Geir Gulliksen - Om tyngde og letthet

Da jeg begynte å skrive trodde jeg at det skulle være som å gå i terapi hos meg selv. Eller hvordan skal jeg si det. Diktene skulle være som korthårete piker med store fregner og hettegensere, de som streifer omkring på de åpne plassene i byen. Og hele tiden var det meg de ville ha tak i. For dem var jeg kanskje bare en slags poetisk pusher: de ville bruke alt jeg har. Men nå vet jeg ikke lenger hvor jeg er. Den elleveåringen som stadig vender tilbake i diktene er i alle fall ikke meg selv. Barndommen jeg forsøker å avsverge var heller aldri min egen. Ingen av de korthårete kjærestene jeg skriver om har noensinne kjent meg. Hun som gikk fra meg i det drivende regnet finnes heller ikke (eller kanskje var det jeg som gikk fra henne, hun husker ikke lenger). Hun jeg skriver diktene til har ikke lært å lese ennå, eller hun har for lengst funnet seg en annen og ulitterær grav. Alt jeg kunne ha fortalt om meg selv har allerede tatt slutt eller har funnet sted i andre liv enn mine egne. Jeg vet ikke om det finnes noe her som kan beskrives med det språket jeg bruker som mitt. Denne våren går voksne kvinner kledd som små ungpiker, med korte hvite kjoler og knestrømper på seg. De små pikene går kledd som modne kvinner, de har tykke kåper og håndvesker, hver gang jeg ser på dem vifter de mot meg med alt for lange sigaretter. Og hun jeg synes høre gå omkring i leiligheten mens jeg skriver dette finnes ikke lenger i huset når jeg reiser meg for å se etter henne, men jeg hører at hun beveger seg så snart jeg setter meg ned for å lese det jeg har skrevet. Kom til meg, sier jeg. Her sitter jeg så stille jeg kan og leser etter deg.