Watchmen

Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.

Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.

Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.

Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire