Philip Roth

22. juli i fjor satt jeg og leste Philip Roths bok The Human Stain, den siste av Nathan Zuckerman-bøkene. Jeg var vel kommet omtrent halvveis, tror jeg, da bomben smalt, og resten av den dagen ble det ikke noe mer lesing. Ikke de neste dagene heller. Det tok bortimot to uker før jeg i det hele tatt leste noe skjønnlitteratur igjen, og da klarte jeg rett og slett ikke å lese videre i den boka. Fullstendig irrasjonelt, selvfølgelig, men den minte meg om den dagen, og det orket jeg ikke. Så jeg begynte å lese noe helt annet, og Philip Roth ble lagt bort.

The Human Stain står altså i bokhylla, ikke ferdiglest, og nå lurer jeg på om jeg ikke skal plukke den opp igjen snart. Zuckerman-bøkene til Philip Roth er meget gode, spesielt godt liker jeg The Counterlife og American Pastorale, de rangerer jeg som noe av det aller beste jeg har lest noensinne, men de har alle sammen mye å by på. Nathan Zuckerman er et temmelig åpenbart alter-ego for Roth selv, og bøkene har få andre fellesnevnere enn at Zuckerman er hovedpersonen og/eller jeg-fortelleren. Man kan, tror jeg, lese bøkene i nær sagt hvilken som helst rekkefølge uten å gå glipp av noe. Roth kombinerer en utrolig spenstig iderikdom med veldig jordnære og dagligdagse, han er en mester i å finne de talende detaljene som gjør situasjonene levende, og skaper minneverdige personligheter. I tillegg har han en distanse og ironi som jeg finner uimotståelig. Bøkene ble skrevet i to distinkte perioder, først kom Ghostwritten, The Anatomy Lesson, Zuckerman Unboun, The Prague Orgy og The Counterlife fra '79-'86, og deretter kom American Pastorale, I Married a Communist og The Human Stain fra '97-2000. (En siste bok, Exit Ghost kom i 2007). De tre bøkene fra slutten av 90-tallet danner en slags trilogi, og i disse er det ikke Zuckerman selv som er hovedpersonen, snarere er det slik at han treffer tre ulike menn som han skriver hver sin bok om, tre menn som på ulike måter lever og feiler i den amerikanske drømmen. Alle tre i hver sin bok, hhv. Seyomour Levov, Ira Ringold og Coleman Silk (hvis historie jeg altså ikke er ferdig med) er alle tre uforglemmelige karakterer, dypt tragiske på hver sin måte. Grepet med å flytte fokuset vekk fra Zuckerman selv men allikevel beholde ham som fortellerinstans og (begrenset) medvirkende i historien er også interessant, ut fra et rent fortellerteknisk synspunkt.

Når jeg en dag blir ferdig med The Human Stain gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Philip Roth. I følge min venn Sjur, som har lest seg gjennom hele forfatterskapet i løpet av de siste par årene, har jeg svært mye å glede meg til.