Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.
DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.
Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar