Boka Herfra til virkeligheten - lesninger av 00-tallets litteratur kom rett før sommeren, skrevet av kritikeren Ane Farsethås. Og det er litt av en bok! Farsethås leser de viktigste (etter hennes mening) norske forfatterskapene fra de siste ti årene grundig og intelligent, og forsøker også å trekke opp noen linjer. Tiller, Marstein, Faldbakken (jr.), Fosse, Ørstavik, Lund og Knausgård får egne kapitler, og hun er også innom folk som Øyehaug og Nilsen i kortere deler (de to siste lese opp mot Faldbakken/Rasuls negative prosjekt).
Det er interessante og gjennomtenkte lesninger, hun både oppsumerer de aktuelle forfatterskapene og deres resepsjon og legger noen nye alen til forståelsen av den nye norske litteraturen. Spesielt gode synes jeg kapitlene om Tiller og Knausgård er, noe fordi det er to favoritter og jeg derfor leser de kapitlene med ekstra oppmerksomhet, men mest fordi Farsethås kommer nærmere en noen annen jeg har sett i å forklare hva det er ved disse forfatternes tekster som er så fascinerende (jeg unngår bevisst å bruke ordet "godt" av en eller annen grunn).
Dette har jeg lyst til å skrive mer om, men jeg merker at jeg trenger noe tid på å fordøye det. Men en kritiker som er i stand til ikke bare å avsi en dom eller peke på det som er godt, men også forklare hvorfor det er godt er en sjeldenhet, og Farsethås fortjener honør for i det hele tatt å forsøke.
Dette er altså en schtærk anbefaling, dette er ei bok til å bli klok av, men jeg har også tre ankepunkter:
1. Stilmessig blir det ofte litt for skoleflinkt, det er en del passasjer og avsnitt som minner om en mellomfagsoppgave i litt. vit. eller noe. For eksempel dette fra side 191, i innledningen til Hanne Ørstavik.
Jeg vil lese Ørstaviks romaner etter Uke 43 med særlig henblikk på de sier om hvordan vi gjør ting med ord. Til slutt vil jeg sette Ørstaviks forfatterskap opp mot Jon Fosses. Hvilken rolle spiller egentlig Gud i Fosses og Ørstaviks krav til ordene?
Her er både det papirknitrende grepet å forklare hva man skal gjøre før man gjør det, som muligens er et formalt krav i visse typer universitetsoppgaver, men som jeg ikke kan skjønne at skal ha noe i et mer personlig essay å gjøre. I tillegg har vi det falske retoriske spørsmålet som muligens er ment som en invitasjon til leseren men som for meg bare fremstår som et selvtilfreds professoralt kunstgrep.
2. Den kunne vært dristigere i frasparket; Farsethås tar stadig forbehold, veier for og i mot, har en tendens til å referere også avvikende syn i resepsjonen av verkene, og noen ganger blir det litt for mye falsk objektivitet og litt for lav temeperatur. Boka ville vært morsomere lesning dersom den hadde vært mer påståelig, og Farsethås er så kunnskapsrik og skarp at litt mer arroganse og litt mindre ydmykhet bare hadde vært kledelig.
3. Hvor i all verden er poesien? Dette ankepunktet er både det største og det minste. Poesi er så underkjent og usynlig, selv blant litteraturfolk, at jeg ikke ser noen annen mulighet enn at det er den aller, aller viktigste sjangeren.
Det er ikke veldig ofte jeg tegner utropstegn og understreker passasjer i bøker jeg leser; i denne har jeg gjort begge deler flere ganger. Herfra til virkeligheten føles akkurat nå som en av de viktigste bøkene skrevet om norsk litteratur på lang tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar