Syngja (hva er det som plager meg med denne romanen?)

Lars Amund Vaages Brageprisnominerte roman av året, Syngja, handler om hans (forfatterens) autistiske datter, og er skrevet om henne/til henne selv om hun ikke kan lese.

Syngja er kritikerrost, f. eks. skrev Sigmund Jensen dette i Stavanger Aftenblad.
Poetisk, lavmælt, vart og undrende ... en rørende og respektfull tilnærming til et vanskelig emne og en klok refleksjon over forholdet mellom ord og liv, språket og verden, og som ved sin åpenhet heller ikke utelukker en allmennmenneskelig lesning av boken, der autismen er en metafor, ikke en diagnose. I et forfatterskap der det er forholdsvis kort mellom høydepunktene, plasserer Syngja seg slik blant Vaages beste.
Boka er i tilegg til Brageprisen også nominert til Ungdommens Kritikerpris, og det vil ikke overraske noen om den dukker opp på flere slike lister etterhvert.

Jeg liker de fortellende delene av boka, der Vaage skriver om foholdet mellom ham og datteren, ham og moren, de konkrete beskrivelsene av hverdagen deres.

Jeg er mindre begeistret for de reflekterende partiene, selv om det er mye interessant stoff også her blir det for mye, for mange gjentagelser. Vaage vender f.eks. stadig tilbake til spørsmålet om hvorvidt han har noen rett til å utlevere datteren i skrift, og hvor vanskelig det er å skrive om henne, om livet deres. Det er et relevant spørsmål, og han skriver fint om det, men den fjerde, femte, sjette gangen han vender tilbake til det spørsmålet får jeg lyst til å si til boka at han har bestemt seg nå, han gjør det.

Side 85:
Orda vil ikkje koma. Orda sitt fast i det rommet der alle ord er eller ikkje er. Orda fell ikkje ut av munnen. Dei flyg ikkje mellom hendene. Eg vil fortelje om det som hende på Odda sjukehus. Eg fødde G, det har eg sagt. Det er noko meir eg vil seia. Eg veit ikkje kva det er. Orda strever med å verte til. Orda gøymer sine retningar.

Side 95
Eg vil ikkje skriva om lukka, det kjenner eg på meg. Fingrane vil ikkje gå den vegen på tastaturet. Kan det være fordi eg ikkje hugsar henne, lukka? Eg hugsar godt dei vonde dagane. Men lukka, kven kan festa henne til papiret?

Side 125:
Vil orda koma? Eg ser ikkje på meg sjølv som ein som kan dikta. Jo, eg gjer det også. Med sjølvmedvit set eg meg ofte ned ved skrivebordet. Eg er diktaren, tenkjer eg. Eg er han som har skrive mange bøker. Eg blir rekna som viktig i norsk litteratur. Derfor får eg vel til noko. Men desse tankane hjelper meg ikkje. Eg gløymer dei så fort. Kan eg koma på nye setningar? spør eg så. Nei, ikkje berre setningar. Det er nok med rekkja av dei.

Det er også noe abstrakt over store deler av fortellingen. I stedet for å trekke frem og beskrive enkelthendelser er store deler av det skrevet i generelle vendinger om hva de pleier å gjøre, hvordan ting vanligvis er, og det er et grep jeg ikke synes er spesielt vellykket. Det er antagelig knyttet opp til problemene forfatteren har med å skrive om datteren overhodet, at avstanden abstraksjonene skaper gjør det lettere. Men boka blir først virkelig god i de partiene hvor han overvinner denne motstanden og forteller konkret.