Liste #16 (Hvorfor jeg ikke har lest så veldig mye av det Ole Robert Sunde har skrevet. Også en slags sammenligning av Svein Jarvoll og ORS. Ikke uttømmende. Mer følger, muligens, seinere)

1. Fordi jeg synes det han skriver er kjedelig.


 (1b. Og jeg leser mye kjedelig, men det må være kjedelig på en interessant måte).


2. Fordi jeg opplever språket, de lange setningene, de mange digresjonene, som manierte, jålete, som om forfatteren ikke skriver lange setninger fordi han må, eller fordi det er det som tjener teksten best, eller fordi det er slik det faller seg naturlig for ham å skrive, men fordi han har bestemt seg for at lange setninger er slik han skal skrive, han gjør dem slik selv om de blir dårligere av det, tvinger seg selv til å utsette å sette punktum.

3. Og også, i forlengelsen av det foregående, fordi jeg ikke synes det flyter særlig godt heller, språket altså, det er ofte hakkete, krøkkete.
(3a. Noe som står i motsetning til flyten, eller hva skal man si, den suverene selvsagtheten jeg opplever i de lange setningene hos Proust (i Amadous oversettelse), eller hos Bernhard (også i norsk oversettelse), eller (på norsk) hos Thure Erik Lund og Svein Jarvoll).

4. Fordi jeg oppdaget Svein Jarvoll først, og i mitt personlige mentale hierarki har Sunde blitt klassifisert som en Jarvoll-epigon, stilistisk og intellektuellt svakere, noe jeg innser at sikkert er både urettferdig og upresist, men som allikevel fører til at når jeg plukker opp en tekst av Sunde etter få sider får mer lyst til å hente frem Jarvoll fra bokhylla.

5. Jeg innser at dette ikke duger som forklaring, at jeg ikke er i stand til å forklare det, men her er to eksempler på hvordan jeg mener Jarvoll gjør bra det Sunde bare gjør halvbra.

5a. Svein Jarvoll, "Et hvilket som helst glass vann", essay, fra boken ved samme navn, Gyldendal 2001, s. 7.

Jeg henter et vannglass, et vanlig kjøkkenglass, et duralexglass, fra en av stablene oppe i kjøkkenskapet, de står der, med bunnen i været, oppå hverandre, trædd (ikke uten en viss eleganse) inni hverandre, i flere mindre stabler, ikke ulikt maneter i polyppstadiet, jeg fyller vann i vannglasset under kjøkkenspringen, den fosser, og bærer det bort til bordet, og setter det foran meg på bordet, og ser nøye på det, både på vannglasset, på vannet, og på vannet slik det fortoner seg i glasset. Jeg vet at denne gjenstanden kun er en tilstand, blant andre tilstander: vannet ville fryse, hvis det var kulde; glasset ville smelte, hvis det var nok hete; jeg vet av et besøk på glassmuseet på Murano, Venezia, at det først på 1400-tallet lyktes glassmesteren Barovier å fremstille et klart farveløst glass uten utenheter, såkalt cristallo (et dokument av 24.5.1453 nevner et saltkar i cristallo); jeg vet at ordet krystall kommer av det greske ordet for is, krústallos. Når vannglasset står i ro, går innhold og det inneholdende, vann og vannglass, nesten i ett, det er særlig øverst i glasset at vannet er synlig, i vannhinnen (eller vannskorpen, eller vannspeilet), sett fra siden fortoner denne hinnen eller filmen seg mørkere enn resten av vannet, og rett fra siden synes den å krumme seg, konkavt, eller er dette bare noe jeg innbiller meg på grunn av mitt kjennskap til den såkalte menisken i væsker øverst i pipetter, og tilsvarende fenomener, hva er det nå jeg ser når jeg ser, og straks etter at jeg har fylt vann i vannglasset, oppdager jeg små, lysende, hvite, bobler sittende i hinnen, bobler som brister én for én, boblen brister, lyset brister eller slukner i boblen, bulla caduca, homo bulla, bulla caduca sum, bullae caduca sumus, og blir borte, mens vannet under hinnen hele veien ned til bunnen av glasset er usynlig, skjønt det siste er en sannhet med modifikasjoner, for hvis jeg stiller et make, men tomt, glass ved siden av det fylte vannglasset, får jeg min anelse bestyrket, at vannet i glasset, vannet i glasset er ikke til å skille fra lyset i vannet i glasset, ikke for meg, qua observatør, utgjør et selvstendig og sansbart legeme, i glasset, hvis sansbarhet riktignok er subtil. 

5b. Ole Robert Sunde, fra "Et avrevet ark, kanskje noe fra en konvolutt", prosa, fra samlingen All verdens småting, Gyldendal 1996, side 13.

Jeg tenker på et hvitt løvblad, rynkete, eller med spiler slått ut i selve teksturen, som om det kunne ha vært vasket i klor. Fasongen er som et eikeløv, umåtelig og standhaftig, ettersom det ikke skal gå til grunne, eller allerede har gått til grunne for at det ikke skal gå til grunne en gang til? Kanten er lodden, som flimmerhår, eller styreorganer, det kan gå ut på ett, og jeg undrer på om det ble noen molekyler, svevende ut i luften, som hva da, etter at jeg kunne ha revet av denne biten, og hvor skulle de ha falt og hvordan ville de gå til grunne, hjemløse uten å skulle forføye noe, eller ville de ha forføyet seg, i det øyeblikket de falt, eller ble revet ut av sine forføyinger? Et merke deler papirer i to like deler, som en buksepress, tenker jeg, og av uforståelige grunner tenker jeg på den linjen som skiller det onde fra det gode, og hvem det er som kan skille de to, det kan alle, det kan ingen, det gjør jeg med glede og jeg vet ikke hva jeg gjør, det gjør du vel, hva mener du, som denne bretten, hentet, eller tatt, fra den plassen på konvolutten som er nærmest avsenderens adresse, adressen i seg selv og frimerket, for ikke å glemme den lukkede åpningen: (...).

6. Mens det var en rein nytelse å skrive av Jarvolls ovenstående tekst var det en pine å skrive av Sundes. Jarvolls fløt, den fungerte, det var ikke på noe tidspunkt vanskelig å se hvor i setningen jeg var, hverken i boka eller på papiret, mens Sundes tekst ikke henger sammen, den flyter ikke, den harker og hoster, den er selvopptatt, selvbesatt, jålete, maniert, uelegant, slitsom.

7. For eksempel der Jarvoll i sin meditasjon over vannglasset kommer med det glassklare (haha), brilliante spørsmålet "hva er det nå jeg ser når jeg ser", tilsynelatende tilfeldig innskutt men allikevel fullstendig naturlig i sammenhengen, uten å gjøre noe vesen av det, kommer Sunde med det banale og intetsigende innskuddet om "linjen som skiller det gode fra det onde", tatt ut av det blå med det idiotisk kokette "av uforståelige grunner" som bindeledd.

8. Eller der Jarvoll sammenligner glassene som er stablet i hverandre med maneter i polyppstadiet, et originalt, slående bilde som umiddelbart maner frem synet av stablede glass for mitt indre øye, så kommer Sunde med en sammeligning av det avrevne arkets fasong med fasongen til et eikeløv, noe som i og for seg er greit, selv om det er vanskelig å se for seg en bit av en konvolutt med akkurat den formen, men etter komma dukker det opp "umåtelig og standhaftig", hva nå det skal bety enten vi snakker om eikeløv eller papirark eller deres respektive form, det henger ikke på greip, er det et tankesprang, er det eika selv Sunde tenker på her? Det er ikke godt å si, og ikke bryr jeg meg heller, der jeg fortsetter å lese/skrive av, og ser at resten av setningen glir ut i reint og skjært tullprat om å gå til grunne, gå til grunne, ikke gå til grunne, hva pokker er dette for noe, tenker jeg, og leser setningen tre ganger til, men det er jo bare tåkeprat.

9. Av slike grunner, blant annet, har jeg lest ganske lite Sunde. Ikke kan han tenke og ikke kan han skrive, er det faktisk fristende å si, som en spissformulering, men det sier jeg ikke, for jeg har som nevnt ikke lest så voldsomt mye av det han har skrevet, jeg anslår 150 sider til sammen, her og der, spredt ut over ulike bøker, tidskrifter etc., så kanskje det finnes noe annet et annet sted som er skikkelig bra, hva veit vel jeg.