Motorpsycho

I dagens Morgenbladet er det trykket et utdrag fra Johan Harstads bok om Motorpsychos Blissard, en bok hvis folkefinansieringskampanje ble omtalt av meg her. Det inspirerte meg til å rangere Motorpschoplatene. Harstads artikkel i dag minte meg på at jeg ennå ikke hadde hørt på Motorspychoplata The Death Defying Unicorn som kom ut i februar i år. Så jeg spratt plasten på LPen og satte den på, med svært lave forventninger.

Mitt forhold til Motorpsycho begynte i 1995 eller deromkring, da Morten K. lånte meg Timothys Monster på CD. Jeg kan ikke si at det var kjærlighet ved første lytt, egentlig, men i løpet av de neste årene kjøpte jeg meg de fleste av platene som til da var tilgjengelige. Den første livekonserten så jeg i 1997, må det ha vært, og da var det gjort. Mellom 1997 og 2001 omtalte jeg Motorpsycho temmelig konsekvent som verdens beste band.

Så kom Panerothyme ut, og selv om jeg aldri innrømmet det den gangen så var det en temmelig skuffende plate. Noen ålreite låter er det, men som helhet er det fryktelig middelmådig, og i ikke på noen måte på nivå med bandets tidligere bedrifter. Det var imidlertid ingenting mot It's A Love Cult som kom året etter - en plate det både var og er vanskelig å finne noen som helst glede i. Derfra gikk det bare nedover.

På en konsert rundt den tia Black Hole, Blank Canvas kom ut (med han nederlenderen på trommer) var de så dårlige at jeg gjorde noe som ville vært utenkelig for meg for noen år siden - jeg gikk fra en Motorpsycho-konsert før den var ferdig. Det var på Øyafestivalen, antagelig i 2006. Da plata kom ut ville jeg fryktelig gjerne like den - men det gikk ikke. Little Lucid Moments var den siste Motorpsychoskiva jeg kjøpte samme uke som den kom ut.

I 2010 så jeg dem spill på Øya igjen, hele Timothys Monster, jeg skreiv så vidt om det her. Det var bra, men også trist, som en påminnelse om hvor sykt bra de en gang var, og fortsatt kan være. Jeg skjønner at et band ikke kan reise rundt og spille gamle sanger om igjen, at de ønsker å komme seg videre, gjøre noe nytt, og innser at det kan og vil føre til et og annet feilskjær. Men nå har de vandra i ørkenen og ikke laget noe bra på over ti år, selv om den hardbarkede fansen påstår noe annet - og fortsetter å gi dem gode kritikker.

Deat Defying Unicorn er ferdigspilt, alle fire sidene. Jeg setter på side A igjen. Introen minner om noe Andrew Lloyd Webber kunne laget. Deretter høres de ut omtrent akkurat som de har gjort på de siste platene. Dronete, tungt, lange låter, storslåtte arrangementer, mye dynamikk, men svake melodilinjer. Og det er vel det som er ankepunktet mitt mot alt de har gjort på 2000-tallet: de geniale, catchy låtene er borte, det er bare droningen som er igjen. Bandet som lagde låter som Waiting For The One, Wearing Yr Smell, The Nerve Tattoo, Starmelt/Lovelight osv. osv. er fullstendig borte, og nå høres det ut som om de bare lager variasjoner over The Golden Core - en i og for seg fantastisk låt, men som alle ensporede dietter i lengden blir kjedelig, kjedelig, kjedelig.