Usammenhengende om misantropi i litteraturen, og om Bård Torgersen (en blogpost jeg startet på i juni 2012 og har puslet med siden men aldri vært i stand til å fullføre, og som nå legges ut i en ufullstendig form)

1. Det er ingen hemmelighet at de beste bøkene ofte er svært mørke, for å uttrykke det metaforisk. Bøker som ender lykkelig er stort sett sjangerlitteratur og blir avskrevet som underholdning. Den seriøse litteraturen slekter mer på tragedien en komedien. Og det har jeg ingenting i mot, snarere tvert om, jeg syns litteraturen skal strekke seg mot sannheten, og en av sannhetene om livet er at det ender med død og entropi. På den annen side er det nærmest blitt en snarvei til det å bedømmes som "seriøs", det å skrive bøker som er så svarte og misantropiske som mulig.

2. Det er en feilslutning at svart = godt. Misantropi blir i svært mange tilfeller bare en positur. Er det noe den lesende middeklassen elsker så er det å bli pisket. Enfant terrible fyller omtrent samme funksjon som hoffnarren. 

3. På den andre siden er negativitet og skepsis en livsnødvendighet i en kultur hvor positiv tenking og ukvalifisert og uhemmet skryt synes å være idealet. (Hva i all verden skal man si, når voksne folk går rundt og mener i fullt alvor at Torsdag kveld fra Nydalen er skikkelig morsomt?) Positivitet og livsbejaelse finner man over alt, og det er både falskt, dumt og - mest sannsynlig - skadelig. Det er i hvert fall stort sett idioter som driver med det. Hva som er årsakssammenhengen er jeg ikke 100 % sikker på. Negativiteten er med andre ord i en forstand nødvendig som overlevelsesstrategi, men den er ikke tilstrekkelig.

4. Bård Torgersen er en forfatter som på mange måter dyrker det svarte, det negative, en mot-estetikk til all overfladisk positivitet. Men samtidig ligger det noe mer der. Det gjelder særlig romanen Nøytral, som jeg leste rett etter at den kom ut i fjor forrifjor og som jeg ikke har sluttet å tenke på siden.

5. Thomas Pynchon skriver i forordet til novellesamlinga Slow Learner at han ikke liker sine tidlige tekster så godt, og at det har noe å gjøre med at når han gjenleser dem ser han at han den gangen hadde et veldig umodent forhold til døden. E, S og H, for eksempel, slår meg som forfattere som lider av det samme - det er rett og slett noe barnslig, tåpelig, over all misantropien og svartsynet, jeg klarer ikke å ta det på alvor. Torgersen slår meg som en forfatter som ikke faller i den fella, eller kanskje heller som en som har gjort det, men som nå er på vei mot noe annet, noe- jeg vet ikke hva - modnere? mer alvorlig? et eller annet punkt der det mørke møter virkeligheten på en måte som gjør det mulig å leve. Nøytral er en roman som er fæl og vond, men som ikke nøyer seg med å være bare det.

6. Samtidig klarer jeg ikke å bli kvitt følelsen av det jeg setter opp her muligens er et falsk motsetningspar, eller i hvert fall at det er en ufullstendig tanke som jeg ikke klarer å a) uttykke tydelig nok eller b) er i stand til å sluttføre. Skrivingen er et forsøk på å klargjøre for meg selv en tanke som i utgangspunktet bare er en fornemmelse. Det er ikke alltid det lykkes fullt ut - oftest ikke, når jeg tenker meg om, men det betyr ikke nødvendigvis at skrivingen ikke har en verdi allikevel. ("Prosessen" kunne jeg ha skrevet her, om jeg hadde vært fullstendig fanget av tidens rådende språkføring).

7. Sein Raymond Carver er også relevant å nevne - det håpet som dukker opp i noveller som "Cathedral" og "Elephant" er uforståelig, merkelig, men også noe av det mest oppløftende jeg har lest noen sinne. Oppløftende på en måte som ikke føles falsk eller livsfornektende.