikere bare fordi de er klassikere eller sære bøker bare fordi de er sære bør man lese det som er populært bare fordi det er populært. Man bør lese det man vil lese. Forfattere som Coelho og Brown er heller ikke, helt objektivt sett, spesielt gode. Elefantfabrikken har noen ganger forsøkt å diskutere dette med tilhengere av ovennevnte skribenter, men all erfaring tilsier at det ikke fører noe godt med seg. Det er, for å benytte en sammenligning, som å diskutere god mat med noen som insisterer på at hamburger fra McDonalds er det beste i verden. Hvis man så nevner at det jo også finnes slike ting som for eksempel pinnekjøtt, scampi i grønn curry eller helstekt ørrett med nypoteter får man bare vantro blikk og beskyldninger om elitisme tilbake. Elefantfabrikken kan godt spise hamburger fra McDonalds og sette pris på det, men forbeholder seg retten til en mer variert diett, og også til å mene at det definitivt finnes bedre matretter i verden. Rådet er derfor, de gangene man havner i en situasjon hvor noen begynner å snakke om hvor utrolig god hamburger de nylig har spist på McDonalds, å nikke, smile, og deretter skifte samtaleemne så snart som mulig på en taktfull måte.
person i matvarebutikk: Hvorfor er så mange forfattere og litteraturmennesker så pretensiøse og fulle av tåkeprat og tullball?
elefantfabrikken: Dette er et godt spørsmål, og vi har ingen sikker konklusjon. En arbeidshypotese er at mange såkalt litteraturinteresserte var mobbeofre som barn og nå kompenserer for et eller annet.
person i matvarebutikk: Er ikke det et veldig overfladisk og barnslig svar? Sånt psykologiserende visvas trodde jeg elefantfabrikken holdt seg for god til?
elefantfabrikken: Alle har gode og mindre gode dager.
person på bar: Hva synes elefantfabrikken om mennesker som sier ting som ”en bokelsker går aldri alene til sengs” eller ”uten bøker ville livet vært en feiltagelse”?
elefantfabrikken: elefantfabrikken synes sånne folk kan fucke off til helvete og holde kjeft.
4 kommentarer:
er det elitistisk av meg å påpeke at du skriver nyskjerrig?
Det er vel mer analt, skulle jeg tro.
Det er mulig at du er litt anal, person på nettet, men det er forsåvidt en grei påpeking. Jeg bør ganske sikkert blir flinkere i rettskriving.
Problemet mitt med det ordet er at jeg har aldri skjønt hva "gjerrig" gjør inne i "nyskjerrig", det gir, for meg, rett og slett ingen mening, og jeg tror det er derfor jeg stadig vekk har lyst til å skrive det med en k, for å skille de to ordene fra hverandre. Har det å være nygjerrig noe som helst med gjerrighet å gjøre? Er en som er nyfiken også en snåling? Curios and miserly? Jeg er for nygjerrighet og mot gjerrighet, og derfor sier magefølelsen min at det ikke er riktig om de to ordene skal ha samme rot, eller noen annen form for etymologisk slektskap.
Det er derfor jeg alltid, hver eneste gang jeg skriver det ordet, har lyst til å bruke en k i stedet for en g. Men det skal jeg forsøke å slutte med, 'k?
Må si meg enig med Ola her, ordet nysgjerrig burde egentlig staves på en helt annen måte. Dog så er det ikke opprinnelig et norsk ord, det kommer fra det nedertyske ordet "nisgirig" noe som forklarer hvorfor det staves på denne måten.
Legg inn en kommentar