1. En stramt komponert bok, sentrert rundt mor, (ste)far,barn.
2. Et av Torgersens kjennemerker som forfatter er det voldsomme drivet i språket, det suger deg inn og drar deg med. Det virker enkelt og tilforlatelig, det føles lettlest, nærmest dagligdags, men det er det selvfølgelig ikke, det er gjennomarbeidet, det ser man særlig i overgangene i teksten, som for leseren ofte virker nesten umerkelig, vi glir mellom handlinger, tanker, fortid og nåtid på en sømløs måte.
3. Det er en morsom og trist bok.
4. Den første boka jeg leste av Torgersen var fjorårets Nøytral, en bok som slo meg fullstendig i bakken, eller satt som en knyttneve i magen, eller hvilken fysisk metafor man nå skal velge for å beskrive noe som har gjort sterkt inntrykk på en overraskende måte. Jeg har i ettertid lest mer av Torgersen (mangler fortsatt debuten, Alt skal vekk, og diktboka Hei, horunger). Nøytral er lengre, bredere, større på alle måter. Voksne og barn er et kammerspill.
5. Jeg er usikker på om jeg synes boka sitter som helhet. Det er som om den ikke går opp, som om vi bare er blitt servert første halvdel av historien. I det den virkelig begynner å bli interessant stopper den, brått, plutselig, uten å nøste opp noen av trådene.
5b. Jeg mener ikke at alle tråder må nøstes opp. Tvert i mot. Jeg foretrekker bøker hvor ikke alt forklares, settes pent på plass, bøker som stoler på at jeg som leser er i stand til å pusle noen av bitene på egen hånd, som lar det være igjen noe å undre seg over.
5c. En slik undring krever at jeg stoler på forfatteren, at selv om jeg ikke ser mønsteret så er det der allikevel, at de siste puslespillbitene finnes, om ikke i boka så i hvert fall inne i forfatterens hode et sted.
5d. Men i dette tilfellet er det som om autoriteten i fortellerstemmen ikke bærer - jeg tar meg i å mistenke at fortellingen stopper der den gjør fordi forfatteren heller ikke vet hva som skjer/har skjedd/skal skje.
6. Rune, (ste)faren, er et interessant mannsportrett, og den som fremstår som mest "rund" av karakterene i boka. Evelyn, moren, er ganske irriterende, og hennes overskridelse av sin egen tilstand er kanskje bokas svakeste parti, nettopp fordi hun er temmelig flat karakter.
7. Iver, guttungen som det er noe uspesifisert unormalt med er interessant på en måte som for meg virker litt for kalkulert - vi får vite ganske lite om ham, og det vi får vite er delvis motstridende, som leser blir man sittende og gjette, men det hele er gjort på en slik måte at jeg (igjen) tar meg i å tenke at forfatteren heller ikke vet.
8. De aller beste delene av boka er i samspillet mellom Rune og Iver.
9. Nøytral er en bok som skiller seg ut i Torgersens forfatterskap, den peker i en litt annen retning enn de to foregående romanene (og, har jeg blitt fortalt, debutromanen). Voksne og barn føles som en bok som er mer i tråd med den tidlige delen av forfatterskapet, og dermed også som et aldri så lite tilbakeskritt for Torgersen.
10. For å være helt klar til slutt: boka er god. Den fortjener å bli lest og diskutert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar