1. Maud og Aud, ein roman om trafikk. Gunstein Bakke. 209 sider. Oktober forlag 2012.
2. Allerede før jeg begynner å lese ser jeg at det er noe som er annerledes med denne boka: den er satt med en sans serif-font, noe som er svært, svært uvanlig, så uvanlig at jeg ikke kan huske å ha sett noen annen roman som er satt med en slik font tvers igjennom. Fonter uten seriffer brukes sjelden i løpende tekst fordi de sies å senke lesehastigheten, etter det jeg vet. Dermed er det som om designeren av boka sier: Les Maud og Aud sakte!
3. Omslaget signaliserer også alvor, tyngde, smalhet:
4. Det handler om trafikk, bilkjøring, samferdsel, i alle mulige avskygninger. Det starter med en dødsulykke i bil, mor dør, far blir lam, tvillingene Maud og Aud får varierende grad av skader. Aud kan muligens kalles en slags hovedperson i boka, vi følger henne videre gjennom livet, men det er ingen streit fortelling dette. Det er mer en ideroman. En poetisk ideroman.
5. Adjektiver anmelderne i norsk presse brukte for å beskrive boka: "underlig", "rar", "original", "avansert", "sær", "poetisk", "snodig", "språkbegavet", "skarp", "nifs", "rik". "Original" dukker opp veldig mange ganger.
6. Er det en tung bok? Ja, man kan vel ikke si annet. Men mindre tung enn jeg trodde. Den er uvanlig, og det uvanlige kan være vanskelig å komme inn i noen ganger, men den er ikke kryptisk eller vanskelig, i hvert fall ikke veldig kryptisk eller vanskelig, jeg oppfattter det som en åpen bok, en bok som har et ønske om å kommunisere. Språket ligger nærmere det lyriske enn det Jan Erik Vold kalte "den gjengse maratonprosa" en gang, altså det språket som nærmest har som oppgave formidle historien på en mest mulig effektiv måte og ellers tre i bakgrunnen. Her er (nesten) hver setning et kunstverk i seg selv, som fortjener å dveles ved, leses sakte, leses flere ganger.
7. Fra side 90-91, der 18-årige Lovall skal øvelseskjøre med faren:
Farskroppen ventar til sønekroppen rører ved metallet, ved nøklane, før den gir etter og dreg seg attende og over mot passasjersida. Motvillig, skeptisk, med alle teikn på manglande tillit og at noko naturstridig er ved å skulle falde seg ut. Han skal passe på guten, korrigere, unødvendig påpeike slikt som guten har styring over, han skal seie køyr når lyset skifter til grønt, brems når dei nærmar seg eit lyskryss på raudt eller ein fotgjengar skrår ut i gata tjue meter framom. Han skal, for slik å verne guten sin, kle instinkt i språk, for slik å informere og utvikle dei same instinkta. Han skal også, om han får det til, vere tolerant, overhøyre stønninga og frustrasjonen, berre kneppe av seg same frasen så lenge det trengst: heller ein gong for mykje enn ein gong for lite. Og forutan alt dette skal han makte å vende til eit anna hald enn han har for vane å gjere: til venstre, til venstrehanda, som må kunne nå handbrekket i løpet av eit tidels sekund.
Det er kan hende den siste sammenhengen kor dei møter verda i fellesskap og parallellt, sjølv om hierarkiet mellom dei framleis er til stades; sittande side ved side bak glaset kor verda viser seg for dei, av og til sakte, av og til kaotisk, av og til stilleståande, ikkje ulikt måten dei har sitte framfor tv-apparatet i så mange år, annakvar helg, berre at det noe er dei sjølve som er i rørsle; dei sjølve som er rørsla.
8. I tillegg til trafikk, bil, bilkjøring er olje, oljen, det å hente frem og forbrenne oljen, bore og grave etter den, ett av de tilbakevendene temaene eller bildene eller hva man skal kalle det i boka.
9. Jeg liker denne boka svært, svært godt. Det føles som en bok jeg kommer til å lese mer i, at jeg slettes ikke er ferdig med den. Det er også en bok som inspirerer meg, jeg får lyst til å arbeide mer med språket i det jeg selv skriver, til å forsøke å få til ting jeg ikke har fått til før, til å strekke meg lengre, til å gape over større ideer, større temaer. Det er også et slags kompliment, tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar