Jeg så den nye Woody Allen-filmen forrige uke (From Rome with love), og som det står i kritikkene: den er småmorsom, men langt fra Allens beste arbeider (og heller ikke blant hans beste nyere). Noen gode vitser, flere ganske morsomme scener, men alt i alt virket den rett og slett litt uinspirert, som om den er spilt inn etter et førsteutkast av manuset som han ikke gadd eller hadde tid til å bearbeide og raffinere videre.
På den ene siden beundrer jeg Allens arbeidstempo, der han lager en film i året, men bakdelen med det er også åpenbar - det blir veldig ujevn kvalitet på produksjonene. Akkurat det samme gjelder for en del forfattere - jeg liker for eksempel Ragnar Hovland godt, han har skrevet svært mange bøker, i mange år kom det omtrent en hvert år, men det er svært ujevn kvalitet på det. Kurt Vonnegut var også en forfatter som lenge holdt et høyt utgivelsestempo - med samme resultat.
Spørsmålet man ender med å stille seg er om det ikke hadde blitt bedre bøker (og filmer) ut av det dersom de hadde tatt seg bedre tid med hvert enkelt prosjekt. På den annen side: det hadde definitivt blitt færre bøker og filmer, og kanskje er det høye arbeidstempoet en økonomisk og kunstnerisk nødvendighet; vi kunne også ha sittet igjen med langt færre verker uten at det enkelte verket hadde vært bedre.
Det er rett og slett snakk om to helt ulike tilnærminger til et kunstnerskap, på den ene siden har man de som bruker lang tid, som pusser, finsliper og bearbeider til resultatet er så godt som overhodet mulig, uavhenig av hvor lang tid det tar, på den andre siden er det de som vil holde et høyt tempo, komme seg videre til neste prosjekt, og ikke har eller tar seg tid til all raffineringen - om det ikke alltid blir innertier er det ikke så farlig, for det er ikke så lenge til neste prosjekt er klart til å sendes ut i verden.
Og det er jo ikke sikkert man selv velger hvilken av de to typene man faktisk er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar