1. Dette er uten tvil den beste filmen Allen har skrevet og regissert på mange år - i hvert fall siden Match Point i 2005, eller kanskje må vi tilbake til Celebrity eller Sweet and Lowdown i 98/99 for å finne noe av tilsvarende kvalitet.
2. Ikke at jeg ikke liker mye av det Allen har gjort de siste årene, særlig Midnight in Paris hadde jeg sansen for, selv om den er en sentimental søtsuppe. Fjorårets From Rome with Love, derimot, der var det ikke voldsomt mye å glede seg over.
3. Manuset til Blue Jasmine virker langt mer gjennomarbeidet enn Allen har hatt for vane i det siste. Som om han har brukt tid på å gå igjennom det, revidere, bearbeide, og ikke bare hamret ned et førsteutkast og deretter begynt å filme. Samme hvor rutinert man er trenger man å revidere.
4. Det er meget forfriskende at han lar den nevrotiske, selvopptatte hovedpersonen være en kvinne. Han har hatt mange nevrotiske kvinnefigurer tidligere også, men filmene har hatt mannlige hovedpersoner, eller i hvert fall delt skjermtiden ganske likt mellom en mannlig og en kvinnelig hovedrolle. I denne filmen er samtlige av mennene bifigurer. Gode bifigurer, i de fleste tilfeller, men de spiller alle definitivt annenfiolin. Blanchett er med i anslagsvis 95 % av alle scenene i filmen. Jeg kommer i farta ikke på noen andre Allen-filmer med en så tydelig kvinnelig hovedperson, så dette representerer kanskje noe nytt? Melinda og Melinda er kanskje en slags presedent.
5. Hovedpersonen, Jasmine, spilt av Cate Blanchett, er ekstremt selvopptatt, rett og slett usympatisk. Det er er aldri så lite kunststykke av regissør og skuespiller og allikevel klare å skape identifikasjon og sympati for henne. Blanchett veksler utrolig finstemt mellom ulike sinsstemninger, Jasmine går fra samlet og elegant til oppløsningens rand og tilbake igjen i løpet av et par replikker, og resultatet er en usedvanlig rund og livaktig karakter til Allen å være. Blanchett er en fantastisk skuespiller.
6. Det vil rett og slett være oppsiktsvekkende om ikke Blanchett får en Oscar-nominasjon for denne rollen.
7. Andrew Dice Clay, av alle mennesker, dukker opp i en birolle - en fattig, bitter arbeiderklassemann - og han kler rollen godt. Han har jeg ikke tenkt på siden jeg så Ford Fairlane for omtrent tjue år siden.
8. Det er en komedie dette, men de mer eller mindre bløte one-linerne Allen er så glad i er stort sett fraværende, og også situasjonskomikken er nedtonet. Det er en karakterdrevet komedie, humoren hentes fra gapet mellom hvem personene er og hvordan de ønsker å fremstå. Balansen mellom det komiske og det triste er elegant turnert. Det finnes et par scener som inviterer til gapskratt, men brorparten av filmen er av typen man humrer av heller en ler høyt.
9.Filmen er såpass ny at jeg ikke finner noen enkeltscener lagt ut på YouTube, kun denne traileren, som muligens gir inntrykk av at det mer er en slags thriller eller noe, og legger mindre vekt på komiaspektet. Man kan mistenke at noen lure folk i filmselskapet har pønsket ut at det er kjempelurt å få folk til å tro at filmen er noe annet enn det den faktisk er. (Man kan vel kanskje si at det er marginalt bedre enn den typen trailer som presterer å avsløre absolutt hele plottet i filmen, inkludert de overraskende vriene.)
10. Er det et mesterverk, slik enkelte har antydet? Nei, det er det nok ikke. Målt mot de aller beste Allen-filmene faller også denne igjennom. Men den vil antagelig bli stående som en av de beste filmene fra siste del av karrieren hans, og det er mer enn godt nok i seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar