3 ting, uke 34 (Jan Grue - Jenny Offil - BoJack Horseman)

1. NOVELLER: Jan Grue har gitt ut fire novellesamlinger så langt, den nyeste av dem heter Normalia og kom tidligere i år, de tre første finnes samlet i en pocketutgave med tittelen Det kunne vært annerledes (alle på Gyldendal forlag). Han skriver godt utafor det som er det normale norske novelleparadigmet, som på den ene siden defineres av Kjell Askildsen og på den andre siden av begrepet «dirty realism», sånn grovt sett. Noen har nevnt Hans Herbjørnsrud som en referanse for Grue, men det er svært mye mer naturlig å se til andre land for å finne inspirasjonskildene hans, nærmere bestemt USA: Donald Barthelme og George Saunders, samt selvfølgelig argentineren Jorge Luis Borges. Har forresten noen noen gang spurt Herbjørnsrud hva han synes om Barthelme? Jeg minnes å ha lest en gang at han ikke har noen sans for Pynchon, men det er jo en annen sak.

2. ROMAN: Jenny Offil, Dept. of Speculation (Knopf, 2014). En tynn flis av en roman, tar bare et par timer å lese, rost av kritikere så som James Wood, som mente den tidvis kunne minne om Lydia Davis' korttekster. Romanen handler om et ekteskap, hovedpersonen er en forfatter, de får et barn, ting er bra, de er vanskelige, det blir ikke som man hadde tenkt, det holder på å gå riktig galt, hun må ta jobber hun ikke egentlig har lyst på for å få det til å gå rundt økonomisk, mannen er snill og han er slem. Det kanskje mest interessante med boka er hvordan den er bygget opp, bestående av korte kapitler som igjen er delt inn i korte, enkeltstående avsnitt. Det kan minne litt om Kurt Vonneguts Brekafast of Champions, som er bygget opp på en lignende måte, men her er avsnittene ennå kortere, fortellerens fokus ennå mer spredt; men samtidig som mye virker malapropos og i overkant scatterbrained henger helheten allikvel godt i hop. Det er en måte å skrive på som virker som om den er engstelig for å kjede leseren, og som også virker nærmest spesialdesignet for å holde på hen som er vant til å mulittaske og gjøre fjorten ulike ting på én gang. Jeg tipper vi kommer til å se langt mer av denne måten å skrive på i årene som kommer. Begrepet punktroman er nærliggende, og selvfølgelig ingen ny oppfinnelse, men dette henger tettere sammen, og stiller nok en del lavere krav til leserens meddiktende evne.

3. TV-SERIE: BoJack Horseman (Netflix). En animasjonsserie om en hest/mann som var en stor stjerne i en bred sitcom på nittitallet og som nå er rik, alkoholisert og bitter. Full av slapstick og billige ordspill, men samtidig også veldig, veldig mørk og menneskelig. Enkelte av episodene er nesten deprimerende, faktisk, samtidig som de får meg til å le høyt. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det set ut som ni av ti komiserier jeg liker er animerte.