Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer

Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.

Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.

Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:


1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)

Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.


2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)

Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.


3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)

I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.


4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)

Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.

5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03

Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.

6. The hours (Stephen Daldry, 02)

Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.

7. Control (Anton Corbijn, 07)

Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.

8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)

En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.


Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.


Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.

Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.


Neste: 0-tallets beste skiver.


*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.