28 februar 2013

10 punkter om Thomas Bernhards bok Gamle mestere (Døden, døden, døden)


1.De vet jo like godt som jeg at ingen er mer løgnaktige enn de skrivende, så lenge verden har bestått, ingen mer løgnaktige enn de skrivende, ingen mer forfengelige og ingen mer løgnaktige, sa Reger. (s. 91)

2. Utgitt på Gyldendal i 1991, originalen Alte Meiste. Komödie er fra 1985. Oversatt av Sverre Dahl. Utgaven jeg har lest og siterer fra er en pocketutgave fra 2004 med Tintorettos Bildnis eines weissbärtigen Mannes på omslaget (Mann med hvitt skjegg), som er det bildet hovedpersonen i boka, Reger, er så opptatt av.

3. Vi er fascinert av et kunstverk, men til slutt er det bare latterlig. Hvis De tar Dem tid og engang leser Goethe mer inngående enn man vanligvis gjør og med lang større intensitet enn vanlig og mer uforskammet enn normalt, synes De til slutt at det De leser er latterlig, samme hva det er, De behøver bare å lese det oftere enn normalt, det blir uvergelig latterlig og selv det klokeste og forstandigste blir til slutt en dumhet. Om De begynner å lese mer inngående, ødelegger De alt De leser. (s. 35)


4. Utrolig siterbar, negativ, morsom, negativ bok. Barnslig?

5. Noe om språket, det er et repeterende, messende språk, lange setninger, ord som repeteres og repeteres, det har en messende, nærmest sangaktig virkning, elegant, men også, altså, repetetivt, innimellom kjedelig, kanskje, men allikevel ikke. En bok det føles lurt å lese langsomt.

6. Hva skjer i boka, hva handler den om? Det foregår på Wienes Kunsthistoriches Museum der Reger har vært annenhver dag (bortsett fra mandag) i 36 år for å se på bilder og lese bøker. Det skjer ikke så mye, Reger prater og Atzbacher, bokas forteller, gjengir det Regler sier. Irrsigler, museumsvakten som Reger står i et spesielt forhold til, går rundt og vokter. Det hele er et slags mysterium, det store, lille spørsmålet er hvorfor Reger er på museet to dager på rad, det har aldri hendt før. Men egentlig handler det om å leve og å dø, eller hvordan man lever og hvordan man dør, eller kanskje snarere hvordan man forholder seg til at noen man er glad i dør, og hvordan man må fortsette å leve selv om den man er aller mest glad i er død, og hvordan man da fortsetter å leve selv om det virker umulig, utenkelig. Dessuten handler det mye om hva Reger, og i hans forlengelse antagelig Bernhard selv, mener er galt med kulturen og menneskene, i Wien spesielt og Østerrike generelt.

7. Slutten, den siste siden, eller de siste to sidene, der vi får vite hva det er Regler vil spørre Atzbacher om, grunnen til at han er i museet to dager på rad, det hele boka har dreid seg om, hvorfor de befinner seg i museet også i dag, selv om de var der i går, er helt fantastiske. Og den siste setningen er den morsomste siste setningen i en bok jeg har lest på lenge, jeg lo høyt, men den er bare morsom dersom man har lest hele boken og ikke forventer å finne en morsom setning helt til slutt, antagelig, slik at dersom du nå skulle lese boka for å få sjansen til å le høyt av den siste setningen har selve forventningen om at den siste setningen skal være morsom gjort at den siste setningen overhodet ikke er morsom.

8. Lørdag 23.2 åpnet jeg Bokmagasinet og oppdaget til min overraskelse at Tom Egil Hverven hadde skrevet et langt esay om Bernhard. Boka gjennutgis i disse dager i en innbundet utgave sammen med tre andre av Bernhards kortromaner - noe jeg for øvrig ikke ante noe om da jeg begynte å lese boka for et par uker siden. Et av poengene til Hverven er at siden Bernhard opprinnelig skrev og utgav disse bøkene har det skjedd et skille i det offentlige ordskiftet, og at den typen eder og galle som B. utgyter over alt og alle nå er blitt en dagligdags ting (særlig på nettet). Språket i samfunnet har blitt hardere, og noe av det er muligens Bernhards skyld?

9. Hvorfor lar jeg meg fascinere av B.s negativitet, all den tid entydig negativitet er noe jeg vanligvis blir svært fort lei av i litteraturen? Forsøk på svar: B. er a) smartere b) mer velforumlert og c) mer sjarmerende - i hvert fall er hans hovedpersoner det - enn den gjenomsnittlige sinte mann som deltar i offentligheten. Dessuten er det feil å kalle ham entydig negativ, i hvert fall i Gamle mestere.

10. I forlengelsen av punkt 9: Reger, den doserende hovedpersonen, har en viss selvironi, eller det er ikke riktig ord - en viss selvinnsikt? Evnen til å se seg selv utenfra, eller innse sin egen begrensning på et eller annet vis, jeg vet ikke helt, det er ikke veldig eksplisitt, men sinnet virker på en måte tidvis å være rettet innover like mye som utover, i hvert fall slik jeg leser det, eller kanskje slik at forfatteren i det minste vet at vi vet at fortelleren vet at han svinger pisken over egen rygg. Og det er en langt mer tiltalende (og subtil) utsagnsposisjon enn den vi vanligvis blir servert når noen skal fortelle oss "hva som er galt med samfunnet".

Ingen kommentarer: